Sudans krise kan vekse seg stor – enormt stor – NRK Urix

Hopp til innhold

Krisa i Sudan har vart i ei veke. Mykje tyder på at den kan vare lenge. Dei to store militære gruppene i Sudan har bygd seg opp over lang tid.

Det finst ingen i Sudan som kan stanse dei to gruppene som pleidde å vere allierte, men som no er bitre fiendar.

Demokratidraumen som forsvinn

Sudan er diktaturet som skulle bli demokrati. Enorme folkemengder gjekk ut i gatene i 2018 og skapte verdshistorie då dei kravde at Omar al-Bashir sitt militærdiktatur skulle skrotast og bytast ut med demokrati og sivile leiarar.

Nokre vart drepne, andre vart utsette for vald, men som gruppe overlevde demonstrantane, og til slutt vann dei fram mot den gamle og folkemordssikta diktatoren.

Men soldatane som hadde utført folkemordet ga ikkje slepp på makta. Sjølv om Bashir vart kasta, så var militæret framleis dei som styrte. Dei hadde nok innsett at krafta frå folket var for stor, hadde snudd ryggen til sin leiar, og lova folket demokrati.

Den gong var Sudans hæren og militsen Rapid Support Forces (RSF) allierte. Fire år etter er dei bitre fiendar og skyt på kvarandre. I tillegg har dei knust draumen om demokrati.

Om konflikten i Sudan blir langvarig, kan alt arbeidet som er gjort for å skape demokrati vere til inga nytte. Mykje er øydelagd av dei pågåande kampane.

Kva har partane eigentleg å vinne på dette?

Ingenting.

Men konflikten handlar om kva dei to partane har å tape.

Generalane som kjempar i Sudan forsøker å skape eit inntrykk av at dei er opptekne av landets folk og framtid. Men om så var tilfelle, så ville Sudan vore eit demokrati no.

For det er generalane som står i vegen for Sudans demokrati. Dette handlar mest om deira frykt for tynnare lommebøker.

For i dag har dei stappfulle lommebøker.

Rapid Support Forces (RSF) er den eine parten i krigen. Og dei elskar gull. For med blod på hendene har RSF sine soldatar sikra seg kontrollen over ein god del av Sudans gullgruver. Og det gjer gruppas leiarar søkkrike.

Gullet vert anten seld eller smugla ut av landet. Ofte til Dubai.

RSF sin leiar, general Mohamed Hamdan Dagolo – vanlegvis kalla «Hemedti» – kan bruke store ord om korleis folket i Sudan har blitt rana av landets leiarar. Men heller ikkje han deler særleg av rikdommen frå gullgravinga med folket.

Han har skaffa seg eit nettverk av mektige vener, fleire av dei internasjonale. Den russiske Wagner-gruppa er blant dei som den siste tida har knytt seg tettare til RSF. Også dei elskar gull.

Hemedti vil gjerne fortsette å tene pengar på gull, jordbruk og anna rikdom i Sudan. Men om landet skal gå i den retninga folket ønsker, så har det vore eit viktig krav at Sudan berre kan ha ein hær.

Difor har det vore planen at RSF skal innlemmast i den sudanske hær. Og hæren skal heller ikkje få lov til å drive på med forretningar.

Med andre ord vil ei slik utvikling føre til at Hemedti må gje frå seg det meste av tilgangen til det som har gjort han rik.

Han valde difor konflikt framfor demokrati.

Motparten, den sudanske hær, er ikkje noko tilhengar av demokrati dei heller. Leia av general al-Burhan har hæren utført statskupp fleire gonger.

Al-Burhan har leia Sudan gjennom fire tubulente år. Han har lova fleire gonger at landet skal komme seg inn på sporet mot demokrati og sivilt styre. Det er ein lovnad han framleis har til gode å oppfylle.

Sudans folk skaper håp

Det er vanlege folk i Sudan som skaper eit håp om demokrati.

Akkurat no har dei meir enn nok med å gøyme seg for skyting og angrep. Men kanskje dei snart kan komme ut igjen i gatene?

Folkelege opprør har tidlegare skapt store endringar i Sudan. I 2018 gjekk prisane på mat og drivstoff kraftig opp. I fleire månader protesterte folk, og dei skapa så mykje sinne at diktator Omar al-Bashir til slutt vart kasta.

Også i 2021, då militæret i Sudan kuppa heile demokratiseringsprosessen tok folket til gatene. Også den gongen enda det med nye lovnader om demokrati.

Desse grupperingane som tidlegare har klart å skape håp om demokrati i Sudan er framleis både aktive og solide. Om konflikten roar seg, er det venta at folk vil gå ut i gatene igjen.

For draumen er ikkje heilt død endå, og kravet er framleis det same.

Med eit såpass stort og breitt folkeopprør som i Sudan, er det vanskeleg for generalane å styre Sudan inn i ei framtid utan demokrati.

Sjølv om dei har aldri så lyst, og eit arsenal med våpen.

Kan bety trøbbel også utanfor Sudan

Dei internasjonale dimensjonane kan bli store. Sudan ligg i dei nordlege delane av Aust-Afrika. Landet er omringa av ustabile regime.

Det er allereie kome meldingar om sudanarar som har flykta ut av landet. Skulle Sudan bli kasta ut i langvarig borgarkrig vil heile regionen merke det.

Etiopia, Eritrea, Sør-Sudan, Tsjad, Libya og Egypt. Alle er naboland til Sudan, og alle har vore gjennom konfliktar dei siste åra.

Som ei arabisk stormakt har Sudan også stifta band til landa på andre sida av Rødehavet, Saudi-Arabia og Dei sameinte arabiske emirat. Handel, militært samarbeid og felles religion skaper band mellom desse landa.

Også Russland og USA er interesserte i Sudan, og vil ha dei med på sitt lag i den globale stormaktskampen.

Det er med andre ord mange som har interesse av å støtte sine næraste støttespelarar i Sudan.

Dei to partane som skyt mot kvarandre i Sudan no har lenge vore allierte, og difor er ikkje krisa i Sudan ein type konflikt der ulike land og aktørar stiller seg bastant på den eine eller den andre sida.

Høyr også:

Nokre samarbeid er likevel tettare enn andre, slik som at Egypt støtter hæren, og rykta går om at den russiske Wagner-gruppa forsyner RSF med våpen. Med andre ord kan Russland tene pengar på krigen i Sudan, og dei har allereie snakka med Sudan om å opprette ein russisk militærbase i landet.

Skulle krigen dra ut, så er det altså nok av pengar og eigeninteresser til at nye alliansar og samarbeid kan bli inngått.

Konflikten kan gje utslag fleire stader i både Nord- og Aust-Afrika. Sudan ligg i ein del av verda der landegrenser ikkje alltid er absolutte, og kor konfliktar fort kan spreie seg over til naboland.

Spesielt om nabolanda etterkvart skulle bli dratt inn i konflikten, eller sjå seg tent med å støtte ei av sidene meir ann den andre.

Intern uro kan også skje. Sudan er ikkje ukjent med det. Det er spesielt Darfur-regionen, lengst vest i landet, som har opplevd kampar mellom regjeringsstyrker og grupper som vil at Darfur skal bli uavhengig.

RSF-militsen oppstod i Darfur. Dei heitte først Janjaweed, og var ein milits som utførte brutale angrep på vegner av diktator Omar al-Bashir.

Skulle RSF tape kampane i hovudstaden i Khartoum vil dei kunne legge om strategien, trekke seg tilbake til Darfur og kanskje forsøke å gjere Darfur uavhengig. Det er i så fall det motsette for det dei har kjempa for før.