Erfaren spesialsoldat: – Etterretningen var helt avgjørende

Gjennom 10 år var Eirik Kristoffersen på oppdrag for de norske spesialstyrkene i Afghanistan. Han gjorde tjeneste som soldat på bakken – såkalt «operatør» – og i ulike lederstillinger. Han avsluttet tjenesten i spesialstyrkene som sjef for Forsvarets spesialkommando (FSK), og er høyt dekorert for innsatsen i Afghanistan.

Under tjenesten kom han i direkte kontakt med det topphemmelige etterretningssystemet NRK fortalte om i går.

Norge var et av landene som var med på å samle inn enorme mengder teledata som ble brukt til å finne den nøyaktige posisjonen til Talibankrigere og andre mål. Tusenvis av opprørere skal ha blitt drept som følge av dette systemet.

Jaktet på Taliban-ledere

– Systemet var helt avgjørende for oss. Det hjalp oss til å forstå situasjonen i de områdene vi opererte i, og det gjorde det lettere å ivareta vår egen sikkerhet. Og det var viktig for at vi skulle kunne gjøre jobben vår, som blant annet var å pågripe opprørere og Taliban-ledere, sier han.

Eirik Kristoffersen er i dag generalmajor og sjef for Heimevernet. I 2007 var den første komponenten i det elektroniske systemet på plass. Det hadde kodenavnet «Center Ice». Kristoffersen forteller hvordan systemet bidro under en dramatisk aksjon det samme året:

– Vi merket at etterretningen ble mer presis, og at den kom mye raskere enn før. Hvis opprørerne snakket sammen på telefon eller radio, gikk det veldig kort tid fra den informasjonen ble fanget opp, til vi fikk melding om det ute i felt, sier han.

Ble skutt på

De norske spesialsoldatene befant seg i en dal utenfor Kabul, på jakt etter informasjon om en lokal Taliban-leder. Plutselig ble det åpnet ild mot dem.

– Da fikk vi raskt etterretning som fortalte at dem vi slåss mot var vanlige bønder som hadde grepet til våpen. Imens satt Taliban-lederne lenger inne i dalen og styrte operasjonen. Ettersom det var lederne vi var ute etter, gjorde denne informasjonen at vi trakk oss ut. I stedet brukte vi tid på å samle mer informasjon om lederen, og hvordan han opererte, forteller han.

Noen måneder senere kom de norske spesialsoldatene tilbake, denne gangen med presis informasjon om hvilket hus Taliban-lederen holdt til i.

– Etterretningen gjorde at vi kunne gjennomføre en veldig presis operasjon, der det ikke ble løsnet et eneste skudd. Vi fikk pågrepet kommandanten uten å utsette oss selv for unødvendig risiko, sier Kristoffersen.

Feil i etterretningen

Ifølge Kristoffersen gjennomførte norske styrker flere operasjoner der det nye elektroniske etterretningssystemet var en av kildene til å utpeke målene. Han sier at ingen sivile liv skal ha gått tapt i disse operasjonene.

Men da de norske spesialsoldatene fikk ansvaret for sikkerheten i den afghanske hovedstaden Kabul i 2007, fant de ut at det kunne være farlig å stole for mye på både den elektroniske og menneskelige etterretningen.

– Det er en utfordring at mye av den elektroniske etterretningen baserer seg på å samle inn informasjon fra mobiltelefoner og håndholdte radioer. Og den telefonen eller radioen behøver ikke nødvendigvis å følge den riktige personen, sier han.

I forbindelse med oppdraget i Kabul fikk spesialsoldatene fem såkalte målpakker med navn på personer som skulle tas hånd om.

– Vi gikk grundig gjennom disse pakkene. Da fant vi ut at enten var etterretningsgrunnlaget for tynt, eller så var det feil. Det kunne være feil person med samme navn som sto på listen. Det kunne være informanter som hadde informert om personer som viste seg å ikke være opprørsledere. Det kunne være personer som drev konkurrerende forretninger med informanten, eller det kunne rett og slett ha bakgrunn i uvennskap, forteller Kristoffersen.

Brukte flere kilder

Nordmennene fjernet alle målpakkene de hadde fått tildelt, og laget nye pakker på de personene der de mente det var hold i informasjonen. Ifølge Eirik Kristoffersen opererte nordmennene med et krav om minst en ekstra menneskelig kilde når det var elektronisk etterretning involvert i å peke ut mål.

– Det samme gjorde så vidt jeg vet de andre landene i etterretningssamarbeidet, sier han.

– I den offentlige utredningen om Norges innsats i Afghanistan står det at flere norske offiserer opplevde at prosessen med å peke ut mål var «uryddig». Kjenner du til det?

– Jeg kjenner til at vi måtte plukke fra hverandre mållistene og gå grundig gjennom dem. Vi tok ingenting for god fisk. Vi opplevde at det var et tynt grunnlag på mange av dem som sto på mållistene. Så det jobbet vi mye med, sier Kristoffersen.

– Dyttet lokalbefolkningen til Taliban

Afghanistan-ekspert Kristian Berg Harpviken sa til NRK i går at den voldsomme økningen i droneangrep og spesialoperasjoner etter at det nye etterretningssystemet ble tatt i bruk, også hadde negative konsekvenser – blant annet at mange afghanere ble mer positive til Taliban.

– Det som skjedde var det mange kalte en industrialisering av krigføringen. Man brukte spesialoperasjoner – særlig raid om natten – for enten å drepe eller arrestere Taliban-kommandanter. Det skjedde i en enorm skala. Man fikk etterretningsinformasjonen mye raskere. Ulempen var at dette hadde store konsekvenser for sivilbefolkningen.

– På hvilken måte?

– Det gikk mange sivile liv. Man hadde delvis upresis etterretning. Det raske omløpet gjorde at man fikk dårligere tid til å kvalitetssikre denne etterretningen. Og det enorme volumet av aksjoner gjorde at antallet sivile skader også ble større, sier han.

Eirik Kristoffersen sier at de norske spesialstyrkene i Afghanistan ikke bare hadde som strategi å jakte på mål, men at strategien deres var mer sammensatt.

– Men for å skape fred i Afghanistan er ikke militære midler nok. Vi må snakke med motparten. Fredsforhandlingene med Taliban er kjempeviktige – det er det som vil være løsningen i framtiden. Man kan ikke ta livet av et opprør, rett og slett.