Det var den amerikanske øverstkommanderende i Irak, general David Petraeus, som fikk president George W. Bush med seg på en opptrapping av det militære nærvær med 30 000 mann.
USA har dermed 130 000 soldater i det konfliktfylte landet, men forsvarsminister Robert Gates håper at general Petraeus kan anbefale å senke styrkenivået til 100 000 innen utgangen av 2008.
Bak denne optimisme ligger det faktum at de amerikanske tap de siste månedene er blitt stadig mindre. Antallet drepte og sårede i desember ser ut til å bli det laveste månedstap på fire år.
Bush får penger til krigføringen
Denne utvikling har ført til at Irak-krigen ikke lenger er et fullt så brennbart tema i den amerikanske valgkampen.
De demokratiske kandidatene er blitt mye mer forsiktige med å kreve rask tilbaketrekking, og George W. Bush fikk nylig 40 milliarder dollar ekstra slik at USA kan fortsette sine militære operasjoner både i Irak og Afghanistan ut 2008.
Tidligere truet det demokratiske flertall i Senatet med å holde tilbake disse bevilgninger, men nå er det åpenbart ikke lenger så opportunt å kjøre en så hard opposisjon siden stadig færre amerikanere mister livet.
Sivile irakere drepes fortsatt
Men den amerikanske fremgangen har sine sider som Washington ikke snakker så mye om.
Den klare nedgang i drepte og sårede amerikanere skyldes ikke bare innsatsen av de nye 30 000 mann, men henger også sammen med at de nå konsentrerer seg om enkelte områder, særlig Bagdad-regionen og Anbar-provinsen, men lar andre områder seile sin egen sjø.
De amerikanske styrkene holder seg trygt bak sine festningsverker og opererer konsentrert og med stor ildkraft når de rykker ut.
Men det hjelper ikke irakiske sivile i resten av landet. Da Gates nylig besøkte Bagdad, ble 23 sivile drept av bilbomber, og det kommer stadig meldinger om sivile irakere som blir drept eller lemlestet.
Men disse tap gjør ikke så sterkt inntrykk på amerikansk opinion foran et valgår.
Churchill hatet Irak
Amerikanerne har også gjort noe annet som har gitt visse resultater. Ut fra den gamle regel at dersom ”you can`t beat them, join them”, har amerikanerne satset på samarbeid med enkelte sunnittiske grupper som tidligere var engasjert i terrorhandlinger.
Det var det samme britene gjorde med en viss suksess på 1920-tallet da RAF ga lokale stammer flystøtte for å sikre den britiskkontrollerte sentralregjering.
Men det må tilføyes at daværende finansminister Winston Churchill, som måtte betale for eventyret i Irak, sa: ”Jeg hater Irak. Jeg skulle ha ønsket at vi aldri var kommet dit!” Han tilføyde at å bli værende i Irak var ”som å sitte på en utakknemlig vulkan”.
Det lovløse Basra
Nå har britene tatt konsekvensene av denne lærdom. De har overlatt ansvaret for fred og sikkerhet i Basra til de irakiske styrker, det vil sia til shia-muslimene.
Mens britene tidligere skrøt av at de gjorde jobben bedre enn amerikanerne ”som skjøt først og spurte etter på”, hersker det nå en mer nøktern vurdering.
Selv om britiske militære forsøker å gi inntrykk av at det har vært en suksess, må selv de innrømme at situasjonen i provinsen er verre enn da de overtok.
Forskjellige shia-militster med eller uten støtte fra Iran kjemper om makten, og de terroriserer alle som ikke følger deres strenge leveregler.
Kvinner som ikke bøyer seg under åket og er tekkelige nok og barbere, blir skutt for et godt ord. Det samme blir de som selger alkohol. Basra er i dag et lovløst samfunn.
Britene trekker seg ut
Den britiske deltagelse i Irak-felttoget har kostet 170 soldater livet og 5 milliarder pund (over 50 milliarder norske kroner). Irak-krigen har lenge vært upopulær blant britiske velgere.
Tony Blair ettermæle er skitnet til av at han var med på det løgn g bedrag som Bush-administrasjonen benyttet seg av for å rettferdiggjøre invasjonen.
Gordon Brown har forsøkt å distansere seg fra sin forgjengers Irak-politikk. Nå regner de fleste med at de siste britiske soldatene blir trukket ut innen ett år.
Irakerne vil ikke savne dem viser meningsmålingene fra Basra. Okkupanter er og forblir okkupanter, uansett hvor ille det regimet de erstattet, var.
Oppsplittet og oppdelt
Selv om amerikanerne har hatt en viss militær suksess, er Washington oppgitt over at de irakiske politikere ikke klarer å samarbeide mer.
Det var nettopp dette forsvarsminister Gates understreket da han besøkte Bagdad. Hans uttalelser var en dårlig skjult kritikk av sentralregjeringen.
Der ligger nå hovedproblemet ved siden av den manglede sikkerheten i de områder amerikanerne holder seg unna. I øyeblikket ser det ikke ut til at Irak går i oppløsning på grunn av etniske og religiøse stridigheter, slik mange fryktet for et år siden.
Men det land amerikanerne etterlater seg når de omsider trekker seg ut, vil være oppsplittet og oppdelt.
Kurdistan kan ødelegge alt
Det område som har vært den største suksess, Kurdistan, kan velte alt for amerikanerne. Tyrkerne har den siste tiden gjennomført omfattende flyangrep og har sent hærstyrker inn i Irak for å bekjempe PKK-geriljaen ( det marxistiske Kurdistans Arbeiderparti).
PKK har i mange år operert fra irakisk territorium, og nå har de tyrkiske generaler sett seg lei på dette. De hevder selv at USA godkjente deres aksjoner, og ikke bare det: Amerikanerne forsynte dem med etterretningsinformasjon.
Dette har fått ikke bare den irakiske regjering til å reagere skarpt. Da utenriksminister Condoleezza Rice denne måneden var i Bagdad, nektet den kurdiske lederen å møte henne.
Tyrkia vil forhindre selvstendighet
Amerikanerne ønsker ikke at de kurdiske områder skal bli destabilisert av denne konflikten. De vil ikke utfordre kurderne som helt siden begynnelsen av 1990-tallet har vært deres mest trofaste forbundsfeller.
På det meste av sitt territorium har kurderne skapt ro og orden, og levestandarden og de sosiale forhold der er høyest i Irak.
Men amerikanerne må også ta hensyn til sin viktige allierte, Nato-landet Tyrkia, der de anti-amerikanske stemninger har økt betraktelig siden 2003.
Kurderne frykter, antagelig med rette, at det tyrkerne er ute etter, ikke bare er PKK-geriljaen. De vil forhindre at det kurdiske selvstyre blir konsolidert og utvikler seg til et selvstendig Kurdistan. Det er tyrkernes overordnede strategiske mål, som de deler med iranerne.
