Verdens mest mislykkede far

Jeg står på et av de større supermarkedene i Beirut. Vi har invitert flere vennepar på middag, og handlevognen bugner over av matvarer og godteri. Vi skal lage svære godteriposer til alle barna. Døtrene mine sitter midt i vognene og prøver å bite seg inn på noen skumgummiposer.

Kona mi spør meg om vi skal gå for tradisjonell libanesisk mat, eller steke et deilig lammelår i ovnen med småretter til.

Mens jeg funderer over middagsvalget, ringer telefonen min. Det er Tufan fra Kabul – familiefaren jeg møtte på min siste reportasjetur i september. Han som bodde med kone og seks små barn under en presenning midt i Kabuls restaurantstrøk. Vi har hatt jevnlig kontakt siden vi møttes.

– Hei bror, hvordan går det? spør Tufan på en halvdårlig linje fra Kabul.

– Jo da, vi har det fint. Hva med deg? Hvordan går det med Rahim, spør jeg.

Rahim er yngstesønnen til Tufan. 1,5-åringen fikk stygge brannskader i ansiktet etter at huset deres ble truffet av en granat i hjemprovinsen Baghlan nord for Kabul. De måtte flykte fra kampene mellom den gamle regjeringen og Taliban som overtok landet.

– Rahim er mye bedre nå takket være donasjonen vi har fått fra gode hjelpere. Sårene i ansiktet har grodd fint, og han har heldigvis ingen infeksjoner lenger.

– Det er kjempegodt å høre. Hvordan er livet ellers i Kabul? spør jeg.

Tufan forteller at det er tøft. Veldig tøft. Den tidligere politimannen sier at han ikke hadde råd til å fikse huset etter granatangrepet. Så han valgte å bli boende i Kabul i håp om finne seg en jobb. Han har funnet seg ett rom i utkanten av den afghanske hovedstaden. Huset mangler strøm og innlagt vann. Kjøkken og toalett deler de med to andre familier.

– Men vi har det mye bedre enn i parken der du møtte oss, sier familiefaren. Her har vi alle fall ordentlig tak over hodet. Vi har til og med noen madrasser og tepper. Skikkelig luksus, ler Tufan.

Husleien er på 500 kroner. En stor sum for de aller fleste afghanere. I hvert fall for seksbarnsfaren Tufan som er arbeidsledig. Den skjebnen deler han med millioner av afghanere som over natten har mistet levebrødet sitt.

Akkurat nå står Afghanistan midt i en av de verste humanitære katastrofene i verden, ifølge FN. 23 millioner mennesker er helt avhengig av matutdelinger. De står i fare for å sulte, sier WFP, Verdens matvareprogram.

Det er omtrent like mange mennesker som bor i hele Norden. Etter at Taliban vant kampen mot Nato og den vestligstøttede regjeringen i Kabul, har nesten all vestlig bistand og nødhjelp tørket ut. Dette er bistand Afghanistan er helt avhengig av for å overleve.

To av tre afghanere gjør som Tufan. De lever på lånte penger og mat for å overleve.

– Vi spiser to ganger om dagen. Mens jeg er ute i gatene i jakt på jobb får jeg ofte noen brødbiter av bakerne. Er vi heldig klarer jeg å skaffe litt poteter og blander sammen med brødet til en shorwa, eller gryte, sier den fattige familiefaren.

Mens Tufan prater titter jeg ned på min overfylte handlevogn. Der er det nok mat til å brødfø familien til Tufan i over en måned.

Følelsen av skam kryper fram. Jeg kjenner at det knyter seg i magen. Det blir tungt å puste. Jeg har øretelefoner på så kona vet ikke hva jeg snakker om. Hun står, lykkelig uvitende, ved kjøttdisken og funderer over hvilket lammelår vi skal velge.

Jentene mine i handlevogna har nå klart å slå hull på en marshmallow-pose. De gomler i seg de myke bitene og tilter hodet fra side til side i ren glede. Tufan fortsetter:

– Jeg og kona klarer å døyve sulten. Det er verre med barna. De står håpefulle og venter på meg hele dagen i håp om at jeg skal komme hjem med noe godt å spise. De gangene jeg kommer tomhendt, føler jeg meg som verdens mest mislykkede far.

Håpløsheten til tross; den tidligere politimannen er optimistisk på vegne av sin egen fremtid inn i det nye året. Han skal nemlig prøve seg som grønnsaksselger. Han snekrer på en tralle i bakgården. Den skal han trille rundt i Kabuls gater med ferske grønnsaker.

– Jeg kommer til å sprøyte vann på grønnsakene mine. De skal være skinnende rene og smile mot folk, sier 40-åringen.

Tufan og jeg er jevngamle. Vi har begge familier og barn på samme alder. Og, vi kommer begge fra ulykkelige Afghanistan. Men der slutter også likhetene mellom oss. Telefonsamtalen minner meg på den grelle kontrasten mellom livene våre.

Jeg skal hjem til min varme leilighet i Beiruts fasjonable Achrafieh-bydel. Jeg skal fylle kjøleskapet med all verdens godsaker. Jeg vet at jeg kan gi barna mine akkurat det de har lyst på av gaver og mat.

Samtidig gjør Tufan seg klar til å møte det nye året. Han skal gå ut i Kabul-kulda for å selge grønnsaker – i håp om å komme hjem med noen brødbiter til barna sine.

Se reportasjen fra da Yama møtte Tufan og familien hans: