Sannhetens øyeblikk i Irak?

David Petraeus er karakteristisk for den type toppmilitære vi etter hvert har fått mange av i USA, intelligente folk som ved siden av sin militære karriere også har tatt doktorgrad og markerer seg med interessante akademiske avhandlinger.

De er realpolitikere i den forstand at de ny-konservatives ideologi interesserte dem fint lite, selv om mange av disse offiserer har tjenestegjort under en administrasjon som har kjørt seg fullstendig fast i Irak.

Noen av dem advarte mot planleggingen og gjennomføringen av okkupasjonen etter at selve invasjonen var gjennomført, men forsvarsminister Donald Rumsfeld, som Kristin Krohn Devold karakteriserte som ”glitrende intelligent”, ville ikke høre på faglige motforestillinger.

I dag er det klart for de fleste at Rumsfeld ble en ulykke for Bush-administrasjonen, selv om dette ikke fratar presidenten hans ansvar for misèren.

Vietnamkrigens lærdommer

David Petraeus skrev sin doktoravhandling om Vietnamkrigens lærdommer. En av hans konklusjoner var at ”når det kommer til intervensjon, er ikke tid og tålmodighet egenskaper som vi amerikanere har tilstrekkelig av”.

Det samme kan sies om Irak, både når vi ser på måten beslutningen om å gå til krig ble gjennomført på og det meste som senere er skjedd. Ikke minst kommer mangelen på tålmodighet til uttrykk i den amerikanske debatt for tiden. George W. Bush er på defensiven. En etter en rømmer hans sentrale medarbeider ham, slik rottene forlater det synkende skip.

Demokratene har ikke noe alternativ

Men den demokratiske opposisjon utmerker seg heller ikke med de egenskaper som general Petraeus etterlyser. Deres to fremste presidentkandidater, Hillary Clinton og Barack Obama, er uenige om hvordan de skal gjøre slutt på Irak-eventyret.

Hillary Clinton kommer ikke fra at hun i sin tid stemte for krigen, og egentlig er hun en hauk i sikkerhetspolitiske spørsmål. Obama har forsøkt å markere en anti-krigsprofil, men har ikke helt lykkes med det. For tiden er begge på defensiven og sier at general Petraeus` nye taktikk er i ferd med å gi resultater.

General Petraeus' taktikk

Det vil også generalen hevde når han legger frem sin rapport, og presidenten vil klamre seg til denne som den siste redningsplanke.

Den nye taktikk gikk ut på å sette inn 30 000 nye topptrenede og godt utstyrte amerikanske soldater på noen få utvalgte steder. De skulle rense opp visse byer og områder for terrorister og har delvis klart det. Dessuten vil Petraeus samarbeide med sunnittene som tidligere ble satt helt utenfor, da ”prokonsul” Bremer demonstrerte sin uvitenhet om historiske og kulturelle forutsetninger for konflikten.

Amerikanerne laget ris til egen bak da de satset utelukkende på sjia-muslimene, som var undertrykket under Saddam og nå krevde sin store andel av seierskaka. Mange av dem, til og med regjeringens egne medlemmer, har spesielle forbindelser med Iran som USA betrakter som hovedfienden i Midtøsten.

Bitre erfaringer

Selv om general Petraeus er en fremragende militær med god sans for PR, er det høyst usikkert om hans taktikk vil være vellykket i lengden. Gang på gang har det vist seg at når amerikanerne har renset opp, så har opprørerne vendt tilbake når amerikanerne er blitt forflyttet andre steder.

Petraeus gjorde selv en bitter erfaring i Mosul. Der ble det enda verre etter at hans styrker hadde renset opp, og i dag er en av hans nærmeste medarbeidere anklaget for et gigantisk forsvinningsnummer når det gjelder våpen og ammunisjon som USA sendte.

Ingen snarlig løsning

Petraeus` rapport vil selvfølgelig ikke inneholde noen fordømmelse av president George W. Bush, selv om det ligger underforstått i alt hva han sier og gjør at Rumsfeld-perioden var meget ødeleggende for amerikanske interesser. Petraeus har ikke noe annet valg enn å gjøre gode miner til slett spill, men han er så realistisk at han ikke vil kaste amerikanerne blår i øynene.

De som tror på en snarlig løsning vil bli skuffet. General Petraus har ved flere anledninger antydet at det kan bli nødvendig å holde amerikanske soldater i Irak i opp til ti år fremover, selv om styrkene vil bli redusert etter hvert.

Velgerne har fått nok

 Dette er ikke noe amerikanske velgere liker å høre, for de er for lengst gått lei av alle tapene av amerikanske liv og ikke minst de mange som blir varig handikappet, og de ser at skoler, infrastruktur, sosialvesen og mange andre viktige og nære formål blir forsømt fordi det går så mye penger til krigen.

Men problemet for demokratene er som nevnt at de ikke har noe troverdig alternativ. Og i den republikanske leir er uenigheten og forvirringen større enn noen gang. Intet av de to store partier og ingen av kandidatene har noe særlig å vinne på denne konflikten.

Britiske militære kritiserer

Den økende britiske militære kritikk når neppe frem til amerikanske velgere, men er selvfølgelig skuffende for president George W. Bush som nå ser at britene forlater Basra og kanskje trekker seg helt ut av Irak.

Først rykket den tidligere hærsjefen, general Mike Jackson, ut med en bitende kritikk. Han sa at de amerikanske ansvarlige for Irak var ”intellektuelt bankerott”. Deretter fulgte en annen toppmilitær, generalmajor Tom Cross, opp med en voldsom kanonade som var rettet mot amerikanerne, men også rammet Tony Blairs ettermæle.

Det blir stadig mer markspist på grunn av hans moralske og intellektuelle svikt da det på helt falske forutsetninger ble bestemt å innvadere Irak.

 Terroren krever mange menneskeliv

Samtidig som general Petraeus kan notere seg for en begrenset suksess, fortsetter terrorismen fra både sjiamuslimsk og sunnittisk side, nå mest fra den førstnevnte gruppe. Den krever mange sivile liv, ikke minst kvinner, barn og eldre som tilfeldig befinner seg der selvmordsbomberne slår til.

Dette er den menneskelige side ved konflikten, og den passer liksom ikke inn i de militære situasjonsrapporter, liksom det fullstendige sammenbrudd i den irakiske sivile infrastruktur ikke oppfattes som noe direkte militært anliggende.

I sommermånedene er det blitt drept flere sivile enn noen gang før, og irakerne selv sier at vann- og elektrisitetsforsyningen ikke er blitt bedre, kloakkforholdene er katastrofale og sykehusene mangler leger, medisiner og utstyr. Det er et tankekors at den krig som skulle gi irakerne demokrati og markedsøkonomi, har gjort livet vanskeligere for de aller fleste.