Spørsmålet som kan vippe verdensfreden

Tillit eller ikke tillit?

Spørsmålet er enkelt. I dialogen mellom USA og Kina er tilliten i stor grad borte. Forholdet er blitt mer komplisert enn noen liker. Det er også blitt farlig.

Kinas nye forsvarsminister, Li Shangfu, sa det rett ut:

– Det er ingen tvil om at en alvorlig konflikt eller konfrontasjon mellom Kina og USA vil være en katastrofe for verden som er umulig å bære.

Dette er det alvorlige bakteppet når USAs utenriksminister Antony Blinken i dag og i morgen skal ha samtaler i Beijing.

Men det at han er der, betyr trolig mer enn hva som faktisk kommer ut av besøket.

Hvorfor er besøket viktig?

Ikke siden før pandemien har en amerikansk utenriksminister eller noen annen i USAs øverste ledelse besøkt Beijing. Det er altså nesten fem år siden.

I februar avlyste Blinken et besøk få dager etter at USA skjøt ned en kinesisk «spionballong» utenfor den amerikanske østkysten. Kina sa ballongen var en værballong og kalte nedskytingen en overreaksjon.

Utsettelsen i februar er alvorlig fordi Blinkens besøk var det mest konkrete som kom ut av et møte mellom president Xi og president Biden på sidelinjen av G20-møtet i Bali i november.

Etter dette har Kina vært alt fra lunkne til direkte avvisende til nye møter på høyt politisk nivå.

Hvor ofte prater USA og Kina sammen?

Hver dag, sier en amerikansk diplomat NRK snakker med i Kina. Det er etter alt å dømme sant.

Det en «hot line», en direkte linje, mellom landenes to militære for å unngå misforståelser. Det er særlig viktig for Kinas og USAs militære operasjoner i Asia.

Problemet er at samtalene skjer på et lavere nivå. Samtalene fungerer kanskje fra dag til dag, men kan ikke løse mer politiske «knuter på tråden».

I mai møttes Bidens sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan og Kinas høyest rangerte diplomat Wang Yi i Wien. For to uker siden besøkte assisterende utenriksminister Daniel Kritenbrink Beijing for samtaler med kinesisk UD.

Samtalene var de første forsiktige tegnene på svært lenge til at det er vilje i både Beijing og Washington D.C. til politisk dialog.

Hvilke saker ligger på bordet?

Ikke alt vil bli snakket om, men det er noen store saker som danner bakteppet for møtet.

Krig og fred:

• Taiwan
• Våpenkappløpet i Asia
• Ukraina-krigen

Handel og politikk:

• Økonomi og handel
• USAs teknologiblokade av Kina
• Klima
• Menneskerettigheter

Ikke noe tema er mer følsomt enn Taiwan. Øyas fremtid er det beste eksempelet på den rekordlave tilliten mellom verdens to mektigste stormakter.

Spørsmålet er om man skal forsøke å finne løsninger i de andre sakene for å gjøre det lettere å diskutere Taiwan – eller først forsøke å roe ned de harde ordene som utveksles om Taiwan?

Den demokratiske selvstyrte øya er den eneste delen av Kina kommunistene aldri fikk kontroll over da de i 1949 vant borgerkrigen.

Xi Jinping har de siste årene trappet opp retorikken og gjentatt at Kina forbeholder seg retten til å gjenforene Taiwan med fastlandet med makt, om nødvendig.

USA har svart med å øke våpensalg til Taiwan og styrke det militære samarbeidet.

Våpenkappløpet i Asia og begges militære opprustning i Stillehavsregionen henger selvsagt sammen med Taiwan.

I fjor sa president Biden klart at USA var villig til å gå inn med egne soldater for å forsvare Taiwan. Det er og et uttrykk for en genuin amerikansk skuffelse over Kinas politiske utvikling under Xi.

Et Kina som hadde gått i en mindre autoritær retning, ville ikke fremprovosert de samme ordene.

Kina på sine side sier USA uthuler ett-Kina-politikken som USA offisielt støtter. Ett-Kina-politikken slår fast at Taiwan er del av Kina.

Hva betyr ordene de velger?

Forventningene til besøket er lave. Valg av ord vil avgjøre om de lave forventningene blir innfridd eller ikke.

USA har sagt at de ønsker å bli enige om «rekkverk» som begge land kan styre etter for å unngå misforståelser og konflikt. Kina misliker begrepet «rekkverk».

Et rekkverk kan, sett fra Beijing, fort bli til et gjerde. Et gjerde som hindrer Kinas utvikling.

Kina foretrekker ord som «å jobbe for å stabilisere forholdet og håndtere ulike syn og uenigheter».

Hva er det beste vi kan vi håpe på?

Ikke å gjøre forholdet verre enn det allerede er, er kanskje det minste utenomverden kan håpe på. Det hviler et enormt ansvar på president Biden og president Xis toppdiplomater.

Plasserer vi føttene godt på bakken, er det beste utfallet verden kan håpe på enighet om nye møter. Kanskje nye samtaler mellom de to presidentene?

Om dét ikke lykkes, finnes et minste minimum som gir tilliten et lite, men viktig rom:

Kina og USA har en gjensidig og dyp forståelse av at den andre heller ikke ønsker krig.