«Kan noen være så snill å slå av internett?»

– Valget ble stjålet fra Donald Trump! Den middelaldrende kvinnen er sikker i sin sak. Svikefulle Demokrater har organisert svindelen, mener hun.

– Hvor har du det fra? spør jeg.

– Fra internett, svarer hun, med overbevisning. Der har hun sett utallige mennesker stå fram med vitneprov på hvordan fusket har foregått.

En annen, middelaldrende mann forklarer meg hva som ligger bak pandemi-hysteriet:

– Alt snakket om viruset er bare svindel. Kina og Demokratene står bak, sier han.

– Hvor har du fått denne informasjonen fra?

– Fra internett. Det finnes masse bevis der. Bare å lete.

Løgner og konspirasjonsteorier

Jeg klarer å holde meg. Selv om jeg har lyst til både å le og gråte. Og til å rope: «Kan noen være så snill å slå av internett?».

Det velsignede internettet inneholder milliarder av budskap med feilinformasjon. Løgner og konspirasjonsteorier. Millioner av mennesker tror på dem, med religiøs overbevisning.

Akkurat nå er Donald Trump yppersteprest i konspirasjonskirken. Siden valgnatten har presidenten holdt fast ved at han er den rettmessige vinneren av valget. Tilhengerne tror på ham. Flere undersøkelser viser at mellom 70 og 80 prosent av de republikanske velgerne er overbevist om at Trump vant valget. Under 5 prosent av dem ser på Joe Biden som en legitim vinner.

Komikk og absurde «bevis»

Mange av «bevisene» for at Trump skal ha vunnet er ren og skjær komikk. Svigerdatter Lara Trump argumenterer med at presidenten hadde mange flere tilhengere på sine valgmøter enn Biden. Ifølge henne beviser det at stemmetallene for Biden må være forfalsket.

Et annet absurd «argument» fra presidenten selv er at han vant fordi bookmakerne spådde at han kom til å vinne!

Andre «bevis» er rene konspirasjonsteorier. Advokat Sidney Powell er en av Trumps mest aktive støttespillere. Hun hevder at valget ble «stjålet» med hjelp fra Cuba, Venezuela og Kina. Og at programvaren i stemmetellings-maskinene «byttet om» stemmene fra Trump til Biden.

Alt er avvist av Trumps eget sikkerhetsdepartement, som erklærte at dette valget var «det tryggeste i USAs historie». Etterpå sparket Trump embetsmannen som frontet denne konklusjonen.

Pedofile satandyrkere

Sidney Powell har også støttet QAnon-konspirasjonen. Den hevder at USA styres av en hemmelig samfunnselite med pedofile satanister. Angivelig står de bak internasjonal sexhandel med barn og forsøker å styrte president Trump i et kupp.

Barack Obama, Hillary Clinton og liberale Hollywood-stjerner skal være med i denne eliten.

Også president Trump har omfavnet QAnon. Han foreslo nylig at Sidney Powell burde bli utnevnt til føderal spesialetterforsker for å undersøke valgsvindel.

Trumps advokater har tapt over 50 søksmål i rettssystemet – fra lavere rettsinstanser til Høyesterett.

I en av sakene argumenterte delstatens advokater med at Powells søksmål var basert på «fantasifulle konspirasjonsteorier» som helst hører hjemme i «internettets ytre rom hvor fakta ikke har betydning». Internett igjen, altså.

Trump har fått over 2 milliarder kroner

Vi er vant med at president Trump snakker usant hver eneste dag. Men hvorfor fortsetter han denne intense kampanjen om at han «egentlig har vunnet valget»?

Svaret er penger.

Trump-kampanjen har sendt ut et stort antall e-poster og tekstmeldinger til registrerte støttespillere med bønn om hjelp til å betale for de mange søksmålene om påstått valgfusk.

Hittil har han fått inn over 2 milliarder kroner fra tilhengere som tror fullt og fast på han er valgets rette vinner. Trump har et magisk grep om sine kjernevelgere.

Jeg har ofte truffet amerikanere som mener at Trump er en slags helgen sendt fra Gud. Enda flere har beskrevet ham for meg som den ærligste politikeren de har opplevd.

De innsamlede midlene kan han også bruke for å opprettholde en luksuriøs livsstil.

Dødstrusler og politieskorte

Alle konspirasjonsteoriene og Trumps utallige forsøk på å benekte at han tapte valget kunne vært morsomt. Hvis det ikke var så skummelt.

I Georgia har Republikanske folkevalgte mottatt dødstrusler etter at de godkjente Biden som vinner av valget i delstaten.

I flere delstater måtte delegater ha politieskorte når de skulle avgi sine stemmer i valgkollegiet. Også de var truet med å bli likvidert.

Dette er de kortsiktige, farlige konsekvensene av presidentens retorikk. De langsiktige er enda mer alvorlige: At USAs demokrati blir demontert. Ikke gjennom et statskupp eller ved en revolusjon. Men langsomt og snikende, slik det skjedde i Italia og Tyskland før annen verdenskrig. Slik det nylig har skjedd i Venezuela.

Ny president – demokratiets seier?

Men – USA valgte jo nettopp en ny president. Er ikke det beviset på demokratiets seier og kraft?

På kort sikt kan det se slik ut. Men årets valg har også avslørt hvor svakt det amerikanske demokratiet står i kampen mot autoritære krefter.

Kanskje får ikke den nye president Biden utført så mye. Kanskje klarer han ikke å minske den økonomiske ulikheten og splittelsen i folket. Da kan misnøyen vokse og åpne for et gjenvalg av Trump i 2024. Eller av en annen populistisk leder med autoritære tendenser.

Autoritær utvikling

USA har i dag mange som bidrar til en autoritær utvikling. Blant de ivrigste er republikanernes minoritetsleder i Representantenes hus, Kevin McCarthy. Han villig til å kjempe videre for Trumps påståtte «seier».

Første anledning til å vise sin lojalitet får han når Kongressen om få dager skal godkjenne valget av Biden som president. Trump har bedt de republikanske folkevalgte om å se bort fra valgresultatet. Og i stedet gjenvelge ham som president i fire nye år.

Nå ser det ut til at han kan få støtte fra hele 140 representanter i Kongressen. Alle sammen republikanere.

Trump og hans nærmeste har også lekt med tanken om å innføre militær unntakstilstand for å kunne beholde makten.

Krig med et annet land kan begrunne en slik unntakstilstand, og det er bekymring for at presidenten vil sette i gang et militært eventyr før Biden etter planen skal overta 20. januar.

Ute i delstatene er republikanerne godt i gang med å lage nye lover som vil gjøre det vanskeligere å stemme for minoriteter og fattige. Slik kan de sikre seieren ved neste presidentvalg.

Beundrer diktatorer

Gjennom sine fire år som «leder av den frie verden» har Trump gjentatt sin beundring for diktatorer og autoritære ledere. Og flere ganger ønsket at han kunne gjennomføre sine politiske prosjekter med like lite motstand som Xi Jinping, Kim Jong-un, Vladimir Putin eller Recep Tayyip Erdogan.

I boken «How Democracies Die» stiller forfatterne opp fire kriterier for å gjenkjenne en autoritær leder:

1. Undergraving av demokratiets regler. For eksempel ved ikke å akseptere valgresultater.
2. Benekte legitimiteten til politiske motstandere. For eksempel ved å kalle dem kriminelle.
3. Tolerere eller oppmuntre til vold. For eksempel ved å unnlate å ta avstand fra politiske voldshandlinger.
4. Villighet til å begrense sivile friheter til politiske motstandere, inklusive media. For eksempel ved å true med søksmål og straff overfor medier.

Donald Trump skårer på alle fire kriteriene. De to Harvard-professorene Steven Levitsky and Daniel Ziblatt har studert hvordan demokratier i Europa og Latin-Amerika har brutt sammen. Nå stiller de det uunngåelige spørsmålet: Er vårt eget demokrati i fare? Svaret er dystert: Ja. USAs demokrati er i fare.

Mao og Trump

Jeg var på min første reise til Kina etter Mao Zedongs død. Der opplevde jeg den voldsomme persondyrkingen av diktatoren. På mange måter minner Trump meg en del om Mao. Selvrettferdigheten. Paranoiaen. Alltid seg selv først – selv om han snakker om at han bryr seg om folket. Stor jubel for en retorikk som ofte ikke har noe grunnlag i virkeligheten.

Under Mao hadde ikke verden internett. De aller fleste kineserne hadde ikke engang tilgang til telefon. Tidligere president Bill Clinton trodde at internettet ville knuse diktaturene. Slik mange også trodde under demokrativåren i Midtøsten.

De tok feil.

I autoritære land har internett skapt større ensretting. I demokratier økt splittelse.

Bruker internett til å kontrollere folket

Kinas kommunistparti under ledelse av Xi Jinping, har utviklet nettet til et nærmest uslåelig redskap for å kontrollere folket og opprettholde partidiktaturet. I dag er det enda verre enn da jeg var Asia-korrespondent og bosatt i Kina. Men også den gangen var overvåkningen intens. Noe jeg skriver om i dette korrespondentbrevet fra Beijing:

• Les også: Beijing: Overvåket og gjennomlyst – NRK Urix – Utenriksnyheter og -dokumentarer

Et annet autoritært styre, Russland, brukte for fire år siden internett til å påvirke – og kanskje avgjøre – presidentvalget i et mye mektigere land, USA.

Hver eneste dag utnyttes verdensveven av autoritære krefter i Russland, Kina, Nord-Korea, Iran og Tyrkia til å undergrave demokratier verden over. Målet er å skape mistillit og så splittelse.

«Den største trusselen mot vårt demokrati»

Barack Obama elsket internett. Det hjalp ham til makten i 2008. Nå er han bekymret for at nettet og sosiale medier har hjulpet til med å skape «den største trusselen mot vårt demokrati».

«Dette vil bare bli verre», sier Obama i et intervju med tidsskriftet The Atlantic.

«Hvis man kan fremme sinnssyke løgner og konspirasjonsteorier bare med tekster, tenk på hva man kan gjøre når det ser ut som om det er deg eller meg som sier hva som helst i en video. Vi er ganske nær en slik teknologi».

Men vi er ikke nær. Vi er der allerede. Britiske Channel4 viste før jul hva man kan gjøre med «deepfake» da de laget en falsk juletale fra dronning Elizabeth. Som så fullstendig ekte ut – helt til 94-åringen begynte å danse.

Hvis nettet ikke blir bedre regulert, hvis ikke kravet til sannhet og etterrettelighet i sosiale medier blir sterkere, hva kan da bli demokratiets framtid?

Kan USA bli et autoritært samfunn?

Jeg må innrømme at det er skummelt å være vitne til det som nå skjer i USA. Bidrar den økende splittelsen og det uforsonlige hatet på sosiale medier til at demokratiske verdier gradvis svekkes? Kan verdens mektigste demokrati om få år ende opp som et autoritært samfunn?

Min største frykt er at USA langsomt kan utvikle seg i samme retning som Kina eller Russland. Hvor presidenten uimotsagt kan lyve til sitt folk hver eneste dag. Og hvor pressen er tvunget til å publisere disse løgnene. Da er vi virkelig ille ute.

I TV-serien «Atlantic Crossing» sier soldaten Arthur i den mørkeste timen under annen verdenskrig: «Amerikanerne! De er vårt eneste håp nå».

I dag føles det ikke slik. La oss håpe jeg tar feil. At vi også i framtida kan stole på USA.