Redselen for stjernene i Gaza

Ukens korrespondentbrevet er postlagt av Midtøsten-korrespondent Sidsel Wold.

• Korrespondentbrevet i lyd: Korrespondentbrevet fra Gaza

Mens jeg sitter og skriver hører jeg på eslene som passerer i lett trav på asfalten utenfor, en nostalgisk lyd jeg aldri får nok av.

Vanligvis når fotograf Carina Appel og jeg bor her på vårt yndlingshotell i Gaza, vil jeg ha rom nummer 4 med utsikt over havet, for å høre bølgene slå innover stranden.

Carina tar alltid rom nummer 11 som vender ut mot gaten, for hun vil høre på eslene. Nå bor jeg på rom nummer sju, der jeg både hører havet bruse og eslene trave forbi.

Bedre kan det ikke bli.

Hudløst og sårbart

Jeg hadde opprinnelig tenkt å skrive om muslimske kvinner, men igjen må jeg skrive om Gaza.

Det er som om jeg aldri får formidlet Gaza godt nok. Dette hudløse samfunnet der det er så kort mellom liv og død. Der det å leve har en helt annen betydning enn i verden utenfor.

Der folk lever under de mest trøstesløse forhold, men alltid er varme, gjestfrie og hyggelige. Der barn ler og roper mens de leker i bølgene av saltvann og kloakk.

Jeg var her rett før flåten skulle komme.

Og folk så mer lengselsfullt utover havet enn vanlig. Kommer de? Greier de å bryte blokaden?

For der ute et sted var det tyrkiske, irske og greske skip fulle av folk som ville gjøre hva de kunne for å komme nettopp hit hvor vi var.

Sannsynligvis ville jo ikke skipene med fredsaktivister, og enkelte passasjerer som søkte martyrdom, få passere de israelske marineskipene.

Men tenk om! Hvilken vanvittig folkefest vi da ville får se i Gaza!!

Feststemning

Bannere og plakater var hengt opp i havnen. Portretter av Tyrkias statsminister Recep Tayyip Erdogan prydet velkomstteltet der folk samlet seg for å feire flåten lørdag før angrepet.

Nytrykte tyrkiske flagg hang rundt i Gazas gater.

Sekkepipeorkesteret spilte opp til en velkomstseremoni for Hamas-toppene og deres tilhengere.

Statsminister Ismail Haniyeh ankom med sine menn.

Alle satte de seg i teltet for å overvære en forestilling til ære for flåten.

Også Mehmet Kaya, som representerer den tyrkiske veledighetsorganisasjonen IHH i Gaza, talte for Hamas-eliten.

Etter flere flammende oppfordringer om å bryte blokaden, ønsket de skipene hjertelig velkommen.

At ikke en eneste utenlandsk båt kom eller ville komme, var underordnet.

Etter talene skulle Gazas marine vise sin fortreffelighet. Marinen består av fem staute karer kledd i blendahvite uniformer på en lettbåt med påhengsmotor. Stolte tok de æresrunde på æresrunde i det lille havnebassenget.

Dagen etter var det folkets tur. Fiskebåter i alle størrelser var pyntet med ballonger, og flåtens forskjellige flagg. Store og små gutter steg ombord i båtene og trente på å ta imot den tyrkiskledede aktivistflåten.

Amjad Shawwa, fra en av Gazas fremtredende familier, var lykkelig over at verdens oppmerksomhet igjen er rettet mot Gaza.

- Det blir fantastisk å se flåten komme! sa han med glitrende øyne.

«En får ikke mer moro enn en lager sjøl» det gjelder i Gaza, tenkte jeg.

Mens vi venter...

Alle snakket om flåten og feiret den i to dager, selv om alle egentlig visste den ikke ville komme.

Det hele minnet om teaterstykket «Mens vi venter på Godot».

Men båtene var ikke stanset ennå.

De jeg traff hadde en glød og en glede jeg ikke hadde opplevd i Gaza på flere år. Håpet var tent fordi det fantes folk der ute som ikke ville la dem i stikken.

Og med flåten som nærmet seg, kom også journalistene tilbake for å fortelle verden om at de - 1,5 millioner palestinere - fremdeles befinner seg innestengt i Gaza på ubestemt tid.

Dette er Israels kollektive straff for at palestinerne valgte islamist bevegelsen Hamas for fire år siden.

Jeg traff på en smilende Ahmad Yosef, Hamas milde ansikt mot Vesten,
som for anledningen ledet "«Komiteen for å bryte blokaden og ta i mot delegasjoner».

- Flåten vil endre alt, sa han. Kanskje får han rett.

Helten Erdogan

Som vi vet - flåten aldri kom lenger enn til Ashdod havn i Israel.

Men «Mavi Marmara»-aktivistene oppnådde det de drømte om, selv om prisen var åtte døde tyrkere og en død tyrkisk-amerikaner.

Gaza er igjen kommet på den internasjonale dagsordenen, tvunget frem av verdens raseri over Israelerne brutale og blodige håndtering av aktivistene i internasjonalt farvann.

Tyrkerne er palestinernes nye helter. Det er som om palestinerne ønsker osmanerne tilbake.

Et nyfødt Gaza-gutt fikk navnet Erdogan sist uke.

En palestinsk tekstilfabrikant i Jerusalems trykket opp 5000 tyrkiske flagg som raskt forsvant. I Gazas souvenirbutikk lå plakater av statsminister Erdogan på salgstoppen denne uken.

Og nå er det greit å bestille tyrkisk kaffe på palestinske kafeer, ikke arabisk kaffe, som ellers er det foretrukne navn på den sterke kaffen.

Vennskapet over

Helt til Gazakrigen hadde israelerne et utmerket forhold til Tyrkia.

Statsminister Erdogan var mekler mellom fiendene Israel og Syria som da luktet på fredsforhandlinger.

Men det var i desember 2008 at Erdogan ble så rasende på israelerne.

Daværende statsminister Ehud Olmert var i Ankara for å diskutere videre forhandlingene med Syria, bare dager før Israelerne angrep Gaza julen 2008. Olmert dro fra Tyrkia uten å informere sin nære allierte Erdogan om den planlagte krigen.

Erdogan var sint. Han følte seg lurt og ført bak lyset, og siden har han hatt israelerne i vrangstrupen.

For bedre ble ikke forholdet av at Israels viseutenriksminister Daniel Ayalaon bevisst plasserte Tyrkias ambassadør på en lav liten sofa, mens han selv satt på en høy stol.

- Tyrkerne skal få en lærepenge, sa Ayalon til de israelske pressefolkene som var inviterte til å fotografere ydmykelsen.

Å miste ære på den måten var ikke til å leve med for Tyrkias ambassadør, som ville dra fra Israel like etter.

I alle år har israelerne sagt tyrkisk kaffe om den arabiske kaffen, fordi arabisk lyder negativt i Israel. Men nå lurer israelerne på om de ikke burde si arabisk kaffe, og ikke tyrkisk.

Og hva med turkish delight, tyrkisk salat og tyrkisk bad?

For osmanerne som regjerte her i flere hundre år, har satt mange spor i området, og dagens tyrkere vil gjerne gjøre det igjen.

Blokaden blir

Etter flåten blir ingenting som før.

Nå er diplomater på alle nivåer hektisk opptatt for å presse Israel til å lette på blokaden. Men i Gaza er stemningen noe matt etter angrepet på flåten og den påfølgende aktiviteten. De har sett denne forestillingen før.

Verdenssamfunnet hisser seg opp over israelernes overdreven makt- og våpenbruk. Men som alltid før; igjen slipper sannsynligvis Israel å stå til ansvar for noe.

Den ulovlige kollektive straffen av Gazas befolkning fortsetter som før. For verdens politikere har vendt seg til blokaden, og tilpasser seg den også.

Israelske medier er stort sett enige om at verden er blitt mer antisemittisk.

De store avisene skriver sjelden om forholdene i Gaza eller okkupasjonen av Gaza og Vestbredden fordi det ikke er godt stoff - og ikke noe man skal plage leserne med.

Israelsk presse får heller ikke lov til å dra inn til Gaza. Derfor vet færre og færre israelere hva som egentlig foregår en times kjøretur fra der de bor.

Og siden israelere flest ikke vet og heller ikke vil vite, forstår de heller ikke hvorfor verden der ute reagerer så voldsomt.

- Hvorfor hater alle oss? er spørsmål jeg stadig får.

Det israelske samfunnet lever i en boble, og trives best der inne - langt fra ubehagelige fakta.

Håpet som svinner

Tilbake i Gaza igjen, sitter jeg på kontoret til Amjad Shawwa. Øynene hans glitrer ikke lenger.

- Vi kan ikke slå oss til ro med at vi lovlig skal få koriander, pulverkaffe og teposer igjen. Kaffepulver får vi fra tunnelene. Det vi trenger er frihet og fremtids utsikter. Vi vil besøke slekt på Vestbredden. I Canada. Vi vil ikke bare ha et mer komfortabelt fengsel, sier Shawwa.

- Hvor mange barn har du, spør jeg.

Han knyter seg. Dette er et ømt punkt. Han har 4 barn. Den eldste er 11, den yngste er 8 måneder.

- Snakker dere om fremtiden?

- Nei. Jeg unngår det ordet bevisst. Broren min er i Norge, og vi har kontakt med ham på Facebook. Barna mine hører om livet der. De vil vekk fra Gaza, for de vet at det finnes en annen verden der det finnes fremtid for barn, sukker Amjad Shawwa.

- Og under krigen? Jeg kunne ikke tilby dem det de ønsket: nok mat og nok vann. Det eneste jeg kunne gjøre var å legge kroppen min over deres under de israelske angrepene for å beskytte dem fra glass-splinter og murblokker.

- Mens vi lå der og hørte på angrepene spurte datteren min på åtte: Pappa, hvordan er det å dø? Lukker vi bare øynene da?

- En natt så barna Apache-helikoptere med nattlysskyteraketter. Nå er de redd for stjernene - de tror at stjerner er farlige og kan angripe hus. Stjerner skal jo være noe vakkert, sier Shawwa trist.

Barna i Gaza spør foreldrene sine «hva de har gjort galt» for hvorfor ellers er de innesperret?

Småbarnsfaren fortviler.

Han vet ikke hvordan man oppdrar barn i et samfunn der det ikke finnes fremtid for dem.