Landet som elsker protest

I den franske tegneserien Asterix møter vi en liten landsby befolket med standhaftige gallere.

De motstår de mektige romerske inntrengerne, blant annet ved hjelp av en trylledrikk, men kanskje mest takket være sin uforliknelige kampånd.

I nåtidens Frankrike er trylledrikken byttet ut med vin og mørkbrent espresso.

Men som man har kunnet se de siste månedene, har ikke franskmennene mistet sin kampånd.

De streiker, roper og brenner ting ned.

Tidligere har det vært krigen i Algerie, homofilt ekteskap eller drivstoffavgifter som har fått folk til å rase.

De har vært iført røde luer eller gule vester, og de har kastet egg og mel rett i fleisen på presidenten.

Nå dreier protestene seg om pensjonsreform, men kanskje også om mye mer.

NRK har spurt en ung demonstrant og en ekspert på fransk politikk hvorfor det er så mye bråk i Frankrike.

I tillegg til de konkrete problemene med reformen nå, er det tre større grunner.

– Vi liker det godt, for å være ærlig

Macron og regjeringen har hevet pensjonsalderen fra 62 til 64 år. Blant annet ved hjelp av et smutthull i grunnloven som gjorde at de kunne vedta forslaget uten en avstemming.

– Vi skal ut i gatene, vi skal okkupere skolene og universitetene for å velte regjeringen og tvinge dem til å trekke tilbake denne reformen, forteller Gwen Thomas Alves (17) til NRK.

Han er lokal leder for en av landets elevorganisasjoner, og aktiv deltaker i Paris-demonstrasjonene de siste ukene. Det er blitt mange flere elever på hans alder den siste tiden, og det snakkes om en ny protest-kraft på grunn av det.

Unge protesterer mot en heving av pensjonsalderen som først kommer til å ramme dem om 40 år. Hvorfor det?

– Det handler om solidaritet. Mange klarer ikke å jobbe etter fylte 60. En fjerdedel av de fattigste i Frankrike dør før de fyller 60. Vi gjør dette i solidaritet med dem, med våre fedre og mødre, forklarer Alves.

– Men vi gjør det også for oss, sier han.

– Hvis man utsetter pensjonsalderen blir det enda færre jobber for oss unge. Og nå er ungdomsarbeidsledigheten på 18 prosent, legger videregåendeeleven til.

Selve måten president Macron banket gjennom reformen på, har også bidratt til at flere unge har tatt til gatene. Paragraf 49.3 i grunnloven gir presidenten rett til å hoppe over en avstemning i nasjonalforsamlingen i særegne tilfeller.

Den tok han i bruk i slutten av mars, og Alves mener det er et enormt demokratisk problem.

«49.3» er blitt et symbol på arroganse og maktmisbruk, og tallet sprayes på vegger over hele landet.

Nå snakker franske aviser om «generasjon 49,3»

– Det at myndighetene presset gjennom pensjonsreformen med makt, gjorde at veldig mange ble virkelig sinte, forteller Alves.

Alves er klar over ryktet som henger over franskmenn, at de alltid demonstrerer. Han har ikke noe imot det.

– Vi har et sånt rykte. Vi liker det godt, for å være ærlig. Vi lager bråk. Det kommer til å fortsette, vi kommer til å fortsette å si hva vi mener i gatene.

Men denne bølgen med protester skiller seg ut, mener han.

– Forrige uke var det 800.000 mennesker i Paris, den største demonstrasjonen på 50 år. Det som skjer nå er noe annet og mer enn de vanlige protestene man har hver uke i Frankrike. Dette er ordentlige demonstrasjoner, som virkelig kan endre ting.

En historie fylt med revolusjon

Emmanuel Macron visste allerede i starten av presidentkarrieren at han sto overfor en utfordring. At franskmenn er preget av sin historie.

– Franskmenn er kongemyrdende monarkister, sa han til den tyske avisen Der Spiegel i oktober 2017.

Det Macron mente, er at franskmenn i utgangspunktet elsker presidenten sin, som de vil se på som en konge. Så, når det går dårlig, vil de kappe av ham hodet.

De har gjort det før.

Fra den franske revolusjonen via mai 1968 er den franske historien overfylt av dramatiske protester.

– Vi må se på denne krisen med et historisk blikk. Den demokratiske krisen i Frankrike har vart lenge, sier Nicolas Tenzer til NRK.

Tenzer er professor ved Sciences Po i Paris, og har studert fransk protestkultur i lang tid.

Han peker på tre store årsaker til franskmenns trang til å gå ut i gaten:

– Dette skyldes blant annet at den utøvende makten trumfer de andre maktene i samfunnet.

– Det skyldes også at franskmenn opplever en fremtidskrise. Mange franskmenn ser mørkt på fremtiden. De opplever at uansett hvor hardt de jobber, så gir det ikke uttelling. At de offentlige tjenestene blir dårlige, og at barna deres vil få et vanskeligere liv enn dem selv.

– Det er også en del spørsmål knyttet til Frankrikes mindre viktige rolle på verdensscenen, og hva som binder det franske samfunnet sammen. Og særlig føler mange at avstanden mellom elitene og vanlige franskmenn vokser.

Konspirasjoner og filosofi

Tenzer mener også det er viktig å betrakte måten franskmenn tenker på. De siste årene har vi sett fremveksten av en del konspirasjonsbevegelser, sier han.

– De har ofte bånd til ytre høyre og ytre venstre, og får hjelp av utenlandske aktører. Generelt mener de at befolkningen blir ført bak lyset.

Tenzer sier disse konspirasjonsteoriene virkelig viste seg frem under de gule vest-protestene og koronakrisen.

– Et godt eksempel er at lederen for en av landets største fagforeninger gikk ut og sa at Macron innførte denne reformen for å tjene banken Rothschild, der Macron jobbet for lenge siden. Det er selvfølgelig feil.

Disse konspirasjonsteoriene kan ha tilhengere blant alle lag i samfunnet.

Men også Frankrikes mest anerkjente filosofer har vært veldig positive til protest og revolusjon.

Ta for eksempel den skjeløyde filosofen Jean Paul Sartre, som mente at det kun var gjennom handling – og gjerne da politisk protest – at man kunne ha et meningsfylt liv.

Sartres kollega, nobelprisvinnende Albert Camus, pekte på noe av det samme:

Både Sartre og Camus' tekster er pensum for franske videregåendeelever som Gwen Thomas Alves.

Vil ha en slutt på «keiserveldet»

Gwen Thomas Alves synes Macron har for mye makt.

– Ja, han har altfor mye makt. Jeg tror våre forfedre som var med på den franske revolusjonen ville vært veldig misfornøyde hvis de så dette.

I Frankrike kan presidenten velges frem selv om han ikke har så stor oppslutning.

I første runde av presidentvalget i 2022 fikk Macron 28 prosent av stemmene, mens 58 prosent av stemmene gikk til svært systemkritiske kandidater.

I andre runde vant Macron med 58 prosent mot ytre høyres kandidat Le Pen.

Opposisjonspolitikeren Mathilde Panot anklaget tidlig i mars Macron for å regjere som i et «keiservelde».

Og det er mer denne maktfordelingen enn noe annet franskmennene demonstrerer for, mener professor Tenzer.

– Det er et fenomen man kunne se allerede for 25–30 år siden: Det er folk som protesterer når det kommer en reform, mye mer enn mot selve reformen. I dag er det nettopp det vi ser, forklarer Nicolas Tenzer.

Han mener sinnet vi ser i Frankrike i dag, like gjerne kunne ha blitt uttrykt mot et hvilket som helst annet politisk prosjekt.

– Hvis det ikke var pensjonsreformen, så hadde det vært reformen av trygdesystemet eller noe liknende. Pensjonsreformen fortjener neppe denne overveldende motstanden. Man kunne sikkert ha forbedret den, men noe måtte man gjøre.

– Uansett ble denne reformen den perfekte anledningen for at alt sinnet skulle komme frem.

Med en Asterix-aktig kampånd, vil Gwen Thomas Alves kjempe videre.

– Det kommer til å ende med at pensjonsreformen blir trukket tilbake, så klart. Det er det vi håper, sier han.