Russland har mye å tape på et maktskifte i Venezuela

– Destruktiv utenlandsk innblanding tramper på grunnleggende internasjonale prinsipper og lover.

Dette var det klare budskapet fra Russlands president Vladimir Putin da han torsdag ringte til sin venezuelanske kollega Nicolas Maduro for å uttrykke sin fulle støtte til den hardt pressede presidenten.

Fra russisk side har ordbruken vært svært skarp mot det som man ser på som en klar utenlandsk, det vil i første rekke si amerikansk, innblanding i situasjonen i det oljerike landet i Sør-Amerika.

Russland fortsetter å støtte

For Russland handler dette først og fremst om at de nå frykter å miste en av sine få allierte i denne delen av verden og at det er store investeringer som står i fare for å gå tapt.

Russland er sammen med Kina den største investoren i Venezuela. Flere hundre milliarder kroner er de siste 20 årene investert, først og fremst via det russiske statskontrollerte oljeselskapet Rosneft, der Putins nære allierte Igor Setsjin er sjef.

Seinest i desember lovet Putin Maduro 50 milliarder norske kroner i investeringer. I tillegg skulle Venezuela få 600.000 tonn med korn.

Satsingen i Venezuela er tenkt tilbakebetalt i form av olje, og Setsjin og Rosneft har forsvart engasjementet med at dette på lang sikt er lønnsom butikk fordi Russlands egne oljereserver er i ferd med å bli uttømt. Det har likevel vært problemer med tilbakebetalingen den siste tiden, på grunn av det økonomiske kaos i Venezuela.

Kan Russland bli presset ut?

Men hva vil skje med de enorme russiske investeringen hvis Maduros regime faller? Vil russiske oljeselskaper oppleve det samme som skjedde da det private russiske oljeselskapet Lukoil mistet sin lisens i Irak etter Saddam Husseins fall i 2003? Lukoil kom først tilbake i Irak seks år seinere, og da i samarbeid med norske Statoil.

Skulle Maduro bli tvunget til å trekke seg er det trolig at et mer USA-vennlig regime vil overta i Venezuela, og det kan får konsekvenser for de russiske investeringene i landet.

Det kan også skje at de avtalene om tilakebeteling av lån ikke blir overholdt. Det er i denne sammenheng vi må se de kraftige reaksjonene som er kommet fra russisk side etter at USAs president Donald Trump har anerkjent opposisjonslederen Juan Guaido som Venezuelas president.

Kampen for en multipolar verdensorden

Sett fra russisk side handler dette altså først og fremst om geopolitikk. Det har vært lite snakk om ideologi, om at man støtter et regime som i utgangspunktet har stått for sosial utjamning i et land preget av store klasseforskjeller, slik det ofte var under den kalde krigen og Russland var en del av Sovjetunionen.

Russland har de siste årene forsøkt å etablere seg på den internasjonale politiske arena som en motvekt mot de kaller USAs dominans, politisk og militært. En multipolar verdensorden har vært slagordet fra president Putin og hans utenriksminister Sergej Lavrov, og i 2015 engasjerte Russland seg militært i Syria.

Det var første gang det skjedde utenfor det tidligere Sovjetunionens grenser etter sovjetimperiets sammenbrudd i 1991.

«Pengene er tatt fra russiske pensjonister»

Engasjementet i Syria har i så måte vært en suksess, og det har vakt oppsikt at Russland har sendt strategiske bombefly til Venezuela, i det som ofte har blitt betegnes som USAs bakgård.

Men det er de i Russland som mener at disse internasjonale eventyrene er alt for kostbare, og at pengene heller burde vært brukt innad i Russland.

Den svært populære russiske bloggeren Serpompo2018 skriver på radiostasjonen Moskvas ekkos nettsider at russiske myndigheter gir penger til en diktator, penger de har tatt fra russiske pensjonister.

Russiske myndigheter var stille da Maduro kjørte økonomien i bunn og millioner av venezuelanere forlot landet skriver bloggeren

«De russiske myndighetene var fornøyd med sin kunde Maduro. Uansett hva han gjorde i Venezuela. Bare var mot USA».

Det er likevel neppe tvil om at verden står over for en svært farlig situasjon om USA skulle velge å gripe inn militært i Venezuela. Det kan, på samme måte som har vært tilfelle flere ganger i Syria, gjøre en direkte konfrontasjon mellom atommaktene mulig.