- Blir trolig ingen praktisk forskjell

Valgresultatet i Storbritannia, gav ingen klare svar på hvem som kommer til å danne ny regjering. Verken statsminister Gordon Brown eller Tory-leder fikk et klart flertall, og må søke støtte hos andre partier.

Det skal nå sonderes og samtales.

• Les: Clegg går for De konservative
• Les: Labour, Tory eller LibDem?

Ord mer enn handling

Stein Ringen, som er professor i sosialpolitikk og sosiologi ved universitetet i Oxford , har forsket på politikk og virkningen av politikken i mange år.

Ifølge han vil neppe endringens vinder gjøre så mye fra eller til på det britiske samfunnet – enten regjeringen er blå eller rød, eller gul for den sakens skyld.

- Det spiller liten rolle nå hvem som styrer. Forskjellene er mer retorisk enn virkelig, sier han til NRK.

- Hele Labour-perioden de siste 13 årene, har vært mer kontinuitet av Thatcher-perioden enn brudd med den. «New Labour» fortsatte der hvor Margaret Thatcher og John Major slapp – og de konservative vil fortsette der hvor Gordon Brown/Tony Blair-æraen slipper, sier Ringen.

Samme oppskrift

En av årsakene, er at New Labour la den økonomiske politikken tett opptil den eksisterende markedsdominerte økonomien.

- De skjønte at den politiske makten har sine begrensinger, og at det vanskelig kan styres på tvers av sterke økonomiske maktstrukturer. Dette gjorde Labour til en troverdig og realistisk partner for velgerne - som førte til at de valgt og gjenvalgt.

- Og de konservative går ikke fra en oppskrift som er deres egen. Derfor vil mye forblir mye det samme, selv om det kommer et nytt lag på toppen, sier Ringen.

- Det store vannskillet i Storbritannia kom i 1979 med Thatcher. Men allerede da var det en forskyvning på gang i det britiske samfunnet.

- Fra 1975 har de sosiale og inntektsmessige forskjellene i Storbritannia økt jevnt og trutt. Storbritannia er nå det landet i Europa med størst sosiale forskjeller - med de konsekvenser det har for samfunnsutviklingen.

- Selv om utviklingen under Labour ikke har vært så radikal som under Thatcher, har det ikke vært noen endring av selve trenden - og det er enda mindre trolig at et konservativt styre vil ønske å reversere den, sier Ringen.

Statsgjeld dreper endring

En annen årsak til fortsatt status quo, er den enorme statsgjelden. Det britiske budsjettunderskuddet, er på hele 163 milliarder pund, etter den største økonomiske tilbakegang på flere tiår og tiltakene under finanskrisen.

• Les: Større underskudd enn Hellas

- Denne store statsgjelden må håndteres og underskuddet kontrolleres – uansett hvem som skal styre etter 6. mai.

- Gjelden vil legge føringer for alt. Det kommer til å bli harde bud i år fremover. Det må kuttes kraftig i offentlige utgifter og skattene må økes, enten regjeringen utgår fra Labour eller Tory. Enten Liberaldemokratene er på vippen eller ikke, sier Ringen.

- Så løftene fra de konservative og liberaldemokratene om mindre avgifter og skatter er bare luftige løfter?

- Ja, fordi gjelden gjør handlingsrommet lite.

Brown-regjeringen har allerede varslet en mulig økning i trygdeavgiftene og i inntektsskatten og alle vrir seg unna spørsmålene om økt moms.

- Ingen av partiene har i valgkampen presentert de virkelige realitetene for velgerne; hvor mye som må kuttes og hvor mye som må økes. De har alle bare snakket i løse vendinger, sier Ringen.

• Les: Må kutte - men ingen vil si hvor

Alle partiene har lovet å skjerme både helsetjenester og skoler for nedskjæringer. Det tror ikke den norske professoren lar seg gjøre.

- Man kommer seg ikke unna de økonomiske realitetene. Både på grunn av behovet for kutt i pengebruken, men også utifra hvordan praktisk budsjettpolitikk foregår. Skal en minister godta kutt på sitt felt, krever det at andre gjøre det samme, sier Ringen.

Helsevesenet ingen rører

Det nasjonale helsevesenet NHS er noe alle partier hegner om - selv de konservative overbyr Labour i hvor mye penger de vil bruke på det offentlige helsevesenet.

- National Health Service settes veldig pris på, og ingen oppegående partier tør å lansere en nedbygging av NHS som et politisk prinsipp. Selv Thatcher med sin sterke ideologi, var forsiktig med å røre NHS, sier Stein Ringen.

- Det de konkurrerer om, er å være mer effektive i styringen og få mer ut av det. Thatcher satte i gang omorganisering innenfor den offentlig rammen, blant annet med innføringen av interne markeder. Labour har hatt sine reformer, og pøst veldig mye mer penger inn - uten at det er kommet så mye annet ut.

- En ny regjering vil sikkert lansere sin reformplan, for å øke kvaliteten og effektiviten, men i store trekk vil helsesystemet forbli som før.

Derimot er det store behov innen eldreomsorgen og omsorg for langtidstrengende - som lå an til å bli en sak i valgkampen - men som døde bort.

- Her er det fullstendig kaos. Storbritannia har ingen overordnet politikk på området, det har skuret og gått i alle år. Ingen har sørget for et finansielt grunnlag for en eldreomsorg, sier Oxford-professoren.

- Det er ingen regler om hva innbyggerne kan forvente eller kreve. Det er ingen regler for hva man må betale eller ikke betale. Alt er helt vilkårlig og helt opp til lokale myndigheter eller de private, sier Ringen - og er spent på om en ny regjering vil sette dette på dagsordenen blant alle nedskjæringene.

- For på dette området, hadde endring virkelig gjort seg, sier han på britisk tørt vis.

Diskuterer ikke problemet

På skolesektoren er det større politisk spenn mellom partiene.

- Det er en veldig sosial seleksjon i britiske skoler, hvor man får klasseskilleproblematikken rett inn, sier Ringen.

93 prosent av alle britiske elever går i offentlige skoler. De 7 siste prosentene går på foreldrebetalte privatskoler - enkelte av dem høyprofilerte eliteskoler.

- Det er svært store forskjeller mellom de offentlige og de private grunnskolene. De private har snitt dobbelt så mye penger per elev å rutte med som de offentlige - og dette gir seg naturlig nok utslag på kvaliteten.

- Men når det snakkes skolepolitikk, dreier det seg alltid om den offentlige skolen. Privatskolene diskuterer man av en eller annen grunn ikke, heller ikke klasseskillene som reproduseres, sier Ringen.

• Les: Blairs korstog mot dårlige foreldre

Labour har siden 1997 sørget for mer penger inn i den offentlige skolen, snittbeløpet per elev er økt fra 50 til 58 prosent i forhold til privatskolene. Men foreløpig mener Ringen resultatene i form av økt skolekvalitet, lar vente på seg.

- Det har de siste årene også vært en stor økning i etablering av frittstående skoler, såkalte «academies» som ikke er underlagt lokale skolemyndigheter. Disse skulle være med å løfte nivået og gi bedre tilbud. Men dette gjelder på videregående nivå, i grunnskolen er det som før, sier Ringen.

Konservative David Cameron har i valgkampen talt varmt for foreldredrevne lokalskoler med delvis offentlig støtte etter svensk modell, og har lovet å gjøre det enkelt å starte opp slike.

- Dette er en ide som Labour er veldig imot. Får Cameron gjennomført tankene sine, blir det selvsagt en endring på det formelle plan. Spørsmålet er om det blir noen praktisk forskjell eller forbedring fra i dag, sier Ringen.

• Les: Dette er partienes løfter

Mer behovsprøving

De konservative og liberaldemokratene har lovet både skattelettelser og andre byråkratiminskende tiltak for bedrifter og grundere - for å skape bedre næringsklima og nye arbeidsplasser.

Men gitt at Labour-regjeringen har ført en konservativ politikk i nye klær, også med fortsatt privatisering av statsbedrifter, mener Ringen det skal mye til for å merke noen praktisk forskjell.

Labour har sørget for et svært gunstig investeringsklima for å tiltrekke seg store bedrifter, særlig innenfor finansnæringen hvor London er blitt det ledende senteret.

Heller ikke vedrørende regulering av den utskjelte finanssektoren, er det synlige praktiske forskjeller som vil gjenspeile seg i utøvelse av politikken.

- Alle har sagt at de vil ha strengere regulering i bankvesenet, ja de konkurrerer om å være strengest i hvordan finansinstitusjonene skal kontrolleres for å hindre en ny finanskrise- selv om alle i liten grad har kommet med detaljer hvordan dette skal foregå, sier Ringen.

Selve sosial- og velferdssystemet vil også bestå som før, som med offentlig betalte trygder og pensjoner.

Cameron har profilert Tory som et konservativt parti med sosial samvittighet og mykere profil enn det hadde under Thatcher/Major-årene.

Diskusjonene dreier seg derfor i hovedsak om justeringer av nåværende ordninger.

I Storbritannia gis det blant annet såkalte «tax credits», skattefritak eller skattelettelser for spesielle grupper eller spesielle formål, eksempelvis barnefamilier og eldre.

- Labour vil ha universelle løsninger, altså for hele grupper, mens de konservative går inn for mer behovsprøving. Her vil nok flere merke enn endring, hvis Cameron kommer til makten, mener Ringen.

Fortsatt EU-medlem

Selv ikke på EU-området vil omverdenen merke hvem som styrer i London - utenom på ordbruken.

David Cameron har gjort det klinkende klart at han vil ta makten tilbake til de britiske øyer i stedet for å fjernstyres fra Brussel.

- Skepsisen mot EU er jo veldig stor i det konservative partiet. Men selv der blir det mest ord.

- Britene er et organisert folk med et organisert system, som sørger for at det som blir bestemt i Brussel, gjennomføres. Slik var det også under de konservative, selv under Thatcher. Og det blir neppe noe annerledes nå, sier Ringen.

- Og alle partier priser seg lykkelig for at Storbritannia ikke er medlem av eurosamarbeidet for øyeblikket, legger han til.

Tungt og sentralstyrt

Årsaken til at navnet på statsminister og og partifargen på regjeringen ikke spiller noen særlig rolle, er et særdeles topptungt system.

- Labour hadde virkelig muligheten til å endre nesten alt de ønsket. De hadde makten, og de hadde pengene. Men resultatet er langt fra hva velgerne drømte om, og det vil nok man også se ved et nytt konservativt styre om noen år, sier Ringen og peker på flere svake punkt:

Veldig mye makt er samlet i statsministerens hender. Parlamentet har fått mindre å si, og regjeringen i Storbritannia er ikke lenger et kollektivt besluttende organ, hvor regjeringen sammen treffer formelle beslutninger.

- Hver minister styrer sitt departement utifra hvilke saker han får ja eller nei til hos statsministeren og finansministeren. Det betyr at den enkelte minister og deres saker og ideer ikke blir overprøvd av de andre i regjeringen - eller i parlamentet utover på lovnivå.

- Det drives med andre ord ingen kvalitetskontroll.

- Det er heller nesten ikke lokalt selvstyre igjen, all beslutningsvirksomhet foregår i London, lokalnivåene driver kun forvaltning. Embetsverket - som skal sette endringene ut i live - er bygget ned, det sjedde under Thatcher og fortsatte under Blair.

- Til sammen gir dette veldig dårlig stell, sier Ringen.

Styringsproblemene har heller ikke vært gjenstand for diskusjon i valgkampen.

Gordon Brown lovet da han tok over i 2007 i det minste å gjeninnføre det som kalles «statsrådstyre», men ingenting er skjedd.

Professoren er usikker på hva de unge og moderne konservative vil gjøre med saken.

- Alle er enige om ting er for dårlig, men det er liten apetitt i å gjøre noe med det. Det er en gammel britisk tradisjon at ting går i rykk og napp og litt på skjeive - derfor blir endring også så vanskelig å gjennomføre, sier Ringen.

- Men uansett, for demokratiet er det sunt med et skifte. 13 år ved makten er lang tid. 20 år som de konservative hadde forrige gang, er altfor lenge. Derfor bør det byttes nå - endringer eller ikke, sier professoren.