Personlig rapport fra Gazastripen

– Velkommen til verdens største utendørsfengsel, står det på koppen jeg kjøper i souvenirbutikken i Gaza by.

Det er ingen selvfølge at jeg er her.

Men med et pressekort fra den israelske regjeringen og et norsk pass blir det mulig å ta den kronglete veien inn til denne stripen land ved Middelhavet, som for dem som bor her fortoner seg som et fengsel.

For de som bor på Gazastripen kommer ikke ut derfra, med noen få unntak. De er henvist til å leve her, hvor arbeidsledigheten er skyhøy, mulighetene få eller ingen og hvor det store flertallet av mennesker er avhengige av mat fra FN for å overleve.

• Fakta & analyse: Gazastripens mørke fremtid

Israels blokade av innbyggerne i Gaza gjør at det er en rekke varer som er forbudt å innføre. Varer som Israel mener kan brukes til å fabrikere våpen.

• Siste: Israel lemper på Gaza-blokaden

8 km bred og 45 km lang

Gazastripen er 360 kvadratkilometer stor.

Cirka 8 kilometer i bredden og 45 i lengden. Her bor det 1,5 millioner mennesker - palestinere, som på ulike tidspunkter etter opprettelsen av staten Israel er blitt flyktninger. Halvparten av dem er under 15 år.

De har sett mye. Israelsk okkupasjon, palestinsk borgerkrig, israelske bosetterere som kom og ble fjernet.

Da Hamas vant valget i 2006 ville ikke verdenssamfunnet godta dem. Etter en opprivende krig med Yasir Arafats Fatah-parti endte det med at Hamas fikk makten i Gaza, mens president Mahmoud Abbas og Fatah beholdt makten på Vestbredden.

Etter det kom Gazakrigen ved årsskiftet 2008 og 2009 og nå i det siste: Konvoien som aldri kom frem til Gaza by, men som ble bordet av israelske marinejegere, som drepte ni av aktivistene ombord.

• Les: - De ni ble skutt til døde

To ulike sjekkpunkt

Vi kommer inn i Gaza ved Erez-overgangen i Israel.

Et stort sikkerhetsanlegg er bygget, vi viser frem pass og pressekort, svarer på noen spørsmål. Det hele går greit, vi forlater jo Israel nå.

Det hypermoderne grenseanlegget med stål, betong og fliser fører oss til en korridor, cirka en kilometer lang, gjennom ingenmannsland.

Veien går til Hamas og kontrollen på den andre siden.

På den andre siden venter Hamas. Men mens israelernes anlegg er moderne og med siste nytt i teknologi, består check-pointet til Hamas av noen skjeve små boder, nærmest.

Det er likevel ingenting å si på sjekkingen.

All bagasje blir endevendt og på veggen i boden står det oppslag på ubehjelpelig engelsk om at hvis det finnes så mye som en dråpe alkohol i bagasjen, blir den «poured out in front of the owner».

Tunnelene

I Gaza finnes det ikke stort. Jo, det er mat og det aller nødvendigste, men ikke det som trengs for å bygge opp igjen alt det som ble bombet sønder og sammen av israelerne i krigen i 2008-2009.

Byggematerialer som stål og sement blir sett på som farlige saker av israelerne – materialer som kan brukes til våpenlaging. Blokaden fører til at mye virksomhet, spesielt bygg og anlegg, bare har stoppet.

Det går for så vidt an å få det meste, men da er det ulovlig. For da kommer det gjennom de mange tunnelene som er bygget mellom Egypt og Gaza.

Grenseovergangen Erez, som vi kommer gjennom, ligger nord på Gazastripen, mot Israel. Mens overgangen ved Rafah, ved grensen til Egypt ligger helt i sør.

Med Raed Athamne, NRKs fikser, livvakt og hjelpemann som guide, og broren hans som sjåfør, raser vi gjennom hele Gazastripens lengde til Rafah.

Her ligger tunnelene, med telt over åpningene.

Vi kommer inn i en av de største, med heis 25 meter ned under jorden. Herfra går det en 700 meter lang tunnel inn i Egypt.

Tunnelen vi er i, er av de større. Du kan nesten stå helt oppreist, og artikler som motorsykler og husdyr kan enkelt fraktes gjennom.

Her nede under jorden finnes en egen verden, der varer fraktes non stop, og der profitten er skyhøy. Tunnelbaroner er blitt et begrep i Gaza.

Men de som skal bygge opp igjen det som ble ødelagt under Gazakrigen, kan ikke bruke varene herfra.

For eksempel blir det umulig for FNs organisasjon for palestinerne, UNRWA, å bygge med ulovlige varer. Den irske UNRWA-sjefen i Gaza klager høylydt over at Israel nekter at sement og andre byggevarer kommer inn.

Ryddet etter krigen

Det er ikke vanskelig å se ødeleggelsene etter Israels angrep for halvannet år siden. Granat- og kulehull ser du i mange hus, men det er også store åpne hull etter bygninger som en gang sto der.

Det er ryddet ferdig nå, men på grunn av at det altså ikke er mulig å få inn byggevarer, er det ingen virksomhet på ruintomtene.

Derfor bor det fremdeles mange mennesker i telt. Du ser teltdukene flagre ikke bare i Gaza by, men over hele stripen.

Raed, NRKs mann, mistet selv alt han eide og hadde i krigen. Han forteller om hvor vondt det er å se barna sine sove ute, hvordan det er ikke å få dusjet mer enn kanskje en dag i måneden, hvordan det er å miste basisen i livet.

For han mistet både huset og bilen, som skaffet ham et utkomme.

• Les: Sidsel Wold om sin sterkeste historie fra Gaza

Men nå, halvannet år etter, har Raed kommet så noenlunde på bena, og han smiler igjen. Familien har fått tak over hodet, og han arbeider som fikser for utenlandske journalister igjen.

Han viser oss hvor den amerikanske skolen lå, hvor han og storfamilien hans hadde sine hus. Han forteller om Hamas-lederne, som har sine hus fremdeles. For Israel bombet ikke dem.

• Les NRKs korrespondent: Folk på Gazastripen er lei Hamas

En smal landstripe

Det er ikke rare plassen de har å boltre seg på.

Kjentmann Raed tar med kollega Sidsel Wold og meg opp på taket av ett av Gaza bys høyeste hus. Da ser du et godt stykke inn i Israel og nesten inn i Egypt. Fra Erez i nord til Rafah i sør og hele stripens bredde på under 10 kilometer.

Det er da du forstår hvor liten plass de 1,5 millionene menneskene som bor her, har å boltre seg på. Og når du vet at arbeidsløsheten er skyhøy og
at fremtidsmulighetene er minimale, tegnes bildet av en trøstesløs tilværelse.

Men merkelig nok: Folk i Gaza er kreative og forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen. Det finnes små Petter Smart-verksteder, der det meste kan lages med enkle midler. Og de lager souvenirer som de i alle fall får litt avsetning for.

Akkurat nå er tyrkiske flagg svært i vinden, for det var tyrkerne som var hovedbidragsyterne til konvoien av båter, som skulle ha kommet inn til havnen i Gaza by.

Konvoien

Og nettopp konvoien har vært samtaleemne nummer en blant palestinerne i Gaza de siste ukene. Det har vært forberedt velkomstfester og tyrkiske flagg vaier overalt. Det hele endte i tragedie, med israelsk bording av båtene og ni drepte tyrkiske konvoideltakere.

De kom aldri til Gaza havn, der palestinerne var klare til å ta dem imot. Men konvoien har satt Gazastripen på det internasjonale kartet igjen, og tyrkerne er blitt palestinernes nye helter.

• Les: Redselen for stjernene i Gaza

Det er Hamas som har makten i Gaza. Men det betyr ikke at alle som bor der er enige med dem i ett og alt.

Flere vi snakket med tok varmt til orde for palestinsk samling.

- Nå må vi holde opp å skyte oss selv i foten. Hamas og Fatah må begynne å snakke med hverandre. Uten palestinsk enhet er vi en enkel motpart å forholde oss til, sa en klok gammel professor, som arbeider med å få de to partiene til å nærme seg hverandre.

Konvoiens skjebne fører til internasjonal fordømmelse og nytt press på Israel for å heve blokaden på Gazastripen. Foreløpig har lite skjedd, annet enn at det er blitt lov til å innføre noen flere varesorter.

• Les: USA presser Israel hardt på Gaza

Men korianderfrø og pulverkaffe forandrer ikke situasjonen for dem som lever her uten å komme ut.

Lås og kast nøkkelsen

Etter drøye to døgn skal vi ut igjen, samme vei som vi har kommet. For vi kan selvfølgelig dra når vi vil. Men det er nesten så du får dårlig samvittighet for å dra fra menneskene som er dømt til å være her.

Raed og broren hans står igjen på den palestinske siden og vinker. De har ikke vært ute av Gaza på veldig, veldig lenge.

Okkupasjonen av Gaza er over, sier israelerne. Og de israelske bosetterne som var her, er ganske riktig fjernet. Det ble husene deres også, for øvrig. Der skulle det ikke bo palestinere.

Men for innbyggerne i Gaza har okkupasjonen bare tatt en annen form.

«De låste døren etter seg», sier Gaza-folk – «men de kastet nøkkelen også».