Verden er min arbeidsplass

Jeg satt i førerhytta til en svær semitrailer, på vei nordover langs motorveien M1 ut av London. Sjåføren hadde veivet ned sidevinduet for å dampe nok en rullings av sin kraftige tobakksblanding.

Med oppbrettete skjorteermer viste han fram tatoveringer og kraftig, rødlig hårvekst, og var i et herlig humør. Vi snakket om haiking. Om hvor lett jeg fikk skyss, om hvor hyggelige britene var.

Jeg var 17 år gammel og for første gang alene på tur utenfor Norden. En sterk følelse av frihet banket i brystet.

En sølvglinsende Colt

Samtalen fløt lett gjennom milene, så jeg våget meg med et spørsmål jeg lenge hadde lurt på:

– Hva om du støter på kriminelle haikere, som forsøker å rane deg?

Sjåføren snudde seg mot meg med smale øyne. Så litt farlig ut. Jeg presset meg lenger inn mot seteryggen.

– Da tar jeg bare fram denne her, sa han strengt, og dro fram en diger, sølvglinsende Colt-pistol som lå under førersetet. Med fortsatt hardt blikk mot den lett forskrekkete unggutten i passasjersetet.

Så sprakk ansiktet opp og han lo hjertelig. La våpenet tilbake under setet og kikket granskende, men vennlig på meg. Og returnerte spørsmålet:

– Men er ikke du engstelig for hvem du kan støte på langs landeveien?

Krig og militærkupp

Forskrekkelsen slapp taket. Jeg ble heldigvis ikke redd for å dra videre ut i verden. Heller ikke på oppdrag der våpen og skuddvekslinger var en vesentlig del av hverdagen. I mine fire første år som korrespondent for NRK rapporterte jeg kontinuerlig om militærkupp og krig i Afrika.

Jeg har kommet meg levende unna etiopisk artilleriangrep i Eritrea og skuddene fra Mugabes geværmenn i Zimbabwe. Men mitt mest nervepirrende øyeblikk i dekningen av Afrikas kriger, var da en gruppe barnesoldater omringet meg og et par kolleger ved frontlinjen utenfor Sierra Leones hovedstad Freetown og erklærte at de skulle drepe oss.

Barn i kokainrus med automatrifler

Borgerkrigens små soldater stirret på oss med kokainslørete øyne. Uniformen var en blå bandana på hodet og ingenting på føttene. De hevet sine tunge Kalasjnikov automatrifler og var klare til å skyte. Jeg var sikker på at de kom til å gjøre det, for det var nesten umulig å trenge inn til dem gjennom den kraftige rusen.

Men som dere skjønner, vi overlevde alle tre. Takket være iskald frykt, lange forhandlinger og tykke seddelbunker. Jeg hadde penger overalt på kroppen, i sko og skjulte lommer – nettopp til slikt bruk. Men en uke seinere skjøt og drepte de fotografen fra Associated Press som hadde vært med på denne turen.

Jeg var heldig. Da drapet på kollegaen skjedde var jeg allerede på vei til neste krig på kontinentet.

«Østen er rød»

Etter min ungdommelige haiketur til Storbritannia førte utferdstrangen meg videre på reiser rundt i Europa med hjelp av tog og tommelfinger. Både i vest – og i øst, som den gang lå bak det kommunistiske jernteppet. Men den store drømmen var å komme til Kina, kjempen i øst, som nå var inne i en voldsom brytningstid.

25 år gammel trådte jeg ut på sentralbanestasjonen i Beijing etter en ukes togreise med den transsibirske jernbanen fra Moskva. Klokkespillet ønsket velkommen med propagandasangen «Østen er rød», hvor en av linjene i teksten hyller at «Kina har frambrakt sin Mao Zedong». Men diktatoren var død året før, og Kina forsøkte å kare seg ut av elendigheten etter Maos kulturrevolusjon.

Jeg var tilbake igjen i Midtens rike i 1989. Året da Berlin-muren falt og mange trodde at også Kommunist-Kina kunne bli et demokrati. Et håp som regimet brutalt kvalte da det sendte stridsvogner mot sitt eget folk og satte i verk massakren på Den Himmelske Freds plass.

Ville at jeg skulle forhindre fredsprisen

21år seinere førte interessen for Kina meg nok en gang til hovedstaden Beijing. Nå som NRKs korrespondent for Asia. De første ukene ble jeg kurtisert av landets myndigheter, som trodde at jeg kunne forhindre at Nobelkomitéen skulle dele ut fredsprisen til den kinesiske demokratiforkjemperen Liu Xiaobo.

Kinas daværende viseutenriksminister Fu Ying inviterte meg til middag i Beijings dyreste restaurant, hvor jeg uten hell forsøkte å forklare at det ikke var min rolle å prøve å påvirke den uavhengige Nobelkomitéen.

Det trodde hun ikke noe på, så hun tok meg med på en timelang tur i en nærliggende park – tett fulgt av synlige og usynlige sikkerhetsvakter. Her fortalte hun meg hvor ille det ville bli for Kina og Norge om en fengslet demokratiforkjemper skulle få fredsprisen. Og hun oppfordret meg innstendig til å sørge for at det ikke skjedde.

Utestengt og overvåket

Men Liu Xiaobo ble belønnet med prisen, og etterpå fikk ikke bare Norge – men også jeg – føle regimets pisk. NRKs nettsider ble forbudt i Kina og de neste fire årene tok ingen offentlig ansatte telefonen når jeg ringte.

Kona og jeg ble fotfulgt av etterretningsagenter, som også låste seg inn i hjemmet vårt. Opposisjonelle som jeg intervjuet ble trakassert og arrestert, og over alt både på nett og telefon, merket vi overvåkningen fra det hemmelige politiets massive kontrollapparat.

Les også: Beijing: Overvåket og gjennomlyst – NRK Urix – Utenriksnyheter og -dokumentarer

Atomkatastrofen i Japan

I denne korrespondentperioden var det ofte en lettelse å kunne fly over havet til Tokyo. For å kunne puste fritt, både fysisk og mentalt. Vekk fra Beijings kvelende forurensning og politiovervåkning – til et demokrati med ren luft og høflige japanere.

Men ikke i mars 2011. Da rammet jordskjelvet og tsunamien Nord-Japan, etterfulgt av katastrofen ved atomkraftverket i Fukushima. 20.000 mennesker døde. Jeg har sett mange naturkatastrofer i mitt yrkesliv, men ingen av et slikt omfang. Flodbølgen hadde bokstavelig talt knust kystbyene til pinneved og store områder innover i landet var ubeboelige på grunn av radioaktiv stråling.

Vi var i en apokalypse, som om atomkrigen hadde startet. Og med en farlig fiende vi ikke kunne se, men som var over alt rundt oss. Mens vi rapporterte hjem til Norge var luften vi pustet inn radioaktiv – uten at vi merket det. Hjemme i Beijing satt min legekone og var svært bekymret for at vi hadde vært alt for nær det eksploderte atomkraftverket i Fukushima.

• Les også: Japan: Midt i katastrofen – NRK Urix – Utenriksnyheter og -dokumentarer

Men så vant Trump valget!

I min ungdomstid var Latin-Amerika det mest populære reisemålet for studenter og andre loffere. Jeg dro tidlig av gårde til flere land i den sørlige delen av det amerikanske kontinentet. De siste fire årene har jeg holdt til litt lenger nord i Amerika, som NRKs korrespondent i USA med base i Washington DC.

Da jeg diskuterte med kona om jeg skulle søke jobben i USA, argumenterte jeg med at disse årene nok kom til å bli mye roligere enn periodene vi hadde i Afrika og Asia. Men så vant Trump valget!

Aldri noen gang i mitt over 40 år lange reporterliv har jeg jobbet så mye og så intenst som her over dammen.

Tvitring, demonstrasjoner ...

Trump skapte nyheter nesten hver dag med sin tvitring. Regjeringsmedlemmer kom og gikk i et ustanselig kjør, vi hadde Mueller-etterforskningen, to riksrettssaker, et mellomvalg og ikke minst presidentvalget – med den etterfølgende stormingen av Kongressen. For å dekke den siste valgkampen reiste jeg tvers over kontinentet seks ganger, og til sammen ble det besøk i 45 av 50 delstater.

Som om ikke Trump skapte nok nyheter, så kom fjorårets hete sommer og høst med Black Lives Matter-demonstrasjoner og opptøyer i mange byer. Utløst av politidrapet på svarte George Floyd.

... Og pandemi

Pluss en pandemi som hittil har tatt livet av nesten 2 millioner mennesker i Nord- og Sør-Amerika. President Donald Trumps ofte bisarre utsagn om hvordan helsekrisen burde håndteres, for eksempel ved å drikke klor og desinfeksjonsmiddel, gjorde ikke situasjonen bedre.

Fordi det amerikanske helsevesenet stort sett er privat, ble det også svært dyrt for mange covid-syke som kjempet for livet i sykehussengene. Nå sliter de med svære regninger etter behandlingen de selv eller slektninger har fått for korona-sykdommen.

Les også: Ikke bli syk. Det er for dyrt! – NRK Urix – Utenriksnyheter og -dokumentarer

76 land på 6 kontinenter

Det har blitt en lang reise siden jeg fikk min første jobb i NRK for 43 år siden. Jeg har fått besøke et flertall av verdens stater, og har rapportert som journalist fra 76 land i 6 verdensdeler: Europa, Asia, Afrika, Nord- og Sør-Amerika og Oceania.

Så har det blitt en del samtaler med viktige politikere i mange land: President Nelson Mandela og biskop Desmond Tutu i Sør-Afrika, PLO-leder Yasir Arafat, Israels statsminister Yitzhak Rabin og Shimon Peres fra konflikten i Midtøsten, Dalai Lama og Aung San Suu Kyi fra Asia – og Jimmy Carter og Bill Clinton fra USA. De to siste riktignok etter at de hadde gått av som presidenter. Donald Trump fikk jeg bare stilt noen få spørsmål på pressekonferanser, men han skulle jeg gjerne satt meg ned med for et lengre intervju.

Vanlige folk imponerer mest

Til tross for de mange kjente politikere og kulturpersonligheter fra hele verden som jeg har intervjuet: Det er vanlige folk som har gjort dypest inntrykk.

Særlig mennesker som har fått livsgrunnlaget ødelagt eller hele tilværelsen snudd opp ned på grunn av krig, aidsepidemi eller naturkatastrofer. Men som likevel har hatt styrke til å overleve og skape seg en ny tilværelse helt fra bunnen av.

Fra film til mobil

Utviklingen i yrket har vært formidabel gjennom disse årene, særlig på det tekniske området.

Da jeg begynte å jobbe i NRK i 1978 brukte vi ofte gode, gammeldagse filmkameraer for å lage TV-reportasjer. Rett og slett fysiske filmruller av celluloid som etterpå ble overført til det elektroniske mediet. I dag kan vi filme det samme med kameraet på mobiltelefonen.

Kongo-vulkanens vrede

Når jeg skriver dette korrespondentbrevet, har vulkanen Nyiragongo i den vestlige delen av Den demokratiske republikken Kongo nettopp hatt et utbrudd. Forrige gang Nyiragongo sprutet ut sine glødende masser var jeg der og rapporterte for NRK.

Sentrumsgatene i byen Goma var fylt opp med svart stein, og folk måtte gå inn i bygningene fra annen etasje etter at lavaen hadde kjølt seg ned. I båt ute på Kivusjøen filmet jeg hvordan flytende, rødglødende stein fortsatt fosset ut i vannet og truet med å frigjøre store mengder metan og karbondioksid som ligger gjemt i bunnen av sjøen. Hadde disse gassene steget opp, kunne vi alle sammen blitt kvalt.

Fra 20.000 kroner til nesten gratis

Den gang, i januar 2002, var det ikke så enkelt å gå direkte på TV. Jeg måtte ha hjelp fra et medieselskap som hadde kjørt inn en svær satellittsender, og et fem minutters direkte innslag på Dagsrevyen kostet 20.000 kroner.

I dag kunne jeg gått direkte fra Goma nesten gratis, med hjelp av en app på mobiltelefonen. Fra store deler av verden kan vi nå rapportere slik, enten med mobilen eller med et kamera koplet opp til en liten sender som knytter seg til telenettet. Det er derfor du ser så mange flere direkterapporter på TV nå enn for bare få år siden.

Framgang, med noen unntak

Enda mer interessant enn den teknologiske framgangen i nyhetsbransjen, er den politiske utviklingen i verden jeg har fått observere i mine år som journalist og korrespondent.

Da jeg startet i NRK var de aller fleste landene i Latin-Amerika, Afrika og Asia diktaturer eller hadde autoritære regimer. Men særlig etter Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd noen år seinere, skjedde det en rask utvikling i retning av reelt folkestyre.

Så da jeg i 2017 tok fatt på siste etappe i korrespondentlivet, hadde store deler av verden kastet av seg de autoritære makthaverne. I Sør- og Mellom-Amerika var nesten alle landene blitt demokratiske, selv om det fortsatt finnes viktige unntak – som Nicaragua, Cuba og Venezuela.

Les også: Da Venezuelas politi ville arrestere NRKs korrespondent – NRK Urix – Utenriksnyheter og -dokumentarer

Til og med i Kommunist-Kina øynet man en framgang, selv etter massakren i 1989. Håpet var at når økonomien ble liberalisert ville politikken følge etter. Men slik gikk det ikke. Tvert imot.

... Men nå går det i feil retning

Etter at kommunistpartiets leder Xi Jinping tok kontrollen i Kina og Donald Trump sikret seg makten i Det republikanske partiet i USA, har vi sett et tilbakeslag for demokratier over hele verden.

I Kina har regimet utviklet enda mer avanserte overvåkningssystemer enn da jeg bodde der, slik at det nå er tilnærmet umulig for opposisjonelle å utøve kritikk mot det stadig hardere partidiktaturet.

De demokratiske spirene i Hongkong er knust, og den eneste demokratiske staten i det kinesiskspråklige området – Taiwan – er under trussel om invasjon fra makthaverne i Beijing.

I USA toppet Trumps daglige usannheter seg med «den store løgnen» om at han egentlig vant presidentvalget 3. november. En løgn tilhengerne sluttet lojalt opp under.

Advarte om autoritær utvikling – så smalt det

2. januar i år skrev jeg dette korrespondentbrevet, hvor jeg advarte mot den autoritære og voldelige utviklingen i USA som Trump fyrte opp under: «Kan noen være så snill å slå av internett?»

Fire dager etterpå eksploderte den politiske situasjonen. Egget opp av en president som nektet å erkjenne nederlaget, stormet tilhengerne hans Kongressen. Og selv mange av de politikerne som denne dagen ble utsatt for mobbens herjinger, turte ikke å ta avstand fra Trumps oppildning av de voldelige massene.

Nå støtter et flertall av både velgere og politikere i det Republikanske partiet opp under «Den store løgnen» om at Trump vant valget. Den tidligere presidenten hevder til og med at han skal bli gjeninnsatt i Det hvite hus «raskere enn du tror».

Les også: Hvem var Trumps medløpere? – NRK Urix – Utenriksnyheter og -dokumentarer

Samtidig arbeider Republikanerne iherdig for å begrense tilgangen til stemmeurnene, slik at de igjen kan overta makten i landet med et mindretall av folket bak seg.

Jeg er bekymret

Selv om Joe Biden fikk 7 millioner flere stemmer enn Donald Trump ved valget i fjor, hadde Trump bare trengt litt over til sammen 40.000 stemmer i tre delstater for å vinne velgerkollegiet og dermed fortsatt sitte som president.

Med de nye innstrammingene i valglovene som mange republikansk styrte delstater har vedtatt, vil det bli lettere for Trump – eller en av hans like – å kunne vinne presidentvalget i 2024. Selv med en enda mindre andel av velgerne i ryggen.

Det blåser en autoritær vind over verden, hvor løgn framstilles som sannhet, både i USA, Russland og Kina.

På slutten av min siste korrespondentperiode må jeg innrømme at jeg er bekymret. Får de autoritære kreftene overtaket også i USA, frykter jeg at demokratiene i Europa – vesle Norge inkludert – kan bli hardt skvist mellom stormaktene.