«Jeg skulle ønske kulen som drepte ham, traff meg isteden»

De kalles de sørgende mødrene, kvinnene som møtes på det kurdiske kultursenteret i Diyarbakir. Noen av dem er her hver dag, hele dagen, og de sitter foran en rekke av portretter som er oppstilt mot en vegg. Portrettene viser unge mennesker med glatt hud, noen smilende, andre alvorlige.

Det er deres drepte sønner og døtre.

– Han var 22 år og hadde nettopp giftet seg, sier Fatma Akmese.

Hun kysser bildet av sønnen Gündüz Akmese. Så begynner hun å gråte.

– Jeg skulle ønske kulen som drepte ham traff meg isteden.

Hun sier at sønnen var på vei til sin søsters hus i Diyarbakir da foreldrene mistet kontakten med ham. Søsterens hus lå i et nabolag der det var portforbud, der en militæroperasjon nettopp var begynt. De forsøkte å ringe, men nådde ham aldri. Noen dager senere så foreldrene på nyhetene på TV at han var blitt drept.

På grunn av portforbudet har de ennå ikke fått hentet sønnens døde kropp. De klandrer tyrkiske sikkerhetsstyrker for hans død.

Drept 13-åring

Like ved står Kadriye Morgül, mor til 13-årige Cihat Morgül. På bilder har gutten sportsklær fra Adidas og vannkjemmet lugg. Han gikk i syvende klasse og drømte om å studere juss.

Da portforbudet og militæroperasjonen startet, var Cihat hjemme i den historiske bydelen Sur sammen med sin far. Moren og lillesøsteren var i trygghet i en annen del av byen.

– Han kunne ikke komme ut på grunn av portforbudet. Han ringte meg, og sa: «Mamma, jeg kommer når portforbudet er over.» Jeg gråt, og han sa: «Mamma, ikke gråt, jeg kommer ut når jeg kan.» Det var siste gang jeg snakket med ham.

Cihat og faren forsøkte å flykte ut av nabolaget, men i sammenstøtene i gatene, mistet faren sønnen av syne.

I likhet med foreldrene til Gündüz, hørte de på nyhetene på TV at sønnen var blitt drept. Heller ikke de har fått hentet liket. Det er ennå portforbud i nabolaget der han ble drept.

– Vi vil bare ha kroppen hans. Vi vil ha en grav å gå til, sier moren.

– Det verste er at han bare er 100 meter herfra, bare 100 meter. Men vi kan ikke hente ham, sier far Cahit Morgül.

– Vi blir her på kultursenteret for å demonstrere til vi får liket. Hvis det ikke skjer snart, skal vi begynne en sultestreik.

Langvarig konflikt

Cihat Morgül og Gündüz Akmese er to av minst 250 sivile som ifølge menneskerettighetsorganisasjoner er blitt drept i den tyrkiske statens militæroperasjoner mot PKK, det forbudte kurdiske arbeiderpartiet. Foreldrene til begge klandrer tyrkiske sikkerhetsstyrker for sønnenes død. De avviser at de på noen måte var involvert i konflikten.

Konflikten mellom PKK – som regnes som en terrororganisasjon i Tyrkia – og myndighetene blusset opp igjen i fjor, etter at en to og et halvt år lang våpenhvile brøt sammen. Konflikten har vart i over tre tiår, og har krevd flere titusen menneskeliv.

Siden i fjor høst har tyrkiske sikkerhetsstyrker startet militæroperasjoner i flere kurdiske byer i sørøstlige deler av landet: noen er erklært ferdige, andre pågår ennå. Myndighetene sier de har forsøkt å drive ut PKK, og klandrer gruppen for sivile tap. Samtidig kritiseres tyrkiske sikkerhetsstyrker av menneskerettighetsorganisasjoner for overdreven voldsbruk og for overgrep mot og drap på sivile. Portforbudet myndighetene har innført i mange byer beskrives som kollektiv straff.

Konflikten har imidlertid også rammet andre deler av Tyrkia. I hovedstaden Ankara eksploderte en bilbombe i februar. Den tok livet av minst 30 personer, hovedsakelig sikkerhetspersonell. Så, noen uker senere, eksploderte nok en bilbombe, denne gangen mot et travelt transportknutepunkt. Minst 37 sivile ble drept. Kurdistans Frihetsfalker, en utbrytergruppe av PKK, påtok seg skylden for begge angrepene.

Portforbud i 78 døgn

Den kurdiske byen Cizre ligger ved Tigris-elvens bredde, og fra utkanten av byen kan innbygerne se over grensen til Syria. I Cizre var det portforbud døgnet rundt i 78 dager mens en militæroperasjon pågikk. Mange av innbyggerne var blant de anslagsvis 350 000 menneskene i sørøst som er blitt drevet på flukt siden i fjor høst.

Da de returnerte til hjemmene sine i mars, etter at militæroperasjonen var over, fant de ikke mye igjen. Nabolag er rasert. Husene ser ut som skjelettstrukturer. Blant knuste vegger ligger rester av livene som ble levd her: en eske med krydder, en skolebok, noen istykkerrevne klær som er falt ut av et ødelagt klesskap.

I ruinene av et hjem står en krokrygget 82-årig kvinne. Hun forlot nabolaget da operasjonen startet, men er returnert nå. Et av rommene i huset hennes viser tegn på å ha blitt brent, det ikke annet igjen enn forkullede vegger. På gårdsplassen ligger murstein fra de digre, gapende hullene i naboens vegger. Hun vet ikke hva som skjedde da hun var borte, men hun klandrer den tyrkiske staten.

– Vi har ingenting igjen. Bare vår Gud, profet, og dette huset. Staten gjorde dette mot oss. Staten drev oss på flukt. Jeg har aldri sett verre i hele mitt liv, enn det jeg har sett i de siste fire månedene, sier Kudret Karakas.

Kadir Kunur er borgermester i Cizre, og representerer det pro-kurdiske opposisjonspartiet HDP. Han sier at sikkerhetstyrker i tillegg til sivile tap, står bak store, unødige ødeleggelser i sivile hjem.

– De forsøkte å nedverdige folk, sier han.

– Eiendeler ble ødelagt slik at de ikke kunne brukes. For eksempel skjøt sikkerhetsstyrker en-to kuler inn i TV-apparater. Klær ble skutt mot slik at de ikke kunne bli brukt igjen. Mat som var lagret ble kastet.

Avviser sivile tap

Men myndighetene avviser skyld.

Mohammed Akar er provinsleder for regjeringspartiet AKP i Diyarbakir-provinsen. Han er den eneste myndighetspersonen som sier ja til NRKs intervjuforespørsel.

– De siste fire månedene har PKK illegalt forsøkt å grave skyttergraver i disse nabolagene. Sikkerhetsstyrker måtte starte en operasjon. Derav portforbudet, sier han.

Han klandrer PKK og deres allierte for å bygge barrierer og grave skyttergraver for å stenge sikkerhetsstyrker ute, og avviser at myndighetene er ansvarlige for sivile tap.

– Folk døde, men det var barn av familier i nabolag der det ble gravd skyttergraver. Disse menneskene ble advart om å stanse å bygge barrierer og grave skyttergraver. De fikk en mulighet til å overgi seg. Vi utsatte militæroperasjonen i 15-20 dager, for vi trodde at de ville stanse. Men vi innså at de kom til å fortsette. Så døde mennesker, og staten er ikke ansvarlig for det, sier han.

– Sikkerhetsstyrkene viste stor tilbakeholdenhet for å unngå sivile tap, fortsetter han.

Ble liggende i gaten til hun døde

Det er kurdiske Ömer Inan (38) helt uenig i. Han sitter i et delvis ødelagt hus i den lille byen Silopi, nabobyen til Cizre. Også her var det portforbud og militæroperasjon, noe Inans hus bærer preg av. De øverste etasjene er arret av kulehull.

Men det ødelagte hjemmet er ikke den egentlige tragedien. Ömer Inans 57-årige mor ble skutt da hun forsøkte å gå til naboen under portforbudet. Hun ble liggende i en sølepytt i kjerreveien, bare meter fra hjemmet sitt.

Familien forsøkte å redde moren, forteller Inan. De ringte en ambulanse som ikke klarte å komme frem på grunn av veisperringer. De brukte hvite flagg for å få skytingen til å stanse. Inans far forsøkte å kaste et tau til moren for å trekke henne inn de få metrene i sikkerhet, men han ble selv truffet i armen av en granat.

– Faren min forsøkte å gå ut, men min mor sa: «Ikke kom, ellers vil du bli drept.»

Til slutt gikk onkelen – morens lillebror – ut for å hente henne, og han ble også drept, sier Inan.

Han viser et bilde av moren på mobiltelefonen. En kvinne med kjole og skaut, litt tykkfallen, hun ser eldre ut enn sine 57 år.

– Ifølge dødsattesten levde min mor i 7-8 timer etter at hun ble skutt i gaten, sier Inan.

Først hørte familien skrik og klynk. Så ble det stille.

På grunn av portforbudet tok det åtte dager før de kunne hente liket hennes.

Inan klandrer den tyrkiske staten for morens død, og tror konflikten kommer til å bli langvarig.

– En uskyldig person ble drept uten grunn – hvorfor? spør han.

– Hun var en ubevæpnet sivil som var rett utenfor sitt eget hjem, og som ikke kjempet mot noen.

Han ser sint og oppgitt, der han står blant kulehullene i hjemmet der han bodde sammen med sin mor.

Sårene konflikten har etterlatt er dypere enn på lenge. Og den viser ingen tegn på å avta.