Foreldre til ungdomskriminelle og til skoleskulkere kan risikere å miste barnetrygden. Bostøtten, eller retten til å bo i kommunale leiligheter, kan bli tatt fra familier som plager naboene.
Storbritannias statsminister Tony Blair vil straffe foreldre som ikke tar ansvar for barna sine. (Illustrasjonsfoto)
Ungdomskriminaliteten har økt i Storbritannia, særlig overfall på åpen gate. Det er en epidemi av skulking i de fattigste områdene av storbyene, og det har vært flere grove overgrep og drap med rasistisk preg.
Overskriftene har de siste ukene vært preget av frikjennelsen av to brødre på 16 år for drapet på 11 år gamle Demilola Tayler, som nettopp hadde flyttet til London fra Nigeria da han ble drept i 1999. Retten fant ikke bevisene og indisiene mot brødrene gode nok, men politiet har etterpå fortalt at det var nesten umulig å få vitner til å stå fram i Peckham, den nedslitt delen av Sør-London der drapet skjedde.
De møtte en mur av taushet og fiendtlighet. Politiet innrømmer at ungdomsgjengene har overtatt kontrollen i deler av de fattigste bydelene av London, særlig om kvelden og natta. Statsminister Tony Blair har lovet at samfunnet, dvs politiet, skal ta tilbake disse områdene innen september.
Konkrete frister av denne typen er alltid dristige å komme med i politikken, så ungdomskriminaliteten kommer nok til å bli det store politiske stridsemnet i Storbritannia i månedene som kommer. Drastiske tiltak som fjerning av barnetrygd og bostøtte må ses i lys av denne politiske kampen.
Kristen moralist
Snakker man med folk i det velstående Middle-England, altså de velfødde landsbyene utenfor London, er det et stort flertall av dem man møter som støtter Tony Blairs forslag. Vanskeligere å forstå er det hvorfor denne typen forslag kommer fra et sosialdemokratisk parti.
For å forklare det kan vi ta en omvei via det britiske valgsystemet og Labours nyere historie. Enmannskretser gir ikke småpartiene mye innflytelse på nasjonal politikk, så de mange politiske tendensene i det britiske arbeiderpartiet holder fortsatt sammen og partiet er fortsatt en bred bevegelse.
Bruker vi norske politiske termer kan vi trygt si at det rommer alt fra venstreorienterte SV’ere til svært så moderate Krf’ere, ja, vi kan nok driste oss til å påstå at svært mange i det norske Høyre også vil føle seg langt mer hjemme hos Tony Blair enn i det konservative søsterpartiet.
Etter å ha levd i skyggenes dal i atten år under Thatchers og Majors konservative styre var Labour desperate etter en ny og valgbar ledelse. Partiprogrammet ble lagt mot høyre, venstresiden manipulert ut av ledelsen og fagforeningenes stemmerett på landsmøtene ble redusert.
Den store karismatikeren, Tony Blair, vokste fram som den selvfølgelige lederkandidaten, men han er en mann som neppe ville ha blitt valgt hvis partiet ikke var desperat etter å samle støtte fra den engelske middelklassen og venstresiden i partiet den gang lå med brukket rygg. Tony Blair er sønn av en vellykket jurist som forsøkte å bli valgt som konservativt medlem av parlamentet rett etter krigen.
Tony Blair vil ta barnetrygden fra foreldre som ikke tar ansvar for barna sine. (Scanpix-Ap-foto)
Biografiskriver og andre kjennere av Blair sier at Labours historie kjeder ham umåtelig og at han ikke bryr seg så mye om å være politisk korrekt i forhold til sosialdemokratisk tankegods. Det er ikke noe galt i å tjene penger, profitt er ikke noe skjellsord, sa han før valget i fjor. Blair er en krisen moralist i større grad enn han er en tradisjonell sosialdemokrat.
Alt dette kan bidra til å forklare ovennevnte politiske forslag som neppe er gangbare i kontinentale sosialdemokratiske partier og i enda mindre grad akseptable i de nordiske sosialdemokratier.
Venstresiden våkner
Etter fem år med New-Labours usedvanlig forsiktige økonomiske politikk, er det fortsatt krise i store deler av offentlig sektor. Transport, helse og utdanning var sultefôret da Tony Blair og finansminister Gordon Brown overtok etter de konservative i 1997, men de har i motsetning til tidligere labourregjeringer ikke falt for fristelsen til å åpne statens pengesekk.
Tvert imot, utgifter og inntekter har vært holdt strengt i balanse, Labour har kuttet i de offentliges låneopptak og regjeringen har sikret en stabil økonomi og rekordlav arbeidsledighet. Det er først i statsbudsjettet i år det kom en solid skatteøkning for å rette opp det skrantende offentlige helsevesenet.
Flertallet i folket er takknemlige for at økonomien har vært prioritert og de sendte Labour tilbake i regjeringskontorene med solid majoritet ved valget i fjor. Lokalvalget i England nyligt viste også at Labour holder stillingen godt i forhold til de konservative, selv om folk er mer og mer misfornøyde med det offentlige tjenestetilbudet.
Det har ført til at venstresiden i Labour er mer på offensiven enn den har vært noen gang siden Blair ble partileder i 1994 og forslagene om å ta barnetrygden fra dårlige foreldre og fjerne bostøtten fra bråkete naboer er blitt møtt med kraftige protester.
Også innad i regjeringen er oppslutningen lunken. Visestatsminister John Prescott har sagt at dette er ett av mange tiltak man kan vurdere og at det ikke er tatt noen endelig avgjørelse. Det var definitivt ingen uforbeholden støtte til Blair. Mange i partiet mener at grensen er nådd og at Blairs forslag må stanses.
En av de sterkeste kritikerne er den fargede labourparlamentarikeren Diane Abbott fra Hackney i London, kanskje det verste området for ungdomskriminalitet nå. Det hjelper ingenting å ta penger fra enslige mødre og gjøre dem enda fattigere, sier hun. Over seksti prosent av enslige foreldre lever under fattigdomsgrensen i Storbritannia.
Knapt tusen kroner i måneden i barnetrygd for ett barn, drøyt fem hundre for hvert av de yngre barna, er mye penger for dem. Mange enslige mødre i slike miljøer har ikke overskudd til å kontrollere barna, sier Abbott. Mange av mødrene er selv ungdommer og nettopp ferdige med barndommen, legger hun til.
For Diane Abbott og hennes allierte er det mer penger som må til i disse nedslitte delene av Storbritannia, særlig må tiltak fra sosialetaten settes inn tidlig i de utsatte familiene, allerede når barna er i førskolealder.
Barnefattigdom
Venstresiden i partiet mener også til at fjerning av barnetrygd og bostøtte kan ødelegge for partiets valgløfte fra 1997 om å fjerne barnefattigdommen i Storbritannia innen 2020 og halvere den innen 2010. Det er en gigantoppgave, for barnefattigdommen økte nærmest år for år siden slutten av 70-tallet og fram til 1998.
Fattige familier defineres internasjonalt som familier med en inntekt som utgjør mindre enn 60 prosent av gjennomsnittsinntekten. Av et innbyggertall på 60 millioner er det 13 millioner som lever i fattigdom i Storbritannia og hele 4,5 millioner av disse er barn. Hvert tredje barn i Storbritannia er dermed definert som fattig.
Kilden til disse tallene er regjeringen selv og den har erkjent at den ligger langt etter sin egen målsetting. Gjennom blant annet minstelønn, økt barnetrygd og skattefritak for barnefamiliene, har Labour klart å ta en halv million barn ut av denne triste statistikken siden 1997, men målet for 2001 var å komme dobbelt så langt, nemlig å løfte en million barn ut av fattigdommen. Rett skal være rett, Labour har snudd tendensen, tallene peker ikke lenger oppover, men det er mye som gjenstår
Gimmick
For det konservative partiet er det ikke noe nytt å redusere sosiale støtteordninger, for det var en viktig del av Margaret Thatchers markedsliberalistiske revolusjon på 80- og 90-tallet. Likevel er partiet veldig kritisk til forslagene fra Blair om å fjerne barnetrygd og bostøtte fra bråkmakere og dårlige foreldre.
Den konservative lederen, Iain Duncan Smith, angriper ikke først og fremst forslagenes sosiale profil, men sier at de bare er en gimmick, et påfunn for å få overskrifter i avisene. De konservative peker også på at tiltakene er vanskelig å gjennomføre, at det ikke er lett å plukke ut hvem man skal ta barnetrygden fra og at tiltakene neppe vil ha den ønskede virkning.
Duncan Smith sier også at Blair står mer eller mindre alene i denne saken og viser til hvor liten støtte forslaget har fått fra grasrota i partiet og sentrale labourpolitikere. Det liberaldemokratiske partiet er heller ingen alliert i denne saken for Blair. LibDem har nemlig under Charles Kennedys ledelse definert seg til venstre for Labour i mange sosialpolitiske saker og protestene derfra er minst like høylydte som fra venstresiden i Labour.