Tigere og fluer i Kinas «House of Cards»

Serien om maktspill og skitne triks i Washington har til manges overraskelse nådd et enormt publikum her i Kina. Seriens iskalde og hensynsløse politiske kynisme treffer åpenbart også en kinesisk nerve.

Frank Underwood i Kevin Spaceys skikkelse har i følge den kinesiske streaming-tjenesten Sohu nå 24 millioner kinesiske seere. Og ansatte i statsforvaltningen her i hovedstaden er ifølge statistikken det aller ivrigste publikummet.

Men House of Cards er samtidig en tv-serie som aldri kunne vært produsert her.

Sensur

Et drama inspirert av hva som foregår bak kommunistpartiets lukkede dører i hovedkvarteret Zhongnanhai, ville fått et raskt og kontant møte med sensuren som de siste månedene har strammet seg enda mer til.

Bare for noen uker siden grep sensorene her inn etter at en serie hadde startet.

Det kinesiskproduserte historiske dramaet ”Kinas keiserinne” ble brått tatt av skjermen, og dukket opp først en drøy uke senere i ny og omklippet versjon. Utringningene var for dype på flere av de kvinnelige skuespillerne. I den nye versjonen var alle kjoler byttet ut med tette nærbilder for å sikre at sømmeligheten ble ivaretatt.

Men ofte er det fremstillinger av Kina i et negativt lys som kreves klippet bort. Kinesiske skurker, eller brutale kinesiske fangevoktere, må klippes bort før filmen kan godkjennes for det kinesiske markedet.

Politisk formål med TV-serie

Men serien House of Cards har til nå vært et gedigent unntak. Så langt har serien sluppet fullstendig unna saksen, til tross for at en korrupt kinesisk forretningsmann var rollefigur gjennom hele forrige sesong. Manusforfatterne sneiet også innom en hel smørbrødliste av vanligvis sensitive temaer - kinesisk dataspionasje, kinas delelinjekrav i øst-kinahavet, og barn av kommunistpartiledere fremstilt som ekstravagante og bortskjemte.

Men alt fikk altså passere, for her i Kina har TV-serien tjent et politisk formål.

– Er denne handlingen sann? Er USA så korrupt? Den som dykker dypt ned i disse spørsmålene vil oppdage at korrupsjon er et utbredt problem i vesten, skrev en analytiker tilknyttet kommunistpartiets antikorrupsjonsenhet i en mye omtalt artikkel i fjor.

Mange her har ingenting i mot at amerikansk politikk fremstilles i et lite flatterende lys, og ønsker å fremstille tv-dramaet som en realistisk dannelsesreise i formingen av amerikansk politikk.

For et land der korrupsjonen er allestedsnærværende og et parti som står midt i en enorm antikorrupsjonskampanje, er det god drahjelp i å se Frank Underwood dytte brysomme journalister foran t-banen.

Kinesiske tilhengere

Men den viktigste grunnen til at sensuren har sett i nåde til TV-serien, er at den også her i Beijing ser ut til å ha «friends in high places».

En som skal være en spesielt stor House of Cards-tilhenger er lederen for president Xi Jinpings antikorrupsjonskampanje, Wang Qishan.

Wang skal til utenlandske gjester ha sammenlignet sin egen jobb med Underwoods rolle som ”innpisker”, altså en mektig mann på innsiden av systemet, med et utviklet talent for håndfaste løsninger.

Den samme Wang leder nå det som fremstilles som en kamp om liv og død for kommunistpartiet, en kamp mot korrupsjon som de siste 18 månedene er ført med stadig fastere grep.

Målet er, offisiellt, å renske ut korrupte tjenestemenn fra alle lag av partiet. Og korrupsjon er det mer enn nok av.

Fluer og tigere

De laveste – fluene – sitter langt nede i systemet, ofte ute på bygda, og har vært vant til å spe på inntekten med krav om noen hundre yuan for å stemple et papir eller se en annen vei.

Oppover mot toppen av partiapparatet, kommer de såkalte tigrene, og dermed også mer av politikken inn i bildet.

Til nå er ingen betydningsfulle fra president Xi’s klikk i partiet, de såkalte kronprinsene som er sønner og døtre av tidligere partitopper – rammet av korrupsjonsanklagene. Hvorvidt det noen gang skjer, blir nå en lakmustest på i hvilken grad denne kampanjen handler om å kvitte seg med politiske motstandere.

Korrupsjonsrettssak

Den største tigeren av dem alle er den tidligere mektige sjefen for innenlandsk sikkerhet, Zhou Yongkang, som før jul ble strippet for sitt partimedlemskap og formelt tiltalt for korrupsjon.

Rettssaken mot ham skal starte senere i år, og vil bli den mest spektakulære i Kina siden den såkalte firerbanden stod på tiltalebenken i 1981.

Zhou var medlem av politbyråets stående komite, og en av Kinas mektigste.

Men makten forsvant, da han som om lag 250.000 andre statsansatte til nå, kom i kikkertsiktet til kommunistpartiets komité for disiplinærinspeksjon.

Veien fra en slik etterforskning kan ofte lede til en fryktet prosess – shuanggui –

som er partiets hemmelige granskningsapparat utenfor domstolene.

Slike granskninger er helt unntatt for innsyn før saken kommer til doms, og etterforskning skjer på egne og hemmelige avhørssentre.

Folk forsvinner

Ofte forstår ikke omgivelsene at etterforskning er igangsatt før personen plutselig forsvinner, eller eventuelt dukker opp på kveldsnyhetene for å lese opp en offentlig tilståelse før anklagene engang er behandlet av domstolene.

De siste månedene har også programledere i kinesisk TV begynt å forsvinne.

37 år gamle Rui Chenggang var den alltid velkledde programlederen for økonominyhetene.

Riktignok var han også kjent for sine italienske dresser og sin forkjærlighet for Jaguarer. Han var CCTVs faste ankermann i Davos under de årlige direktesendingene fra verdens økonomiske forum. Inntil han ble hentet i tv-studio av sikkerhetspolitiet før sending, på en fredagskveld der stolen hans i studio rett og slett stående tom.

Hele CCTV med sine 10.000 ansatte er nå under granskning. Særlig økonomikanalen CCTV2 skal ha hatt en ukultur der journalister tok betalt for positiv pressedekning, og partipamper har pleid intim omgang med stasjonens kvinnelige programledere.

Mercedeser med gullbarrer

De siste 18 månedene har det i det hele tatt ikke skortet på spektakulære anklager.

Ta for eksempel saken mot tidligere generalløytnant Gu Junshan, som alene skal ha rasket til seg rundt 40 milliarder kroner.

De gangene han virkelig ville imponere noen ga han bort splitter nye svarte mercedeser som han først hadde fylt med gullbarer, en taktikk som skal ha vært særdeles effektiv i å få viljen sin igjennom.

Det går nesten ikke en dag her uten nye korrupsjonssaker nå, men det er langt fra alle sakene som blir ferdig etterforsket. Ingen har eksakte tall, men selvmordsraten bant kinesiske offentlige tjenestemenn kan være opp mot 30% høyere enn for resten av befolkningen nå. For familien og forretningspartnerne til de anklagede, er det ansett som en ærbar utvei. Det er altså mange som ønsker en rask vei ut av skammen, avhørene, og den harde straffen de vet vil komme.

Mektigst siden Mao

Blant mange vanlige kinesere er jaktsesongen på korrupte tjenestemenn svært populær, og den har samtidig gjort president Xi og hans allierte istand til å konsolidere grepet om makten i en grad det er generasjoner siden noen har greid tidligere.

Så også de 3000 delegatene samlet her i Beijing for å klappe gjennom vedtakene i folkekongressen denne uken, vet hvordan riset bak speilet ser ut. Og at det er klokt å se seg over skulderen i blant, er en sannhet i maktens korridorer både i Washington og i Beijing.

President Xi har altså greid kunsttykket å bli omtalt som Kinas mektigste leder siden Mao mens han fronter en populær kamp mot korrupsjon svært mange kinesere stiller seg bak.

Det er kanskje slikt politisk håndtverk som er sin egen tv-serie verdig.

Les også: Kina forbyr vestlige lærebøker

Les også: KrF: – Ikke bekymret for signalet vi sender til Kina