Overvåket og gjennomlyst i Kina

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Beijing.

Hør brevet i lyd.

De står rett utenfor porten. To mann i blå Catilina-jakker og med steinansikt, og med røyken i hånda. Motoren går på tomgang, bildøra er åpen.

De henger rundt den, men klyver inn på setene i den svartlakkerte, kostbare firehjulstrekkeren straks de får se oss. Sender av gårde harde blikk før de slenger døra igjen og ruser opp på siden av oss.

Min kone og jeg sykler av gårde til den vakre Ritan-parken i sentrum av Beijing, for å nyte sola og stillheten midt i storbyen.

Catilina-karene slakker på farten og triller ved siden av oss i sykkelfart med sin kraftige bil. Vi kan ikke se ansiktene deres lenger bak de sterkt sotete bilrutene. En kort stund presser de seg inn mot syklene våre før de speeder de opp og svinger av i neste veikryss.

Den svarte doningen har ingen kjennetegn og kun vanlige nummerskilt.
Men det er sikkerhetspolitiet.

Buskmenn med kamera

Inne i parken rusler vi opp på den vesle høyden hvor de gamle mennene har samlet seg rundt den kinesiske paviljongen for å fly sine hjemmelagde drager.

Karene har årelang erfaring, så dragene svever fritt av gårde - høyt over Beijings største skyskrapere. Parken er vårt tilfluktsted når dagene i 20-millionersbyen blir fylt med for mye trafikk, støy og stress – og forurensningen pakker Beijing inn i en gråhvit tåke som legger igjen smak av kull og parafin på tunga.

Men heller ikke i parken skal vi få være i fred.

Når vi tusler ned fra dragehøyden, står en av Catalina-jakkene inne i buskene med et fotoapparat foran ansiktet og knipser oss to nordboere mot piletrærnes duvende grener og lysegrønne løv som bakgrunn.

Sikkert et fint nok motiv, men han stikker kameraet i lommen og stirrer skarpt på oss før han snur og løper ned skråningen bak buskene.

Ikke det at han er en dårlig agent som ikke klarer å holde seg skjult.

Meningen er at vi skal se ham, vi skal se han og kollegaen i den svarte bilen med sotete ruter. Vi skal vite at de vet hvor vi er, til enhver tid – og at de har kontrollen og taket på oss.

Meningen er å spre frykt og usikkerhet.

Opptaksutstyr i røykvarsleren

Porten inn til boligområdet der vi bor er bevoktet av uniformerte politisoldater fra Folkets væpnete politikorps, som noterer alle som går inn og ut.

Hele området er dessuten dekket av overvåkingskameraer, både ute og inne i oppganger og heiser – men det er det jo stort sett i hele resten av Beijing også.

Inne i leiligheten vår regner vi som ganske sikkert at opptaksutstyr – i det minste for lyd i tekniske anordninger – er montert i tak og vegger.

En kollega fortalte at han hadde vært på besøk i en annen leilighet i området, hvor vertskapet ut på natten i festlig lag fant på at de ville skru fra hverandre røykvarsleren.

Der oppdaget de opptaksutstyret, som antatt.

Etter fem minutter ringte det fra boligadministrasjonens kontor, hvor man advarte om at det er ulovlig å tukle med det elektriske anlegget i leiligheten.

Hvordan de nå kunne vite at det hadde skjedd?

Levende datamaskiner

Gjennom hele Nobel-høsten – fra tildelingen 8. oktober til Nobel-seremonien 10. desember – holdt myndighetene et særlig godt øye med meg, men også med mine medarbeidere som jevnlig ble spurt ut om hva vi holdt på med.

Både hjemme og på jobben ble PC’ene utsatt for datainnbrudd og uregelmessigheter. Plutselig kunne maskinene slå seg på av seg selv, og kontaktlister og kalendre ble gjennomsøkt.

Vi må bruke timer og dager på å forsøke å rette opp skader på datamaskiner og Internettforbindelser, som regelmessig blir brutt uten varsel.

Når det ikke er brudd, jobber PC’ene med en hastighet som gir en følelsen av å være tilbake i data-alderens barndom.

Vi ba teleselskapet som leverer datalinjen om å bedre hastigheten. De kikket på maskinene, og de klødde seg i hodet.

– Med det abonnementet dere har, burde det gå mye raskere, forklarte de, men føyde til:

– I Kina er det myndighetene som bestemmer hvor stor hastighet dere skal ha. Det kan jo være dere har forsøkt å laste sensitivt materiale.

E-post på ville veier

Ikke all e-post kommer fram til rette mottaker.

Da min kone skulle sende meg en kopi av årets julebrev – som vi sender til familie og venner hjemme i Norge – kom brevet ikke fram til meg.

Like etterpå sendte hun en e-post kun med ett kort ord i emnefeltet. Det kom fram umiddelbart.

Men julebrevet var langt, og handlet dessuten også om Nobelprisen. Så det måtte selvsagt oversettes og leses grundig. Nå, i mars, har det fortsatt ikke kommet «til rette».

To dager før Nobelseremonien stengte Kinas Internett-politi adgangen til nettstedet nrk.no , og det er fortsatt forbudt å logge seg på her.

Bevis for overvåkernes effektivitet, fikk jeg også gjennom forsøk på kontakt med kinesiske opposisjonelle.

Noen ganger ble våre avtalte møter stanset av sikkerhetspolitiet, som plukket opp den opposisjonelle og hindret ham i å møte meg. De visste hvor vi skulle treffes.

De gangene jeg klarte å nå fram til en intervjuavtale uten å bli forstyrret, lå våre overvåkere på hjul og fulgte bilen vår fra vi dro fra kontoret.

Fiender av staten

Det vi pressefolk blir utsatt for er selvsagt bare småtterier i forhold til det kinesere opplever.

Fredsprisvinner Liu Xiaobo fikk elleve år i fengsel for å ha skrevet et forslag til en demokratisk endring av Kina.

Mange har protestert mot myndigheters og statskontrollerte bedrifters ulovlige annektering av husene deres, mot mat som er farlig å spise fordi den er tilført skadelige kjemikalier – eller mot behandlingen av ofrene etter jordskjelvkatastrofen i Sichuan.

De blir også stemplet som fiender av staten, det vil si makthaverne i kommunistpartiet, og blir fengslet, torturert eller holdt i husarrest over lang tid.

For fire uker siden ble enda flere kjente opposisjonelle satt inn. Årsak: Anonyme oppfordringer på internett til et såkalt Jasmin-opprør etter mønster fra Tunisia og Egypt.

Folk ble bedt om å samle seg søndags ettermiddager i travle handlestrøk og bare rusle gatelangs – som en stille protest mot ettparti-diktaturet.

Kommunistpartiledelsen reagerte voldsomt. Den fryktet at dette kunne være kimen til en folkelig bevegelse mot deres maktmonopol. Titusener av politifolk i uniform og sivil ble mobilisert i byene hvor protestene skulle arrangeres.

Fordi det likevel alltid er mange mennesker i disse handlegatene, er det vanskelig å vite hvor mange som virkelig kom for å protestere. Og representanter for statsstyret slo fast at en slik Jasmin-revolusjon aldri ville kunne skje i Kina.

Men samtidig holdt partiledelsen dagelange seminarer hvor de diskuterte sikkerhetssituasjonen – det vil si deres egen sikkerhet for å kunne forbli i maktposisjon – og understreket hvor viktig det var å kvele ethvert folkelig opprør i sin spede start.

Brakk ribbeina på journalist

Den andre søndagen med vandringer mot ettparti-diktaturet gikk politiet amok, særlig mot utenlandske pressefolk som forsøkte å dekke begivenheten.

Sivilkledd sikkerhetspoliti slo ned en reporter, sparket ham i ansiktet og brakk ribbeina hans før de stjal kameraet.

Flere andre journalister ble også skadet når de sivilkledde angrep for å jage dem vekk fra området. Mange ble anholdt i timevis, og etterpå innkalt til møter hos politiet hvor de ble truet med straff og utvisning dersom de ikke sluttet å rapportere om Jasmin-bevegelsen.

Den tredje søndagen gikk politiet systematisk til verks for å avsløre hvem i det kinesiske publikum som kunne være demonstranter.

Alle som spaserte i handlegaten ble videofilmet. Så gjentar man filmingen de neste søndagene og bruker avansert teknologi med ansiktsgjenkjenning for å avsløre hvem som har vært der flere søndager på rad.

Disse kan vente seg besøk av sikkerhetspolitiet.

Besøk på døra

Det fikk vi og andre utenlandske journalister også – hjemme.

Hos noen banket de på døren og forlangte å få komme inn og gjennomsøke leiligheten. Ett barn som var alene hjemme ble utsatt for politiavhør.

Hos oss og i en annen korrespondentleilighet skjedde «besøket» mens vi var borte. Lamper vi hadde satt på før vi dro hjemmefra var slukket, mens andre lamper vi ikke hadde slått på, de var tent da vi kom tilbake.

Loggen på datamaskinen viste at den hadde vært slått på og innstillinger endret mens vi var ute.

Ingen verdisaker var borte, det var bare informasjon de skulle stjele. Pluss å vise oss at de hadde vært der, i et håp om å inngi oss enda mer usikkerhet og frykt.

Politistatens mørke kjeller

De aller fleste som besøker Kina synes det er et fantastisk land – med rette. Men skraper man litt under den framgangsrike overflaten, dukker man raskt ned i politistatens mørkeste kjeller.

Selv STASI-folkene i gamle Øst-Tyskland ville vært grønne av misunnelse over det komplette overvåkningssamfunnet dagens makthavere er i ferd med å skape.

Noen norske forretningsfolk har tatt til orde for at den norske regjeringen snart må gjøre noe aktivt for å blidgjøre kinesiske myndigheter etter Nobel-pristildelingen i fjor.

Men forholdet til Norge er varig skadet, og nå er det også norsk næringsliv – ikke bare politikerne – som skal få svi.

Trolig kan forholdet bare rettes opp igjen dersom Norges statsminister beklager Nobel-pristildelingen offentlig, i beste sendetid på TV.

Det er ikke så lett for verken forretningsfolk eller turister å oppfatte kjellersiden av det kinesiske underet når man er her på kortere besøk og bare blir vist smørsiden.

Jeg har fått oppleve de mørke kreftene her, og tenker ofte over hvor godt det er å bo i Norge.

I et land hvor det er en selvfølge at staten ikke kan ta seg til rette og gjennomlyse hele ditt privatliv og hindre deg i fritt å søke den informasjonen du ønsker.

Svært mange kinesere ønsker også å kunne bo i et slikt land. I Kina.