Sakhi er sju år – og allerede en garvet narkoman

Nabila er bare ti år. For halvannen måned siden ble hun plukket opp av politiet ved brua der Kabuls narkomane samler seg.

NRK treffer henne på et rehabiliteringssenter for barn og kvinner.

Hun forteller om et liv med fattigdom og rus på alle kanter. Faren og broren tvinger henne ut for å tigge. Moren er ikke narkoman. Hun er bare veldig sint, og det går ut over Nabila.

– Hun pleier å slå meg.

Da vi spør om hun er redd for moren, viker blikket for første gang, men svaret er «ja».

Hun er gammel nok til å skamme seg over å ha en mor som skremmer henne og som ikke beskytter henne mot farens og brorens rusmisbruk.

Går i barnehage

De kaller det ikke «skole» når det samles i et klasserom for å lære å sitte stille, telle og å deklamere vers fra Koranen. Både barna og de ansatte snakker om «barnehage».

– En, to, tre, fire fem, åtte, forsøker en av de kvikkeste guttene seg på.

Han får ros fra senterets direktør, Shaista Hakim.

Her er det de små framskritt som teller. De fleste av dem skal tilbake til elendigheten, og det er om å gjøre å gi dem en flik av selvtillit, en gnist av håp de kan gjøre bruk av seinere.

Trøbbel med trosbekjennelsen

– Noen som kan trosbekjennelsen? roper Shaista muntert.

– Jeg kan, svarer en gutt, og setter i gang.

Men det er ikke trosbekjennelsen. Det er et dikt. Han blir likevel belønnet med «bravo».

Så tar en annen over og resiterer «det finnes ingen annen gud enn Allah, og Mohammed er hans profet». Ganske riktig, og en seier for en som verken kan lese eller skrive.

Sju år og narkoman

En liten propell i blå treningsjakke spretter opp og ned bak pulten. Sakhi er sju år og allerede garvet narkoman.

– Krystall og opium, svarer han på spørsmål om hva slags stoffer han går på. «Krystall» er i denne sammenhengen metamfetamin.

Han forklarer at det var onkelen som først ga stoff til faren hans, som igjen lærte bort til sin sønn.

Assistent på buss

Sjuåringen tjener penger til stoff for seg og faren ved å ta strøjobber som assistent på buss og som gateselger. Han er i minste laget til å pusse bilvinduer, rekker ikke opp.

Moren er også narkoman og har fått plass på rehabiliteringssenteret, men de ansatte var ikke spesielt ivrige på at vi skulle møte henne.

Sakhi sier han ofte blir svimmel nå som han ikke får tak i opium.

– Jeg får vondt i hodet, og det hender jeg ramler i bakken, sier han.

Men akkurat som jenta vi snakket med, foretrekker han å bli på senteret. Han vil ikke tilbake til «brua» som både barn og voksne på senteret stadig refererer til.

Ei bru over de håpløse

Det er ikke mange narkomane igjen under brua nå.

Politiet har rensket opp, de sitter i midtrabatten i den firefeltsveien på oversiden i stedet. Halvveis inntullet i møkkete tepper gjør de klar sprøytene, handler små doser og setter skuddene mens alle rundt kan se.

Men noen holder stand i mørket mellom brupilarene. Vi balanserer ned mellom skitten plast, matrester og avføring fra mennesker og dyr. Kloakkvann fosser ut fra et stort rør, rett ned i det ganske så tørre elveleiet.

Sivilkledde politimenn følger med på avstand, tolken har på forhånd avklart med dem.

To menn i 30-årene sitter inntullet i tepper der nede i mørket. Det er tidlig formiddag, og de har tydeligvis sovet i gjørma.

Mistet alt

Mohammed Anas har vært narkoman i to år.

– Jeg har utdannelse, jeg hadde en jobb. Men jeg mistet alt, også kontakten med familien, forteller Mohammed Anas.

Han skjeler, men det ene øyet ser rett på oss under det dyprøde teppet som halvveis dekker hodet.

– Til ett døgn trenger jeg heroin for 700-800 afs, sier Mohammed.

Det svarer til rundt 90 norske kroner. Han samler papp, papir og flasker og leverer inn til gjenvinning.

– Men noen gang har vi ingen penger og er bare desperate.

Klarer ikke å slutte

Mohammed skylder ikke på noen andre enn seg selv, men skulle gjerne hatt litt hjelp til å slutte.

– Jeg vil gjerne slutte. Men ikke engang sykehuset klarer å hjelpe oss. En gang jeg var der, hadde de ikke nok mat, og jeg klarte ikke å slutte.

Mohammed virker redusert, men langt fra helt sløvet. Han vet at livet kunne vært annerledes.

Der stopper vår korte samtale brått. Politiet sier vi må bort. Det er folk som ikke liker at vi lager reportasjer om deres elendighet, om de mislykkede livene. Det har hendt at fotografer har fått kameraene sine ramponert i området rundt broa.

Antall narkomane eksplodert

For ti år siden hadde Afghanistan rundt en million narkomane. Nå er mellom 2,4 og 3,5 millioner afghanere avhengige av opium, heroin eller syntetiske stoffer.

Det forteller Dr. Shahpoor Yousuf, direktør for Direktoratet for reduksjon av narkotikaetterspørsel i det afghanske helsedepartementet.

– Produsentene, Taliban og hæren, de tjener alle sammen store penger på opiumsdyrkingen i dette landet, sier Shahpoor.

Han forteller at det nå finnes en rekke laboratorier som raffinerer opiumen til heroin. Det skjer ved hjelp av det kjemiske stoffet eddiksyreanhydrid, som må importeres til Afghanistan.

Problemet er at dette eddiksyreanhydrid også brukes som tilsetningsstoff i alt fra legemiddelindustri til produksjon av eksplosiver og syntetisk plast, og det har vist seg nesten umulig å stanse den illegale omsetningen.

Over tredoblet opiumsareal

Høsten 2001 gikk USA-ledede styrker inn i Afghanistan og sørget for å sette punktum for Taliban-regimet.

Etter hvert ble det en Nato-ledet operasjon, og alle som deltok var enige om at det var viktig å få bøndene til å legge om fra opiumsdyrking til korn og andre nyttige vekster.

Men siden den gang er arealet med opiumsvalmuer blitt tre og en halv ganger større, ifølge tall fra FN.

Produksjonen gikk noe ned i fjor sammenliknet med 2017, men det skyldtes først og fremst tørke.

Gjennom Tyrkia

– Det meste eksporteres som opium og heroin gjennom Iran og Tyrkia til Europa, sier direktør Shahpoor Yousuf.

En del går også nordover, via Sentral-Asia til Russland.

Afghanistan står for rundt 90 prosent av verdens opiumsproduksjon. 18 år med internasjonale styrker i landet har ikke gjort situasjonen lettere, tvert imot. Taliban har nå gjort seg avhengig av narkotikaomsetningen for å finansiere sin krigføring mot USA og andre Nato-land.

Barna ofres

De ansatte på rehabiliteringssenterer er ikke optimister.

– Nabila kommer til å bli sendt tilbake til familien etter 45 dager, dersom de kan garantere at hun ikke sendes ut i farlige områder igjen. Hvis politiet finner henne under brua en gang til, kommer hun på barnehjem, sier direktør Hakim.

Men Nabila har fått smaken på et annet liv, i «barnehagen» på senteret. Hun vil bli psykolog.

Sju år gamle Sakhi drømmer om å bli politimann, han vil rydde opp der ute på gata.

Hvis han overlever barndommen.

• LES OGSÅ: – Taliban er våre brødre
• LES MER: Tolk for norske styrker i Afghanistan skal være drept
• LES MER: Hevder Russland er tilbake i Afghanistan