Da Venezuelas politi ville arrestere NRKs korrespondent

Rundt ham sto tungt bevæpnede politisoldater, klare til å gripe inn. De ventet bare på ordren om å arrestere utlendingen.

Jeg var på jobb i Venezuelas hovedstad Caracas og hadde filmet ved presidentpalasset. Noe som definitivt var en forbrytersk handling, sett med politioffiserens øyne.

Dessuten var hele oppholdet mitt i landet ulovlig. Jeg hadde kommet inn på falske vilkår. Jeg hadde hørt at flere kolleger fra det internasjonale pressekorpset nylig var anholdt og kastet i fengsel.

Det jeg ikke visste før seinere, var at akkurat ved det stedet jeg sto ble to franske journalister arrestert samme dag som jeg var der. Ville det også bli min skjebne?

Kraftsosialistiske appeller og poetiske hyllester

Miraflores – blomsterutsikten – er det poetiske navnet på presidentpalasset i Venezuela. Et vakkert, rosa bygg i klassisk kolonistil. Deler av plassen utenfor var dekket av et digert partytelt. Øverst en scene, med svære portretter av dagens president Nicolás Maduro og hans forgjenger Hugo Chávez. Begge ledere av det regjerende Sosialistpartiet.

Underholdningen besto av kraftsosialistiske appeller og poetiske hyllester til de to. Man fikk inntrykk av at Chavez og Maduro hadde skapt et samfunn fylt av melk og honning for de fattige. Virkeligheten utenfor teltet viste et annet bilde. Der rotet de sultne i søpla for å finne noe å fylle magen med.

Akkurat det var ikke noe problem for regimetilhengerne som var busset inn for å hylle dagens president. Bak rekkene av komfortable stoler for tilhørerne sto bordene dekket med gratis mat og drikke.

Nok å spise for alle var et av løftene til Hugo Chávez da han vant presidentvalget i 1998 med støtte fra velgere i fattigbydelene – «barrios».

En tid gikk det bra. Chavez delte rundhåndet av landets store oljeinntekter og beholdt populariteten. Men så falt oljeprisen og Venezuelas inntekter med dem. Det var ikke lenger så mye penger å dele ut.

Autoritær klo

Snart viste den autoritære kloen seg hos oberstløytnanten. Han sikret seg hjelp fra cubansk hemmelig politi for å holde kontroll med opposisjonen.

Veien mot diktaturet ble startet av Chavez og fullført av etterfølgeren Maduro. Han jukset med valgene og baserer makten på soldatenes geværmunninger.

Generalenes lojalitet er det eneste som holder president Maduro ved makten nå.

Da er det ikke rart at presidentpalasset Miraflores er omgitt av den strengeste sikkerhet. Inngangene til plassen foran bygget er sperret med svære stålbommer og voktet av soldater med automatgevær. Ved alle veier som fører inn mot palasset står kraftige kryss av jernbjelker, omgitt av rikelig med piggtråd. Soldater her også, selvfølgelig. Presidenten føler seg nok ikke helt trygg.

Utrolig nok klarte vi å passere inn gjennom sperringene, takket være vår dyktige lokale medarbeiders overtalelsesevner. Å komme seg ut igjen skulle bli verre. Jeg lot som om jeg ikke forsto språket da offiseren snakket til meg. Selv om jeg nylig hadde vært på spanskkurs og oppfattet godt hva han ville.

"...jeg var en russisk forretningsmann"

Vår lokale medarbeider kom til og fikk høre en lang, truende tirade fra offiseren. Svaret var det vi på forhånd hadde blitt enige om som dekkhistorie: At jeg var en russisk forretningsmann på besøk for å sjekke ut nye muligheter for å tjene penger i landet.

I slike situasjoner er jeg alltid helt kald og rolig. Reaksjonene kommer som regel etterpå. Når faren er over. Men det var den ikke nå. Offiseren så skeptisk på min medhjelper og begynte å stille kontrollerende spørsmål. Ville det ende med at vi ble buret inne begge to?

Jeg kom til Venezuela som turist. Sendt av gårde rett etter den store demonstrasjonen 23. januar. Min fotograf-kollega og jeg rakk ikke å søke om journalistvisum. Dessuten ville vi trolig heller ikke fått det, siden vi kom fra et vestlig land. De fleste internasjonale journalister gjorde som oss – tok seg inn på turistvisum.

Det var nervepirrende ved passkontrollen. Jeg manøvrerte oss i køen slik at vi fikk den kontrolløren som så hyggeligst ut. En ung kvinne med smilende ansikt. Hun studerte dokumentene våre nøye. Dette var ekstra-passene – uten stempler av noe slag. De vi vanligvis brukte kunne vi ikke presentere. Der var jo journalistvisumet til USA limt inn.

Passkontrolløren spurte hvilket ærend vi hadde i Venezuela. Svaret var at vi skulle besøke venner. Noe som ikke var helt usant. I hvert fall fikk vi mange gode venner i løpet av oppholdet. Så sopte hun sammen passene våre og gikk til et kontor bak skranken. Trolig for å konferere med en overordnet. Da tenkte jeg at løpet var kjørt. At de ville sende oss ut med første fly tilbake til Miami.

Journalister?

Overraskelsen var desto større da hun omsider kom tilbake og begynte å stemple. Smilende rakte hun oss passene og spurte med et skjelmsk blitt: «Periodistas?» – «Journalister?» Jeg lot som om jeg ikke forsto spørsmålet, smilte pent tilbake og begynte å gå mot bagasjebåndet. Da gjaldt det å ikke gå unaturlig fort og heller ikke uttrykke noen form for lettelse. Late som om dette var helt naturlig og dagligdags. Men både passkontrolløren og hennes overordnede visste nok hvorfor vi var der. Kanskje de sympatiserte med opposisjonen og ønsket at vi skulle se hva som foregikk i landet.

Som korrespondent både i Afrika og Asia har jeg flere ganger reist inn på turistvisum når nyhetene krevet at jeg var til stede. Som da Zimbabwes diktator Robert Mugabe bannlyste de fleste utenlandske journalister foran valget i 2002. For å se mest mulig ut som turist tok jeg med en tennisracket i håndbagasjen. Og kom inn. Filmet i skjul med et lite kamera jeg lånte i hovedstaden Harare. Hele tiden engstelig for at politi eller militære skulle oppdage meg. Fikk til slutt videobåndene smuglet ut av en annen person som reiste fra Zimbabwe et par dager seinere.

Til Myanmar dro jeg også på turistvisum et par dager etter at fredsprisvinner Aung San Suu Kyi ble løslatt fra husarrest i november 2010. Da satt fortsatt de militære lederne ved makten og journalister fikk ikke innreisetillatelse. Ved Myanmars konsulat i Bangkok måtte jeg fylle ut et langt skjema. Der de ville ha en detaljert beskrivelse av hele min yrkeshistorie. Da gjaldt det bare å finne på.

Dekkhistorie

Først hadde jeg vært lærer, skrev jeg, deretter i turistbransjen. Akkurat nå ønsket jeg meg til Myanmar hvor jeg ville utforske muligheter for norske investeringer i turistnæringen. En god dekkhistorie, mente jeg.

Ved konsulatet brød de seg heldigvis ikke med å google navnet mitt, og dagen etter fikk jeg visum. Da bar det med første fly til Myanmars hovedstad Yangon hvor jeg fikk et langt intervju med Aung San Suu Kyi. Bare BBC var før meg, men de hadde vært lenge til stede i landet.

Også her var jeg redd politiet. Men først og fremst for at de skulle oppdage båndene med det eksklusive intervjuet og beslaglegge det.

Til Venezuela reiste vi uten annet utstyr enn mobiltelefonene våre. Ingen store kameraer eller stativ som kunne gjøre immigrasjonsmyndighetene mistenksomme. Men moderne mobiltelefoner gir gode videobilder, så vi klarte å sende reportasjer hjem. Direkte innslag til Dagsnytt 18, Urix og Dagsrevyen måtte vi gjøre fra hotellrommet. Det var eneste sted med godt nok internett for å få bildeforbindelse til Norge. Og skyldtes ikke at vi «gjemte oss der» og «ikke turte å gå ut i samfunnet» som enkelte hjemlige kritikere ville ha det til.

Intervju med opposisjonslederen

Tvert imot var vi ute på gaten og så hvordan folk samlet seg til demonstrasjoner mot regimet. Allerede første dagen fikk vi et kort intervju med opposisjonens leder Juan Guaidó. Vi dro også ut i fattigbydelene – «barrios» – hvor folk fortalte om politisk undertrykkelse og mangel på mat og medisiner. Heldigvis hadde vi en dyktig sjåfør som passet godt på oss. Caracas er verdens drapshovedstad, og man kan de fleste steder også utsettes for overfall, ran og tyveri.

Men foran presidentpalasset var det politisoldatene jeg var engstelig for.

Russland støtter Maduro. Derfor tenkte vi at det var en god dekkhistorie å fortelle politioffiseren utenfor presidentpalasset at jeg var russisk forretningsmann. Helt til politimannen begynte å stille mange ubehagelige spørsmål. Da gjorde min lokale medarbeider et genialt trekk. Han blåste seg opp, antydet forbindelser langt opp i regimet og sa at politioffiseren ville komme til å angre det resten av livet dersom han ikke straks lot oss begge gå.

Det virket. Offiseren gjorde tegn til at vi kunne forsvinne. Jeg smilte, tok ham i hånden og sa takk på russisk – «spasiba». Da han svarte meg på samme språk gikk det kaldt ned over ryggen. Jeg kan jo ikke russisk, bare et par ord. Nå gjaldt det bare å forsvinne. Men rolig, – og ikke for raskt. Som om vårt besøk ved presidentpalasset var den naturligste ting av verden.