Ekkoet etter Afrikas Che Guevara høres på grensen til Sahara

I den lille byen Arbinda kvitrer fuglene over lett bildur.

Her i nordre Burkina Faso er både gater og hus bygget av rødoransj jord.

Ørken flyter over i by, flyter over i savanne.

To kvinner som har overlevd sitter i en liten hytte bygget med plastpresenning og tråd.

Kvinnen forteller med en lav stemme på språket fulse, ser ned på bakken mens hun snakker til journalistene fra Reuters. Hun vil forbli anonym, for sikkerhets skyld.

Natt til 13. januar var hun en av mer enn 50 kvinner som ble kidnappet av islamistiske terrorister.

En av flere millioner innbyggere som har lidd i kampen som utspiller seg, her ved Saharaens sørlige grense.

Kampen mot terror. Kampen mot sult. Kampen mot voldtekt, fattigdom og frykt.

En kamp som utspiller seg bak snirklende elver og rullende sanddyner, og som strekker seg fra Mauritania i vest til Tsjad i øst.

En kamp Burkina Fasos myndigheter mener de nå selv skal håndtere, uten hjelp fra franske soldater.

En gang mente en mann med rød beret det samme.

På 1980-tallet ble den unge Thomas Sankara fra Burkina Faso et symbol for hele verdens antiimperialisme. Nå håper landets nye militærjunta å følge i hans fotspor.

– Som Satan i Burkina, en pyroman, en terrorist

Kampen har vart siden 2014, og selvfølgelig mye lenger enn det også.

Men det var da den tidligere kolonimakten Frankrike sendte soldater til hele Sahel-beltet for å ordne opp.

Nå må de 400 franske soldatene reise hjem fra Burkina Faso, slik som kollegaene i Mali gjorde i fjor høst.

Det har nettopp den burkinske regjeringen, en militærjunta som kuppet makten i fjor, bestemt.

Det tror NUPI-forsker Morten Bøås det er flere årsaker til.

– Det ene er at det er en gryende mistillit til Frankrike og Vesten. Frankrike er den tidligere kolonimakten. Så har det også vært en del irritasjon fordi Frankrike ikke har gjort noen forskjell på slagmarken, forklarer Bøås.

– Ja, Frankrike var partneren vår som hjalp oss med å bekjempe terror, men ettersom det siden 2016 ikke har vært noen endring, så tror vi ikke Frankrike fortjener tilliten til Burkina Fasos ungdom, sier Adama Sawadogo til Reuters.

Han har nettopp vært med på en demonstrasjon i hovedstaden Ouagadougou, der franske flagg ble brent. Samtidig veivet noen stolt med russiske flagg.

Flere mener nemlig at russerne er en del av løsningen.

At Putins menn, og kanskje til og med Wagnergruppen, kan overta Frankrikes rolle i kampen mot terroristene.

De er nok ikke så mange, men de er synlige. Og de sier noe om at regionen ser seg om etter andre partnere, forklarer Bøås.

– Jeg tror ikke de er spesielt representative. Og de fleste vil egentlig bare at krigen i Ukraina tar slutt. Men blant noen radikale grupper har Putin blitt et motstandssymbol mot et arrogant Vesten og det de oppfatter som nykolonialisme.

Den franske ambassadøren Luc Hallade får dårlige skussmål.

– Han må ut med en gang. Vi vil ikke ha en fransk ambassadør som Luc Hallade. Han er som Satan i Burkina. Han sees på som en pyroman og en terrorist, sier Sayou Ouedraogo, en annen demonstrant til Reuters.

Torsdag ble det klart at Hallade ble kalt hjem.

Hvor kommer alt hatet fra? Og hvordan skal det nå gå med Burkina Faso?

Frankrikes utenrikspolitiske hjørnestein: «Operasjon sanddyne»

Det var fullt kok i Paris sommeren 2014. Franske myndigheter var svært bekymret over spredningen av islamistiske terrorgrupper som IS og Al Qaida i Sahel-beltet.

Nå skulle de presentere den nye hjørnesteinen i fransk stormaktspolitikk.

De hadde lykkes godt med tidligere, mindre omfattende operasjoner. Nå tok de et steg opp.

– Det dreier seg om at vi vil bistå de afrikanske hærene i Vest-Afrika, og tillate dem å bekjempe trusler. Og trusler, de er det mange av, forklarte en svett president François Hollande på besøk i Niger i juli 2014.

Det hele skulle hete «Operasjon Barkhane», altså «operasjon sanddyne» oversatt fra arabisk.

Og det passet fint, for de neste åtte årene skulle mer enn 3000 franske soldater lære å kjenne de stadig skiftende sanddynene på tvers av de fem afrikanske landene.

Underveis fikk de også hjelp fra andre europeiske land som Sverige og Estland.

Mer enn 50 av de franske soldatene mistet livet.

Hvorfor? For å befeste Frankrikes posisjon som stormakt i den eneste delen av verden de fortsatt hadde hegemoni over, sier Morten Bøås:

– Frankrike sitter fortsatt som vetomakt i FNs sikkerhetsråd, og hvor er det Frankrike kan vise til noen særlig global stormaktsstatus? Det er i de tidligere vestafrikanske koloniene.

Revolusjonsheltens drøm: «Opprakt faderland»

Navnet Burkina Faso betyr «Opprakt faderland» på en blanding av to lokale språk, mossi og fulani.

Det var den revolusjonære antiimperialisten Thomas Sankara som i 1984 ga landet dette navnet.

– Vi må våge å finne opp fremtiden, sa Sankara. Fortiden ga ham fint lite hjelp i rollen som statsleder fra 1983 til 1987.

Sankara ville bygge en egen burkinsk identitet. Utgangspunktet var et sammensurium etniske grupper fordelt på et noe tilfeldig oppskåret stykke land.

Slik lyder refrenget i Burkina Fasos nasjonalsang Ditanye. Skrevet av Sankara i 1984. Han var også amatørmusiker.

Før Frankrike tok kontroll over området i 1896, hadde utallige forskjellige imperier og kulturelle grupper holdt til i nåtidens Burkina Faso.

Enheten var ikke særlig større da landet ble uavhengig i 1960.

Og uavhengighet til tross, dro aldri Frankrike helt hjem. I hvert fall i mange burkineres øyne.

I en bok fra 1998 beskriver økonomen François-Xavier Verschave hvordan franske ledere la grunnlaget for en mer usynlig form for kontroll og utnyttelse kalt «Françafrique».

Gjennom blant annet kupp, kulturelle og økonomiske bånd klarte Frankrike å oppnå mange av fordelene ved kolonialisme uten å være koloniherre, skriver Verschave.

Et ofte sitert eksempel er drapet på nettopp Thomas Sankara, mannen som ba sine landsmenn holde ryggen rank.

Sankara var kommunist, en slags Afrikas Che Guevara. Han klarte å modernisere og øke levestandarden i Burkina Faso betraktelig, men Frankrike så på ham med skepsis.

Det var blant annet fordi Sankara ville bygge tette bånd til Sovjetunionen, og flere afrikanske land så til ham for ledelse.

Så, i 1987 kuppet Sankaras høyre hånd Blaise Compaoré makten. Hjelp fikk han fra den notoriske krigsherren fra Liberia, Charles Taylor.

Sankara ble drept. Compaoré bygget en sterk allianse med Frankrike.

Franske arkivdokumenter om hendelsene ligger fortsatt hemmeligstemplet bak lås og slå. Men mistanken er stor i Burkina Faso.

Erobringen av frihet og fremgang

Det var fortsatt gamle Compaoré som satt ved makten da Frankrike nesten 30 år senere startet Operasjon Barkhane.

Men da han ville endre grunnloven for å sitte enda lenger noen måneder senere, var det over. Kuppmakeren ble kuppet.

I 2022 kom to vellykkede kupp. Først i januar, så i september. Nå er det 34 år gamle kaptein Ibrahima Traoré som styrer.

– Han er et ganske ubeskrevet blad. Men vi vet at han var en tidligere soldat som var ute ved fronten med folka sine. Det går noen rykter om at han liker seg godt inne i det trygge presidentpalasset i Ouagadougou, men blant de yngre ansees han som mindre korrupt, sier Bøås.

Han sier det gjøres et poeng ut av at Traore var like gammel som Sankara da han tok over makten.

– Det kan hende at han har noen ambisjoner om å modellere seg selv som den nye Thomas Sankara.

– De scoret i hvert fall et skikkelig PR-stunt da de klarte å frigjøre de mer enn 50 kvinnene som ble bortført av islamister nord i landet i begynnelsen av januar, påpeker Bøås.