NRK Meny
Normal

Gazastripens mørke fremtid

Gaza by og Gazastripen var en gang et blomstrende handelssted – langt fra dagens isolasjon.

Bilde fra Gaza by
Foto: LEFTERIS PITARAKIS / AP

Gazastripen, som ligger som en stripe langs Middelhavet mellom Israel og Egypt har en lang, stolt og ærerik historie.

De første faste bosettingene eksisterte allerede 3300 år f.Kr og området var en av regionens viktigste handelssentra. Gaza by ble samlingspunkt for handelskaravaner over Den arabisk halvøy og en betydningsfull havneby for trafikk til og fra det sørlige Europa.

Gazastripen var i eldre tid underlagt både egyptisk, assyrisk, babylonsk, persisk og jødisk styre.

Frem til staten Israel ble opprettet i 1948, kalte ikke beboerne seg for palestinere men arabere. Det var først etter fordrivingen at den arabiske befolkningen som hadde bodd i det britiske mandatområdet Palestina startet å bruke den benevnelsen om seg selv.

Flyktet ut av Israel

Krigen som opprettelsen av staten Israel førte med seg endte i en strøm av flyktninger. Til sammen ble rundt 400 arabiske landsbyer angrepet og avfolket, og 750.000 palestinere med smått og stort flyktet.

Innbyggerne dro til naboland som Jordan, Syria og Libanon og til områdene som ikke skulle inkluderes i den nye jødiske staten, som Gazastripen.

De fordrevne palestinerne ble plassert i hastig opprettede flyktningleire. Åtte av de store leirene ble lagt til den lille stripen langs Middelhavet.

Seksdagerskrigen i 1967 førte til en ny flyktningstrøm på mellom 175.000-350.000 personer, i hovedsak fra Vestbredden til Jordan.

Flyktningarven

Byrden som ble pålagt det en gang så blomstrende handelssentrumet er tydelig.

80 prosent av innbyggerne på Gazastripen regnes som flyktninger, mot 30 prosent på Vestbredden. De åtte leirene er blitt permanente, med vel 500.000 tilhørende og med både fjerde og femte generasjon. Mange av de fattigste palestinske flyktningfamiliene bor på Gazastripen.

Et opprør mot den israelske okkupasjonsmakten i 1971 førte til at flere tusen av innbyggerne ble deportert til Jordan og til flyktningleire i Sinai i Egypt. Men det store flertallet ble værende – bortsett fra dem som dro sin vei utenlands.

Området er overbefolket, den lille stripen har nå vel 1,5 millioner innbyggere.

Under okkupasjonsmakt

Israel overtok med okkupasjonen i 1967 det økonomiske og sikkerhetsmessige ansvaret for sivilbefolkningen i okkupasjonsområdet.

Lenge kunne palestinere reise fritt mellom Gazastripen, Israel og Vestbredden. Mange fikk etter hvert arbeid i Israel. Daglig pendlet de inn og ut mellom Gaza og andre israelske steder, eller til og fra de arabiske golfstatene.

Selv etter den første intifadaen, det langvarige palestinske opprøret som startet i 1987 på Gazastripen og Vestbredden, hadde over 100.000 palestinere (en tredel av arbeidsstyrken på Gaza og Vestbredden) arbeid i Israel.

Andre fant inntekter til livsopphold innenfor det palestinske samfunnet, enten i jordbruket, som sysselsetter rundt 85 prosent, eller i industrien som var.

Et stort antall – spesielt flyktningene – var likevel avhengig av FN og de internasjonale organisasjonene for å kunne livberge seg og familien.

Okkupasjonsstatusen ble uansett ikke endret, det var Israel som okkupasjonsmakt som la premissene og dikterte og det var mindre utvikling i de store palestinske områdene enn i «kjerne-Israel». Ikke minst i flyktningområdene.

Hverdagen har vært avhengig av begivenhetene på verdensarenaen og temperaturen i den palestinske motstandskampen.

Den første intifadaen og det palestinske lederskapets støtte til Irak under Golfkrigen i 1991, endret livsvilkårene for mange.

Israel stengte i perioder av hele Gazastripen og Vestbredden. Innbyggerne ble isolert og folk fikk problemer med å skjøtte arbeidet sitt enten det var i Israel eller utenlands.

Den store økonomiske knekken kom likevel etter Al Aqsa-opprøret i 2000, den andre intifadaen. Palestinerne hadde da i henhold til Oslo-avtalen fått selvstyre på Gazastripen og Vestbredden, men skuffelse over manglende fremgang og virkelig frihet gav seg utslag i opprør.

Arbeidsledigheten steg da fra 10 til over 50 prosent blant palestinerne, og høyest var den på Gazastripen.

Antall ledige i Gazaområdet er nå rundt 38 prosent, ifølge de palestinske selvstyremyndighetenes statistikk. Men ingen vet hvor nøyaktig tallene stemmer.

60 prosent av befolkningen på Gazastripen var i 2006 avhengig av utenlandsk hjelp for å overleve, i 2008 var det økt til 80 prosent. UNWRA –FNs spesialorgan for palestinske flyktninger som fikk i oppdrag å drive leirene og sørge for flyktningenes livsopphold – står helt eller delvis for matforsyninger til vel 750.000 av de 1,5 millioner innbyggerne.

Blokaden er uholdbar, virker mot sin hensikt og er en feiltakelse.

N-sjef Ban Ki-moon om Gaza-blokaden.

Israel ut – likevel kontroll

I februar 2004 erklærte Israel og daværende statsminister Ariel Sharon at alle israelske styrker skulle trekkes tilbake fra Gazastripen. I tillegg skulle alle jødiske bosettinger fjernes.

Da hadde Gazastripen hatt indre selvstyre siden 1994.

Gazastripen var det første området sammen med byen Jeriko som fikk autonomi i henhold til Osloavtalen fra 1993.

Stripen fikk til og med en egen internasjonal flyplass – som riktignok ble stengt av Israel kort tid etter åpningen og har forblitt stengt siden. Men den inngav håp om en ny tid.

I september 2005 var den siste soldaten ute fra Gazastripen.

Men det ble ingen ny blomstrende fremtid. I stedet gikk det fra vondt til verre.

Reelt hadde Israel fortsatt kontroll, blant annet over alle tilfartsveiene og grensepostene og over sjø- og luftrommet.

En stadig mer intens rivaliseringen mellom det palestinske førende partiet Fatha og islamistorganisasjonen Hamas samt en høyredreining av israelsk politikk, har endt i katastrofe for Gazastripen.

Hamas og Fatah

Den nasjonalistiske sekulære bevegelsen Fatah har ført frihetskamp for det palestinske folk siden den ble dannet på 1950-tallet, som en av mange grupper som vokste frem med befrielsen av Palestina som mål.

Men det fantes etter 1948-krigen ikke noe samlet palestinsk lederskap med autoritet, og i 1964 tok den egyptiske presidenten Nasser tok initiativet til å danne PLO (Palestine Liberation Organization).

PLO skulle samle alle palestinere og alle grupperinger i væpnet kamp mot Israel og for befrielse av Palestina.

I 1969 – etter den fatale 1967-krigen – ble Fatah-lederen Yasir Arafat også leder og frontfigur for PLO, og det fremste symbolet på palestinsk frigjøringskamp. Fatah-medlemmer overtok makten i PLOs to maktorganer; nasjonalrådet og sentralkomiteen og la en ny strategi for motstandskampen.

Flyktningleirene var den viktigste rekrutteringsplassen sammen med utflyttede palestinere.

Bill Clinton, Yitzhak Rabin og Yasir Arafat

Et historisk håndtrykk mellom Yitzhak Rabin og Yasir Arafat med Bill Clinton som vitne.

Foto: RON EDMONDS / AP

Etter to svært blodige og konfronterende tiår, blant annet med flykapringer og terroraksjoner for å skape oppmerksomhet rundt palestinernes sak og balansegang i forhold til de arabiske støttespillerne med ulike interesser, kom et vendepunkt i 1988.

Da tok Arafat avstand fra bruk av terror i kampen for en selvstendig stat.

Og det var Arafat på vegne av PLO som underskrev Osloavtalen sammen med Israel. Her het det at en palestinsk stat skulle opprettes i løpet av mai 1999.

Men forhandlingene om fortsatt uløste spørsmål, fikk en brå slutt da den israelske statsministeren Yitzhak Rabin ble myrdet av en jødisk ekstremist i 1995. Etterfølgeren, dagens statsminister Benjamin Netanyahu, var langt mindre kompromissvillig.

Lite kompromissvillig var også Hamas, som begynte å gjøre seg gjeldende på den palestinske siden.

Yasser Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin

Fredsanstrengelsene ble belønnet med Nobels fredspris for Yasir Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin.

Foto: MENAHEM KAHANA / AFP

Den islamistiske organisasjonen har sitt utspring i det egyptiske muslimske brorskapet, og ble formelt dannet i 1987.

Hamas holder på at hele Palestina, inkludert Israel, er hellig muslimsk land som verken kan deles eller forhandles bort. Hele Palestina skal befries.

Hamas valgte i likhet med andre islamske grupper å stå utenfor PLO, og forsøkte å torpedere fredsprosessen. Sammen med Islamsk jihad stod Hamas bak en rekke selvmordsangrep mot sivile israelere.

Men dette stanset ikke prosessen i å munne ut i avtalen om palestinsk selvstyre på Gazastripen og Vestbredden – områdene i den fremtidige palestinske staten.

Vanstyre og misnøye

Hamas boikottet det første valget til den palestinske selvstyreforsamlingen i 1994 hvor Fatah ble største parti og fikk regjeringsmakten. Men det viste seg nok en gang; en ting er å være en motstandsorganisasjon, en annen en ansvarlig styresmakt.

Med manglende fremgang, utbredt korrupsjon og vanstyre på slutten av Yasir Arafats tid, vokste misnøyen med Fatah. Det hersket lovløshet og anarki samtidig som israelske styrker jevnlig fortsatte sine raid inn i de palestinske selvstyreområdene.

Gilad Shalit

Overalt på Gazastripen er det bilder av den israelske soldaten Gilad Shalit.

Foto: ADEL HANA / AP

På Gazastripen ble utenlandske hjelpearbeidere kidnappet og rasende palestinere brøt sperringene ved den egyptiske grensen og skjøt i hjel to egyptiske grensevakter i starten av 2006 – like før det andre palestinske valget skulle avholdes.

Hamas har alltid – på grunn av nærheten til Egypt – hatt sterkere feste på Gazastripen enn på Vestbredden, og hadde bygget opp en sosial virksomhet som kom innbyggerne til gode. I tillegg erklærte de kamp mot den omfattende korrupsjonen som preget det palestinske samfunnet.

Dette økte oppslutningen om Hamas, ikke bare blant Gazas innbyggere men også hos mange på Vestbredden som så Hamas som et alternativ til det korrupte Fatah-regimet.

Valgsjokket

Foran det andre palestinske valget, ønsket Hamas å delta. Det ønsket delte verken Israel eller president Mahmoud Abbas, som hadde tatt over etter Yasir Arafat i 2004.

Ismail Haniyeh

Ismail Haniyeh står i spissen for den moderate fløyen i Hamas.

Foto: Mohammed Abed, MOHAMMED ABED

Israel henviste til Osloavtalen hvor det står at partier eller individer som oppmuntrer til rasisme eller å nå sine mål med ulovlige eller udemokratiske midler, er diskvalifisert til å delta.

Men USA og president George W. Bush insisterte at Hamas sin deltakelse måtte tillates – i lys av hans plan for demokratispredning i Midtøsten.

Sjokket var likevel stort for både Bush og andre da Hamas vant klart, og fikk 74 av de 132 plassene i den palestinske selvstyreforsamlingen mot Fatahs 45. Resten av plassene ble fordelt på mindre partier.

Hamas – under ledelse av den mer moderate statsministerkandidaten Ismail Haniyeh – ønsket å danne en koalisjonsregjering sammen med Fatah og andre småpartier. Da taperne nølte, dannet Hamas regjering på egen hånd med Haniyeh som statsminister.

Ismail Haniyeh og Mahmoud Abbas

Ismail Haniyeh og Mahmoud Abbas etter forsoningsforsøket.

Foto: Abd Alhalim Abu Askar, ABD ALHALIM ABU ASKAR

Den nye regjeringen avviste kravet om at Hamas måtte anerkjenne PLO som representant for det palestinske folket, at inngåtte avtaler mellom PLO og Israel måtte overholdes og at Hamas måtte anerkjenne Israel som stat i tråd med disse.

I tillegg kom kravet om at Hamas måtte, i likhet med hva PLO gjorde i 1988, ta avstand fra vold og terrorbruk.

Dette nektet Hamas, og den internasjonale bistanden ble stoppet. Hamas stod fra før av på terrorlistene både hos EU og USA og Haniyeh-regjeringen ble en ikke-regjering internasjonalt sett. Fatah-lederne fisket i rørt vann, for å beholde makten.

Maktkampen ble starten på en voldsspiral mellom Hamas og Fatah, spesielt på Gazastripen. Men også regjeringsbygningene i Ramallah, som Hamas hadde tatt over, ble stormet av rasende Fatah-tilhengere.

Ødeleggelser i Ramallah

Ødeleggelser i Ramallah etter Hamas-Fatah-bråk.

Foto: JAMAL ARURI / AFP

En forsoningsprosess, på initiativ fra palestinske politikere utenfor de to grupperingene, ble avvist av Hamas sin eksilledelse i Damaskus i Syria. Også et egyptisk forsoningsforslag ble lagt på bordet.

I det partene var på glid sommeren og høsten 2006, noe som også innebar en viss anerkjennelse av Israel fra Hamas side, ble den israelske soldaten Gilad Shalit kidnappet under et palestinsk angrep på en grensepost på Gazastripen.

Resultatet ble at israelske styrker gikk inn i Gaza, forsøkene på en samlingsregjering brøt sammen, og den interne palestinske konflikten eksploderte i vold.

Det hadde lenge vært maktkamp om hvem som skulle kontrollere den nyopprettede palestinske sikkerhetstjenesten og sørge for ro og orden i selvstyreområdene.

Da president Mahmoud Abbas nektet å gi fra seg kontrollen, trosset Hamas presidenten og innførte like godt sin egen styrke på Gazastripen mens Fatah beholdt kontrollen på Vestbredden.

Saudi-Arabia fikk midt i voldsinfernoet som pågikk, meklet frem en samarbeidsregjering. Regjeringen, skulle ledes av Haniye, ble utnevnt. Også en våpenhvile fikk saudierne til, men den skulle bli like kortvarig som de forrige.

De internasjonale kravene om at Hamas måtte anerkjenne Israel stod fortsatt fast. Norge var ett av få vestlige land som valgte å ikke følge den internasjonale boikottlinjen og hadde kontakt.

Etter at en ny egyptisk fremforhandlet våpenhvile brøt sammen, trakk Fatah seg fra regjeringssamarbeidet i juni 2007.

Få dager etter stormet Hamas sin sikkerhetsstyrke hovedkvarteret til den palestinske sikkerhetstjenesten på Gazastripen. President Mahmoud Abbas kunngjorde unntakstilstand og avskjediget statsminister Ismail Haniyeh.

Haniyeh og Hamas kvitterte med å erklære kontroll over Gazastripen – og slik har stillingskrigen vært siden; med uforsonlige fronter, israelsk innblanding og jevnlige militæraksjoner og mange døde.

Gazakrigen

Det tredje planlagte valget er for lengst avlyst. Hamas forlanger at Fatah må stanse fredsforhandlingene med Israel, skal de to kunne forsones. Dette nekter Fatah.

I desember 2008 løp en skjør men historisk våpenhvile mellom Hamas og Israel ut. Begge skyldte på hverandre for gjensidige brudd og manglende vilje for at den ikke ble fornyet.

Israel hevder at siden Hamas overtok kontrollen på Gazastripen, ble det på ett år skutt mer enn 1000 raketter inn i Israel – som Israel har hevnet med beskytning, bombing og bakkeangrep.

27. desember 2008 startet operasjonen «Cast Lead» som ble til den 25 dagers lange Gazakrigen. Den etterlot 1400 døde palestinere, 13 døde israelske soldater og en Gazastripe i ruiner.

Dette gjorde tilværelsen i det som kalles verdens største utendørs fengsel enda mer mistrøstig. Den sterke internasjonale kritikken mot Israel for brutal krigføring, hjalp ikke stort.

Video Ekstrasending 27.12.08

Blokade og stengte grenser

For Gazastripen hadde allerede før krigen, hvor de norske legene Mads Gilbert og Erik Fosse ble de eneste internasjonale øynene, vært avsperret og isolert i mer enn to år.

Etter at Israel hadde trukket seg tilbake fra Gazastripen, ble også grenseganger mellom Gazastripen og Rafah i Egypt gjenåpnet i 2005. Men gleden varte ikke lenge.

Etter at Hamas vant det palestinske valget, fikk Gazastripen statusen som fiendtlig område av Israel, blant annet for å kunne begrunne sanksjoner.

I 2007 ble grensene stengt totalt, ikke bare av Israel men også av Egypt. Det muslimske brorskapet som Hamas springer ut fra, er forbudt i Egypt og landet som baler med sine egne ekstremistmiljøer frykter smitteeffekt og problemer.

Ødelagte hus sør i Gaza by

Mange fikk lagt hjemmene i ruiner etter Gazakrigen.

Foto: Anja Niedringhaus / AP

Israels hevder målet med blokaden av Gazastripen er å isolere Hamas, som i sitt charter fortsatt har utslettelse av Israel som mål.

Israel viser til rakettangrepene mot israelske mål som utføres fra Gazastripen. Også Iran er nå koblet på Hamas-trusselen. I tillegg er krav om løslate av soldaten Gilad Shalit nå knyttet sammen med blokaden.

Vi rammer ikke Hamas ved å straffe sivilbefolkningen. Og sivile straffes når samfunnet rundt dem er elendig og de ikke har muligheten til å arbeide,

Midtøsten-kvartettens spesialutsending Tony Blair

Amnesty International mener blokaden ulovlig, gitt at den er en kollektiv avstraffelse av et helt folk, noe som er forbudt etter internasjonal folkerett.

FN karakteriserer blokaden som uholdbar og en middelaldersk straffemåte. De sier at situasjonen på Gazastripen er i ferd med å utvikle seg til en humanitær katastrofe.

Blokaden

Ifølge FN-organisasjonen har antallet som ikke har råd til å kjøpe basisvarer som såpe, toalettartikler og rent drikkevann tredoblet seg siden 2007.

Matutdeling i Gazas flyktningleire

En palestinsk flyktning har fått sin rasjon i flyktningleiren Jebaliya.

Foto: ADEL HANA / AP

Mange har solgt unna eiendeler for å kunne kjøpe mat, og 75 prosent av Gaza-borgerne opplyser at de handler og spiser mindre mat nå enn for noen år siden.

UNWRA og andre organisasjoner sørger for to tredjedeler av befolkningens matbehov. Grønnsaker, frukt og meieriprodukter produseres i småskala lokalt eller fraktes gjennom smuglertunnelene i Egypt, men forbruket av disse varene samt kjøtt har gått radikalt ned, ifølge rapportene.

Verdens helseorganisasjon sier blokaden har ført til dårlige helse og langt dårligere levestandard. Og selv om medisiner normalt slipper forbi grensekontrollene, mener WHO at det til enhver tid mangler mellom 15–30 prosent av de medisinene som trengs.

Da Israel stengte grensene, ble det innført vare- og grensekontroll. Det er israelske grensevakter som bestemmer hva som kommer over grensen til Gazastripen.

UNWRA har ført liste over det som kommer inn en gang og ikke neste. Det omfatter alt fra stearinlys, fyrstikker, bøker, musikkinstrumenter, tegnestifter, klær, sko, sengetøy, håndklær, shampoo, te, kaffe, pasta.

Basisvarer som mel og olje har stort sett sluppet inn. Kjøleskap og datamaskiner blir normalt nektet. «På fylisten» står planker, sement og andre bygningsvarer i tillegg til bensin og diesel. Dette har gjort det umulig å bygge opp skoler og vedlikeholde sykehus.

Video Blokkaden av Gaza skaper problemer for FN

I vår slapp imidlertid et lass med noen hundre tonn med glass, trematerialer, sement og aluminium inn i tillegg til lastebillass med sko og klær. Ifølge FN var dette kun en brøkdel av hva som månedlig ble importert før blokaden.

Grensen åpnet

Gjennom en Hamas-ledet aksjon i januar 2008 ble deler av stengslet på grensen mot Egypt revet ned. Det er anslått at rundt 750.000 personer krysset grensen for å handle i Egypt før grensen etter halvannen uke ble stengt igjen.

Under Gazakrigen i 2009 holdt Egypt unna for internasjonalt press, og nektet å åpne grensen for fritt leide, blant annet for å bidra til å presse Hamas til å frigi den fangede soldaten Shalit. Syketransport og laster med medisinsk utstyr og hjelpepersonell fikk passere.

Senere har den kun blitt åpnet ved spesielle anledninger.

Også nå–etter Israels militære raid mot «Free Gaza»-konvoien har Egypt satt grenseporten åpen.

Næringslivet nede for telling

Så godt som hele den industrien som fantes på Gazastripen, er ute av drift.

Inntil blokaden ble innført, eksisterte det 3900 fabrikker av ulike typer på Gazastripen. 35.000 personer hadde sitt arbeid der. Nå er det mindre 90 igjen med en samlet arbeidsstokk på 890 personer, ifølge det palestinske handelssenteret.

Inntil 2007 gikk det ut 750 trailere med møbler, tekstilprodukter, landbruksprodukter og bearbeidede matvarer ut fra Gazastripen hver måned. Nå begrenser eksporten fra Gaza seg til småleveringer av jordbær og blomster.

Nær all matproduksjon for «hjemmemarkedet» er borte fordi varetilgangen er forsvunnet. Blant annet er det forbudt å ta inn margarin i produksjonskvanta.

Materialer må slippes inn slik at hjem kan gjenoppbygges, vannforsyning, elektrisitet og kloakksystem tillates reparert og handelen må få blomstre.

Midtøsten-kvartettens spesialutsending Tony Blair.

De israelske restriksjonene på ferdselen til havs reduserer fisket, som alltid har vært en sikker mat- og levevei. Jordbruksområder, drivhus og oliventrær er ødelagt.

Kunstgjødsel er forbudt å frakte inn, det samme er levende husdyr, slik at buskapen ikke fornyes. Såkorn blir stanset, det samme gjør landbruksutstyr.

Tung hverdag

Prisen på matvarer som fisk stiger i takt med knappheten på drivstoff.

Under et angrep i juni 2006 bombet israelske luftstyrker en kraftstasjon som stod for halvparten av elektrisitetsforsyningene på Gazastripen. Mangelen på stabil strømforsyning skaper problemer både for sykehus og privatpersoner.

Ifølge den britiske organisasjonen Oxfam mangler husholdninger nå strøm mellom 35 og 60 timer i uka.

Esel i Gaza

Gitt mangelen på bensin og diesel på grunn av blokaden, er esel blitt et vanlig syn igjen.

Foto: HATEM MOUSSA / Ap

Gitt at det også er restriksjoner på innførsel av diesel, blir det problemer for driften av strømgeneratorer. Det slippes ikke inn bensin og diesel til bil- og båtbruk unntatt til FN-biler. Slik har det vært siden november 2008.

Og etter at ansvaret for å betale for drivstoffet ble overført fra EU til de palestinske selvstyremyndighetene, er leveransen av diesel blitt enda mindre.

Levering av gass til matlaging ligger på mellom en tredjedel og halvparten av husholdningenes behov.

Sykehusene sliter med å få inn nytt utstyr samt å skaffe nye deler til utstyr som går i stykker. Og lykkes det, er det ikke sikkert at reparatøren slipper gjennom grensekontrollen.

Nå i vår sier israelske myndigheter at de har tillatt importert poteter, egg, bier og gjødsel som ikke kan brukes i eksplosiver. De har også gitt lov til å slippe ut et større antall lastebiler med eksportprodukter.

Enkelte av fabrikkene som bearbeidet matvarer har så vidt også startet opp igjen, med produksjon basert på varer smuglet gjennom tunnelene fra Egypt.

Smuglerbaroner

For noe som ikke ligger brakk er smuglerøkonomien. Under den israelske okkupasjonen har det blitt smuglet inn varer gjennom tunnelene som går mellom Egypt og Gazastripen.

Smuglertunnel i Gaza

En gutt titter opp av en av de mange smuglertunnelene.

Foto: EYAD BABA / AP

Tidligere var det mest våpen til kampen mot okkupasjonsmakten som ble fraktet på denne måten. Nå er det alt mulig. Alt fra diesel til kjøleskap, matvarer, såpe og shampoo, vaskemiddel og dopapir pluss levende dyr finner veien under bakken.

Smuglingen har blitt lokal storindustri. Hver måned fraktes det inn varer til verdier av millioner av dollar. FN har beregnet at rundt 80 prosent av all import kommer til Gazastripen gjennom tunnelene. Verdensorganisasjonen med sin varefrakt prisgitt israelske myndigheter, blir en smågutt sammenlignet med smuglerbaronene.

Og ikke nok med det, Hamas-styret holder opptelling av tunneler og krever inn skatt og avgifter av virksomheten.

Med jevne mellomrom bomber Israel tunneler – med tap av livene til de som da befinner seg midtveis.

Men dette stanser ikke virksomheten. Etter få dager etter er de gravd ut igjen.

Egypt startet med amerikansk hjelp å bygge en stålbarriere 18 meter nedi bakken for å vise at de tar problemet på alvor – uten at det ser ut til å hjelpe. Etter få måneder hadde de palestinske smuglerne funner løsninger på å bore seg gjennom barrieren.

Video nsps_upload_2009_1_14_7_56_4_2326.jpg

Trøbbel i sikte

Rundt 80 prosent av det Hamas har å styre for på Gazastripen, kommer fra utenlandske donasjoner. En av de største giverne er Iran sammen med andre Golfstater og enkeltpersoner eller grupper de. Kun 10 prosent av inntektsgrunnlaget kommer fra skatt ilagt innbyggerne.

Ismail Haniyeh blir eskortert ut i båt.

Ismail Haniyeh gjør seg klar til å motta Free Gaza-konvoien.

Foto: MAHMUD HAMS / Afp

Gjennom våren er det meldt om voksende økonomiske vanskeligheter på Gazastripen.

De utenlandske pengegavene er blitt mindre, Egypt har strammet inn rundt Hamas-vennlige grupper og USA har innført tiltak som har vanskeliggjort å flytte midler fra konti Hamas disponerer og gaver fra palestinske Hamas-sympatisører i USA.

For å betale ut lønn til sikkerhetsstyrkene, innførte Hamas i begynnelsen av mai en rekke nye skatter. Problemet er at når store deler av befolkningen har lite eller ingenting å betale med monner det lite for å drive et samfunn.

Klansamfunn

Mange overlever de stadige krisene takket være de sosiale uformelle nettverkene.

Velstanden blant palestinerne er svært ujevnt fordelt. Også i Gaza finnes det formuende palestinske familier–selv om de blir stadig færre og rikdommen mindre.

Det palestinske samfunnet er et klansamfunn. Og medlemmene i en klan (hamuleh) har særskilte forpliktelser overfor hverandre. Klanene har egne fond, hvor alle som har råd skal betale en månedlig avgift. Pengene fordeles så til trengende av klankomiteen.

Det finnes også fond som er knyttet til naboskap eller slekt.

Jenter med PC i Gaza

FN har satt i gang et PC-utdelingsprosjekt til fattige barn, slik at også de får muligheter i fremtiden.

Foto: EYAD BABA / Ap

Privat veldedighet har stort betydning, utover hjelpen fra de faste store nødhjelpsorganisasjonene og UNWRA.

Det har det siste tiåret vokst frem en sterk kritikk om at all bistanden både fra FN og andre skaper en klientsituasjon og at mange palestinere aldri kommer seg ut av avhengighetshjulet.

Men så lenge den eksisterende blokaden opprettholdes og arbeidsledigheten er desto høy, føler verdenssamfunnet at det ikke har noe moralsk valg.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt