Ukas korrespondentbrev er postlagt i Kairo.
Bakgrunnen var som følger: En gruppe demonstranter slo opp teltleir på plassen etter en stor fredagsdemonstrasjon mot Militærrådet.
Dagen etter kom politiet for å rydde opp, som de har gjort tidligere. De brukte svært hardhendte midler, som de også har gjort tidligere i år, for å fjerne uønskede demonstranter utenfor de tillatte demonstrasjonstidene.
Demonstrantene ble banket opp, som vanlig, men denne gangen gikk smarttelefonene og mobilene varme, og ikke lenge etter var en stor gruppe demonstranter samlet for å ta plassen tilbake. Et voldsomt gateslag fulgte.
Et nytt engasjement
Jeg satt selv med blikket vendt mot Libya i de timene. Saif al-Islam, Muammar Gaddafis mest kjente sønn, var akkurat arrestert, og jeg dro ikke opp før i halvnitiden på kvelden.
Plassen lå da ganske fredelig, innhyllet i det spesielle dypgule lyset som blir ekstra dust av støvet og forurensingen her i Kairo.
Jeg parkerte på utsiden av det Egyptiske museet, der restene av Tut-ank-Ahmon befinner seg. Sammen med resten av de uvurderlige gjenstandene har mumien fått ligget uberørt, trass minimal bevoktning i hele år.
Nå, vi parkerte bilen, og jeg gikk ut.
Tahrir er til vanlig en gigantisk rundkjøring som binder noen av de viktigste gatene i Kairo sammen, Talaat al-Haarb, Kasr el-Aini og så Mahmoud Mohammed-gata som går forbi Det amerikanske universitets gamle hovedbygg, og som de færreste utenfor Kairo hadde hørt om før det braket løs.
På den andre siden av plassen ligger Mogamma, det travle og ikke så veldig effektive hjertet av det egyptiske byråkratiet, en sovjetiskinspirert, buet koloss.
På den vestlige siden ligger gamle og forfalne bygårder fra under Kairos europeiske periode etter det forrige århundreskifte, på østsiden Den arabiske ligas hovedkvarter, samt det nå nedbrente hovedkvarteret til Hosni Mubaraks gamle parti NDP og altså Det egyptiske museet.
Det hadde regnet litt, og var kjølig. Noen ungdommer bemannet en veisperring. Plassen var gjenokkupert.
Plassen hadde da ingen telt, ingen bannere, bare begynnelsen på et engasjement, et nytt engasjement.
Revolusjonens forsvarere
En av dem jeg traff der, Mohammed El-Gannil, hadde runde briller, en sykkelhjelm på hodet, et lite hvitt skjerf rundt halsen og en stor maglite-lommelykt i hånden. Han sa hadde kommet for å forsvare revolusjonen. Til daglig jobbet han i Yahoo.
Han stod der, sammen med Kairos gategutter og skulle forsvare revolusjonen. Eller kanskje ikke bare forsvare, men gjennomføre, for hva hadde de egentlig fått ut av det?
Tusenvis med militærrettssaker mot aktivistene, Mubaraks gamle forsvarsminister som leder av et allmektig militærråd, islamistiske partier på frammarsj, vage løfter om et valg som skulle gjennomføres etter det som må være den demokratiske histories mest kompliserte metode, et presidentvalg som kanskje skulle avholdes en gang i framtiden.
Hendelse etter hendelse hadde gjort at de som samlet seg den 25. januar i år og startet revolusjonen, innså at de hadde trukket seg tilbake for tidlig.
Det hadde vært en tabbe å la militæret skjøtte overgang til demokrati, og tilsynelatende motvillig arrangere et demokratisk valg de liberale og sekulære partiene for øvrig ikke hadde klart å forberede seg på. De brukte kreftene sine på å slåss mot militæret og systemet, og nå gikk klokka fort.
Det var tid for en siste samling på Tahrir.
En kjede av mennesker
Det ble en uke som rystet Egypt, en uke hvor 42 mennesker ble drept av politiet og militæret, utallige demonstranter skadet av tåregass og mange skutt i øyet med gummikuler. Politiet valgte å sikte mot hodene, og noen også å skyte med skarpe skudd.
Hvis jeg skal fortelle om en ting, bare en ting om hva Tahrir er, utenfor alle storpolitiske nyanseringer og betraktninger, så er det følelsen av å stå på plassen den påfølgende tirsdagen.
Den var da full av mennesker, tåregassen stakk i øynene, ambulansene hylte og besvimte demonstranter ble kjørt i skytteltrafikk fra tåregasshelvete i Mahmoud Mohammed-gata på mopeder som raste gjennom folkemengdene.
De forsøkte å redde menneskeliv, for tåregassen gjorde ikke bare vondt, den kvalte også, men det er ikke det jeg vil fortelle om, bildene av dramatikken gikk verden rundt, men rundt dette stod mennesker hånd i hånd for å holde mengden unna og skape plass til mopedene, en menneskekjede, utenfor alle systemer, utenfor all organisering, en spontan nødvendig mur hånd i hånd, noen med lange skjegg, åpenbart på den ytre religiøse fløy, men de fleste uten synlig tegn på hvor de hørte til, og uansett hva som skulle komme ut av de enorme omveltningene Egypt er inne i, så står dette igjen: Et dypt menneskelig samhold mot voldsmakten.
Det var likevel en annen type energi på plassen den uka enn det var i vinterdagene, borte var feststemningen, optimismen fra januar- og februardagene
Det var ikke noen kvinner som holdt maleworkshop for barn, denne gangen var det bare målbevisst energi for å kjempe, illusjonsløs, en kamp av nødvendighet, ikke av overskudd, og uka endte uten at demonstrantene klarte å skaffe seg politisk støtte.
Samholdet splittes
Ingen av partiene var særlig interesserte, men viktigst var det at Det muslimske brorskapet prioriterte valget de var sikre på å vinne. På kort sikt kanskje en riktig beslutning for organisasjonen.
Denne gangen hadde ikke demonstrantene folket på sin side. En ting var et valg på gang, tross alt, det andre var at det store flertallet av egyptere nå er virkelig urolige for framtiden og den økonomiske situasjonen. Vi er i høysesong for turisme, og det er ikke mange av dem i her landet for tiden.
Det var heller ikke noe lederskap på plassen slik det var sist, da demonstrantene kunne forenes om et sett regler og krav og de hadde en felles fiende, Hosni Mubarak.
Denne gangen var Tahrir, som resten av landet, trass menneskekjeden, splittet, noen av dem som var der var ikke engang demokrater. De var ikke i overvekt, men det var en liten leir med salafister i det ene hjørnet av plassen og flere av dem deltok også i protestene, kanskje som en mulighet til å gjøre opp med et system som har slått hardt ned på dem tidligere.
En av dem jeg ble stående og prate med sa at han egentlig ikke var for demokrati og nasjonalstaten, det han ville ha var et muslimsk kalifat, der Guds lover gjaldt.
Det var slik salafistene pratet før revolusjonen, før de gjorde en u-sving og fant ut at de likevel kunne bruke parlamentet og demokrati til sitt formål som er skape et samfunn der Guds lover gjelder. U-svingen kom brått, men åpenbart helhjertet, for på under ni måneder hadde salafistene klart å stable på beina et politisk parti, Al Nour, Lyset, og var i full gang med å drive valgkamp mens noen av deres tilhengere altså også campet på Tahrir.
Som et gufs fra fortiden
Salafistene har vært «the talk of the town» helt siden de i sommer gjennomførte sin egen kjempedemonstrasjon på Tahrir og fylte plassen med kvinner i niqab, heldekkende svarte drakter, og menn i kjortler med barbert overleppe og lange skjegg.
De henter sin inspirasjon fra islams begynnelse, perioden da profeten Mohammed og hans nære medhjelpere levde og hersket, en tid de ønsker å gjenskape, og med det følger en streng etterfølgelse av sharia, Guds lover.
For mange andre egyptere var dette som å se de samme menneskene som med våpen i hånd angrep turister på 1990-tallet nå fylle Kairo sentrum som lovlige, politiske partier.
Sjokket over å se dem i sommer, skulle bare overgås av valgresultatet.
Tahrir-plassens engasjement ebbet ut i helgen før valget, hæren bygget en mur i Mahmoud Muhammed-gaten, politiet trakk seg tilbake og demonstrantene klarte ikke å enes om valget skulle boikottes eller ikke, og da det fant sted skjedde det i rolige former med en uventet entusiasme. Folk stod i køer, de stemte, de følte seg frie.
Det første demokratiske valget på 60 år var dømt til å inneholde noen overraskelser, og det skulle ikke bli den overveldende oppslutning rundt Det muslimske brorskapet eller at valget gikk rolig for seg, men at salafistene kapret om lag kvartparten av stemmene.
Dette var bare første runde av tre, men i neste uke er det særlig det folkerike og fattige Nildelta som skal stemme og der har både salafistene og Det muslimske brorskapet historiske røtter. Det er ingen grunn til å tro at støtten skal bli mindre.
Og hva så med Tahrir-plassen?
Jeg var der for to dager siden, men ikke for å intervjue demonstranter den gangen, men for å stå i kø for oppholdstillatelsen min.
Den ikke spesielt effektive byråkratimaskinen inne i Mug'amma har begynte å virke igjen, selv om plassen fortsatt okkuperes av demonstranter. De er færre, teltene er tomme og fillete og det er lengre og lengre mellom de politiske bevisste demonstrantene.
Jeg spurte meg selv om alt var tapt, har det gått slik som pessimistene sa, som historiebøkene forteller, at revolusjonen har spist sine barn?
Det er vanskelig å ikke tenke slik når man går rundt på den tomme plassen med de fillete teltene og valgresultatet i bakhodet, men samtidig: Tahrir-plassen har satt noe i bevegelse, noe som måtte settes i bevegelse, og ikke minst, det er ennå ikke over.
Og mens gikk der tenkte jeg også på Fredsprisen som i dag deles ut i Oslo. Selv om den ikke gikk til noen av aktivistene, så er den arabiske våren en viktig del av den gjennom jemenittiske Tawakul Karaman.
Så for de av dere som bruker dagen på å skåle i champagne og sole seg i glansen av modige kvinner: Send en tanke til Tahrir-plassen.
Demonstrantene der kjemper en kamp de kanskje holder på å tape, og som kanskje ikke engang er så veldig konstruktiv, men de kjemper den, hver dag, og uten folk som dette hadde det ikke vært noen arabisk vår å snakke om.
