Ukens korrespondentbrev er postlagt i Washington.
Lykken i USA er åpenbart knyttet til tall. Ikke tilfeldige tall, men siffer satt sammen til det magiske Social Security Number. Et slags personnummer som du er helt avhengig av for å kunne fungere som midlertidig bosatt i dette enorme riket.
Fortsatt står jeg i kø for å få min pinkode til det amerikanske samfunnet.
Varm velkomst
Jeg hadde kanskje forestilt meg en varmere velkomst til USA. Skjønt jeg skal ikke klage. Været har vært upåklagelig. Stort sett sol hele tiden og temperaturer som vipper pluss/minus 30 grader. Godt at huset vi leier er utstyrt med aircondition.
Ærlig talt skjønte jeg ikke mye av den apparaturen. Jeg trykket og stilte inn det lille displayet på stueveggen, men fint lite skjedde. Det var og ble like varmt. Jeg måtte tilkalle min nye gode nabo Pat for å få ham til bokstavelig talt å kjøle meg ned.
Vi tok turen ned i kjelleren og der sto det reneste kraftverk av en luftkjøler. Så kolossal i omfang at man umiddelbart ser seg om etter en kyndig kar med høyere teknisk utdanning.
Min nabo Pat klødde seg litt på haken og spurte meg hvor sikringsskapet var. Det ante jeg sant nok ikke. Vi hadde tross alt bare bodd her ett døgn. Pat smilte forsiktig. Jeg følte meg fortsatt het i toppen. Men heldigvis var det ikke vanskelig å finne sikringsskapet litt lenger inn i kjellerboden.
Pat fant en bryter som ikke var på og gikk deretter tilbake til treskeverket av en luftkjøler. Også her fant min gode nabo en avslått bryter og et rensefilter som absolutt fortjente renselse.
Den gode naboen
Pat er allerede blitt en god nabo, slik man leser om eller ser på amerikansk film. Han har bodd i nabolaget i en mannsalder sammen med kone og to døtre. Familien har virkelig gitt oss en varm velkomst med sin åpenhet, gjestfrihet og hjelpsomhet.
Samme erfaring har vi ikke vært i nærheten av å ha med amerikanske teleselskap og amerikanske immigrasjonsmyndigheter. Comcast het det første teleselskapet jeg kom i kontakt med. En ferm dame overbeviste meg i den lokale elektronikkbutikken om at Comcast var nøkkelen til mitt liv på lufta.
Hun tilbød meg både internett, 200 TV-kanaler og fasttelefon - alt i en pakke. Jeg takket ja og ventet på å få det hele installert. Men den gang ei.
Jeg har mistet tellingen på antall telefoner til kundeservice hos Comcast, men jeg tar ikke for hardt i når jeg sier at jeg minst har snakket med 18 forskjellige saksbehandlere alle med fornavn og aldri noe etternavn.
Ett ord har de tydeligvis lært seg på serviceskolen: Apologize. Unnskyld.
Jeg kunne ha blitt rik på antall unnskyldninger, men etter to uker ga jeg opp og skiftet til konkurrenten Verizon. Der har jeg også lært meg en del fornavn på kundekonsulentene, og jeg ble sjeleglad da det faktisk dukket opp en mann ved navn Tim hjemme hos meg og fikk installert det han skulle for å få meg på lufta i alle kanaler.
Sende folk til månen
Å få folk sendt til månen klarer amerikanerne, men å få en norsk korrespondent på nett - ja, se det var sannelig ikke lett å løse. Man kan bli varm rundt øra av mindre.
Varmt var det også i køen til Social Security office. Amerikanerne har funnet det for godt at alle vi som kommer til landet for et litt lengre opphold skal ha et eget nummer. Norsk pass med gyldig fem års visum fra den amerikanske ambassaden i Oslo, duger knapt nok. De stoler kun på sine helt egne registre.
Jeg stilte fortrøstningsfullt opp tidlig en morgen foran inngangsdøren. Det var ikke flere enn 20 stykker foran meg i køen og vi utgjorde et merkverdig skjebnefellesskap på vei mot lukene.
Da det omsider ble min tur var svaret fra den myndige damen bak luken at jeg dessverre ikke hadde vært lenge nok i landet til å kunne søke om det ettertraktede Social Security Number.
Jeg hadde nemlig ikke klart å holde orden på dagene, påsto damen og holdt opp en enorm kalender foran nesen min.
- Du skjønner, forklarte hun biskt, helligdager og fridager må trekkes fra. Du må ha vært her minst 10 businessdager for å kunne søke, sa damen så bestemt at jeg skjønte det var nytteløst å protestere.
Slukøret tuslet jeg ut smertelig klar over at Memorial Day og to søndager ødela hele søkeprosessen. Uken etter stilte jeg opp igjen. Og da ble søknaden i det minste godkjent som søknad fordi jeg triumferende kunne telle opp 10 hele businessdager.
Minst fire uker
Men selve nummeret venter jeg fortsatt på. Ingen kan svare meg på når jeg får det etterlengtede Social Security Number. Det kan ta minst fire uker til var beskjeden.
Men hvorfor mase så mye om dette nummeret?
Tja si det. Men det er faktisk slik at nettopp dette ene nummeret åpner de fleste dører videre for deg til det amerikanske samfunnet.
Først med Social Security Number kan jeg få bestille strøm og vann i eget navn, skaffe meg amerikansk førerkort fordi det norske selvfølgelig ikke er godt nok for amerikanerne og følgelig også få kjøpe meg min egen bil.
Her er det kun amerikanske lover og regler som gjelder og det uten unntak eller avvik. Ikke rart at man føler seg bokstavelig talt som et nummer i rekken.
På vei til kontoret denne uken må jeg tilstå at jeg har følt et ekstra stikk av hjemlengsel. Sommersolverv og sankthansaften. Tankene flyver med letthet til skjærgården utenfor Arendal og solfylte svaberg omkranset av duvende bølger.
Men det ble ingen St.Hans-bål på meg i år. Derimot et punktert bildekk i bydelen Georgetown midt i Washington. Jeg skulle kjøre et middagsbesøk hjem da jeg støtte borti fortauskanten på den brolagte smale veien - og vips var jeg et dekk flatere.
Jeg prøvde selv å skifte hjulet, men med den ultratynne skrutrekkeren som lå i leiebilen var det plent umulig å få rikket på eneste hjulmutter.
Jeg måtte derfor tilkalle hjelp - og etter mer enn times ventetid dukket en mekaniker opp med bedre utstyr enn meg og i løpet av noen minutter var det ødelagte dekket tatt av, og et tynt reservedekk satt på.
St. Hans i sneglefart
Det gikk i sneglefart hjemover denne St.Hans-natten for mitt vedkommende, mens svetten silte i strie strømmer. Ute var det fortsatt 30 varmegrader. Jeg skulle ha gitt mye for et forfriskende kveldsbad på Torungen fyr utenfor Arendal akkurat da.
Våre gode nye naboer Pat og hans kone Margareth visste heldigvis råd da gradestokken sist helg også krøp over 30 grader. De inviterte familien med til et privat svømmebasseng i nabolaget. Selv hadde de stått på venteliste i 5 år for å få adgang til dette svalende bassenget.
Det ble en minnerik dukkert.
Jeg måtte smile for meg selv der jeg tok mine svømmetak for sannelig har ikke amerikanerne sans for alenetid for voksne også i svømmebassenget.
Kvart på hver hele time blåste badevaktene i sine fløyter og nærmest jaget alle barna på land slik at foreldrene og andre voksne kunne få svømme i fred og plaske i bassenget uten barnlige forstyrrelser.
Det var et syn å se - haugevis med barn vaglet langs bassengkantene, superklare til å jumpe uti så fort voksentiden - adult time- var over. Mine barn skjønte lite.
Her boltret pappa og mamma seg i svømmebassenget, mens de selv ble tvunget til å holde seg på land 15 minutter hver eneste time.
Vi er så smått i ferd med å venne oss til vårt nye familieliv i Washington. Vi har funnet vår lokale matbutikk med det talende navnet Giant. Og den er i sannhet kjempestor.
Alt er stort i Amerika
Ikke bare er butikken som et par fotballbaner, men størrelsen på de ulike varene er også gigantiske i forhold til hjemme i Norge. Eplejuicen min utgjør 1 amerikansk gallon eller nesten 4 liter - og får uten problemer plass i kjøleskapsdøra.
De ansatte er svært opptatt av å fortelle meg hver eneste gang hvor mange penger jeg sparer på å handle på Giant. Ja, de bruker til og med gul markeringspenn til å understreke det hele på kvitteringene jeg får.
Sist søndag var det Father's day i USA. Det var en farsdag med sus over. Vi hadde lenge bestemt oss for å få en gassgrill og tilfeldighetene ville at min kone kjøpte den. Hun var ikke klar over hvilken dag som var i vente og ble nærmest overfalt av en amerikansk dame som ville gi henne de største komplimenter for å gi en gassgrill i farsdagsgave.
Min kone prøvde å forklare at gassgrillen var til hele familien, men det budskapet nådde ikke frem til den amerikanske damen. Hun klarte kun å se for seg far som grillmester.
Vi har også fått montert veggfeste til vårt medbrakte norske flagg. Det blekner i størrelse i forhold til det enorme splittflagget som henger på den norske ambassaden langs Massachusetts Avenue.
Jeg passerer ambassadeflagget daglig på min vei til kontoret og har nok følt at jeg har blitt litt varmere om hjertet ved synet av rødt, hvitt og blått.
Det er den samme hjertevarmen jeg etterhvert håper å oppleve i mitt nye midlertidige hjemland.
Men det skjer antagelig ikke før jeg har fått mitt Sosial Security Number. Kanskje det nummeret også er å regne som pinkoden til amerikanske byråkrathjerter?
