Snowden og pass til besvær

USA har annullert passet til den spionmistenkte Edward Snowden. I 1922 fikk Fridtjof Nansen Nobels fredspris for å skaffe statsløse reisedokumenter. Nå trer Ecuadors president inn i rollen som en moderne Nansen.

Edward Snowdon og Fritjof Nansen

Nansen-passet som ble skapt for å transporterte statsløse flyktninger, er fortsatt et begrep.

Foto: The Guardian/Reuters/Ap/Erlend Aas/Scanpix (fotomontasje)
Analyse av Joar Hoel Larsen

Etter 1. verdenskrig og den russiske revolusjon var det mange flyktninger og hjemløse som befant seg i ingenmannsland. Siden de ikke hadde tilhørighet til noen statsdannelse, hadde de ingen mulighet til å skaffe seg legale reisedokumenter.

Som Folkeforbundets høykommissær for flyktninger, skapte Fridtjof Nansen «Nansen-passet» til hjelp for statsløse flyktninger.

Det gjaldt i første omgang eksilrussere som Lenin hadde gjort statsløse, og armenere som ble forfulgt av Tyrkia etter oppløsningen av Det osmanske riket.

Nærmere en halv million mennesker ble hjulpet. I 1938 fikk ikke bare Nansen personlig, men også Det internasjonale kontor for Nansen-flyktninger Nobels fredspris.

Droppet landet, mistet passet

Den spionmistenkte amerikaneren Edward Snowden røpet statshemmeligheter. Han var klar over konsekvensene og visste at han aldri kunne vende tilbake til USA som en fri mann. Men han hadde sitt amerikanske pass og kunne reise til Hongkong og derfra til Moskva.

USA har nå annullert passet, i håp om å gjøre det vanskeligere for Snowden å krysse internasjonale grenser; men det er åpenbart for sent.

Når Obama gjør som Lenin, trer Ecuadors president Rafael Correa inn i rollen som Fridtjof Nansen. Edward Snowden skal ha fått ecuadorianske reisedokumenter, ifølge Wikileaks-gründer Julian Assange, som er utstyrt med samme type papirer.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Areroflot-fly på flyplassen i Moskva

Både russiske og utenlandske journalister står «stand by» på Sheremetyevo-flyplassen i Moskva, i tilfelle verdens nå mest berømte transittpassasjer skulle dukke opp.

Foto: ALEXANDER DEMIANCHUK / Reuters

Passport = å passere byporten

Helt siden de første handelskaravaner og folkevandringer, har folk på farten måttet ha med seg en form for vandelsattest.

For å få vann og hvile måtte de gjerne søke opphold i en skyggefull og godt beskyttet oase, der en lokal fyrste var forsiktig med hvem han lot slippe innenfor bymurene. Da hjalp det at den ukjente hadde med en hilsen fra en annen høvding eller høvedsmann, emir eller sultan, og gjerne også gaver.

Kall det gjerne en slags tidlig visumavgift, uansett var det lenge før man kalte den slags for korrupsjon. Men med anbefalelsesbrev og erkjentlighetsgave slapp den fremmede gjerne inn i byen, han fikk lov til å passere byporten, siden han hadde «pass».

Passet ditt er ikke ditt!

Det er – som regel – et lands myndigheter som utsteder, og eventuelt inndrar pass. Selv om du betaler for det, er det ikke din eiendom.

Er du mistenkt for noe kriminelt og politiet frykter at du kan flykte, da tar de beslag
i passet «ditt». Pass som er gått ut på dato skal makuleres. Når nøden er over eller diplomaten skifter arbeid må vedkommende levere inn sitt nødpass eller sitt diplomatpass.

De fleste land utsteder i dag pass i samme hendige standardformat, og den enkelte kan i prinsippet bare ha ett statsborgerskap, og dermed ett pass. Selv om mange binasjonale borgere spiller på to hester og til enhver tid er «statsborger» av det landet de reiser til, eller det landet der velferdsordningene er gunstigst.

Gyldig pass, men på vertslandets nåde

En lang rekke land har innført en omstendelig visumprosess, så et pass alene er ikke lenger nok. Men om du har fått innvilget visum, så kan passkontrollørene, det vil si «immigration» i vertslandet overprøve innreisetillatelsen, og avvise deg.

Noen av oss har for eksempel stått i kø på en flyplass i et arabisk land – med et gammelt innreisestempel til Israel i passet – og blitt sendt ut igjen.

Andre land hvor det gjelder å ha orden på pass og stempler er Taiwan og Cuba – internasjonale parialand i enkelte nasjoners øyne. Et pass som røper hyppige besøk i Pakistan vil – i beste fall – forsinke deg i passkontrollen i India.

Om å forstå internasjonal reiselogikk

Men også feil visum kan være et problem. Undertegnede har i mange år reist enkelt ut og inn av USA på journalistvisum. Noen ganger har jeg brukt J-Visa, som det heter, når jeg har vært i transitt på vei til Latin-Amerika.

Det vil si, man er ikke i transitt på amerikanske flyplasser. Man må inn i USA selv om man bare er på gjennomreise. Ved slike anledninger er jeg blitt tatt til side og spurt om hva slags journalistisk virksomhet jeg har tenkt å bedrive de timene jeg har oppgitt at jeg skal være i landet før jeg reiser videre.

Det er flyselskapene som skal sjekke at papirene er i orden, og et J-visa er feil hvis man skal direkte videre.

På den annen side: Det ville ha medført mer byråkrati og tatt lengre tid å utvise meg enn å la meg fly frivillig videre med de flyene jeg allerede var booket inn på, men selv små og uskyldige feil kan få uønskede konsekvenser.

Det var den gang...

Det ligger i sakens natur: Christofer Columbus hadde ikke visum til «Amerika» før det var oppdaget.

Henry Morton Stanley trengte heller ikke reisedokumenter da han lette etter Dr. Livingstone. Reisen var besværlig, men grensepasseringene var desto enklere.

Britiske lorder som gikk turer i den norske fjellheimen og fisket laks på 1800-tallet gjorde det uten å bli avkrevd pass.

For drøyt hundre år siden reiste man relativt ubekymret gjennom Europa uten reisedokumenter. Det var noe man brukte i Tsar-Russland og Det osmanske riket, og ble derfor sett på som gammeldags, bakstreversk og umoderne.

Men raskere tog og bedre økonomi medførte en endring i folks vaner, mange fikk kortere arbeidstid og de begynte å feriere. Uten at kravet om legitimasjon og offentlige stempler ble fremmet.

Men med 1. verdenskrig kom mistenksomhet og fremmedfrykt, og dermed et behov for kontroll.

Pass som undertrykking

I januar 1942 ble det bestemt at alle norske jøder skulle ha en J stemplet i passet sitt. «Pass und Papieren, bitte!» var under okkupasjonen noe adskillig mer enn en dårlig filmreplikk.

Totalitære regimer bruker pass til å overvåke opposisjonelle og kontrollere folks bevegelser. I sovjettiden fikk bare partimedlemmer og andre politisk godkjente borgere forlate Sovjetunionen.

Men høyprofilerte kulturarbeidere og idrettsfolk fra hele Østblokken fungerte som omvendte PR-bumeranger: De hoppet av!

Stalins datter Svetlana Allilujeva, fotballspilleren Puskas, ballettdanseren Nureyev, tennisstjernen Martina Navratilova og sjakkesset Boris Spassky var bare noen av de mange som ble værende igjen på forsiden av Jernteppet.

Amerikanere og pass

Den amerikanske statsborgeren Edward Snowden er for tiden uten amerikansk pass. Der stiller han likt med flertallet av sine landsmenn.

USA er et stort land, og tidligere kunne innbyggerne besøke både Mexico og Canada, samt en rekke solfylte karibiske øyer, uten å ha pass.

Etter terrorangrepene den 11. september 2001 ble reglene innskjerpet, og beregninger viser nå at mellom 35 og 40 prosent av alle amerikanere har pass.

(Saken fortsetter etter bildet)

Grensekontroll USA A US border agent swipes a passport at the United States border crossing at Sweetgrass

En amerikansk passkontrollør gjør jobben sin i Montana, på grensen mellom USA og Canada. Etter 11.september har USA strammet inn på lovene rundt fri grensepassering mellom de to landene.

Foto: TODD KOROL, Todd Korol / REUTERS

Det varierer likevel enormt fra stat til stat og som et lite kuriosum: De 18 statene som har høyest passprosent blant sine innbyggere stemte alle for Obama i 2012, mens de 11 statene med lavest passdekning støttet Romney.

Mye tyder på at søknader om pass i USA er geopolitisk bestemt, der det er store sosiale og regionale forskjeller.

Passhelten hedres

Det er snart 100 år siden Fridtjof Nansen lanserte sitt pass. Han står på sokkel i Nansenparken i Jerevan, hovedstaden i Armenia, landet der han ennå har heltestatus. Der finnes det også en Nansengate og et Nansenmuseum.

Han er elegant der han står, med hatt og frakk i dobbel størrelse – «larger than life» vil noen si.

For sin innsats i Kaukasus fikk Majorstua-gutten Nobels fredspris, men kanskje enda viktigere: Han fikk en hel nasjons takknemlighet.

I en særdeles vanskelig tid for det armenske folk, der hundretusener var blitt drept og deportert, fikk de hjelp når de trengte det som mest.

Passets historie er lang og fascinerende og Edward Snowdens passløse mellomspill på den internasjonale flyplassen i Moskva, er nesten bare en parentes i det store bildet.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt