Ørkenlandet Niger trues av død og terror fra alle kanter

De kysset, et gisp gikk gjennom forsamlingen ved Nigerfloden. Tiden stod stille. Så brøt jubelen løs. Folk trampet mot det flislagte gulvet, klappet i hendene og smelte med tungene.

Og de lo – jeg lo. Brannen var glemt. Det var en sånn befriende latter. Jeg forstod bare ikke helt hva vi lo av.

Den uventede invitasjonen kom kvelden før. 45 års bryllupsdag skulle feires. Ektemannen selv skulle hente oss. Det var bare å møte opp i resepsjonen på Grand Hotel.

Ingen spor etter brann

Fotograf Lutta og jeg blir hentet av Willy Muyabwa, en misjonær og pastor fra Øst-Kongo som har bodd i Nigers hovedstad Niamey i over 15 år.

Han møter oss med et kraftig håndtrykk og en rusten Honda. Willy er en tettbygd mann, med dyp bekymringsrynke og et stort smil. Han ruller ned vinduene og lar 38 grader pluss slippe inn mens vi kjører langs de støvete veiene i et av Afrikas tørreste og varmeste land.

I det lille kirkerommet tar Willy hånden til sin fru Alfonsine, og et lengre ritualet begynner der talerne hyller den seiglivede kjærligheten. Jeg ser meg rundt på de hvite flisene, neonlyset, den blå silken som dekker talerstolen. Det er ingen spor etter brannen som herjet for halvannet år siden.

Kirker i brann

Det var en januardag i fjor at Niger for en sjelden gangs skyld toppet nyhetsbildet verden. Flere enn 70 kirker var satt i brann. Barer, hoteller, skoler og forretninger som var eid av kristne ble også angrepet.

Vår nye venn, pastor Willy fikk beskjed om å gjemme seg. Det tok dager før han våget seg ut og fikk se ruinene av menighetshuset.

Kirkene ble satt fyr på uken etter angrepet mot satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris. En satiretegning av Muhammed var gnisten som skulle til for at Niger ble den afrikanske forlengelsen av terroren i Paris.

Hendelsen viser Nigers tette forhold til sin tidligere koloniherre, Frankrike. Det er 56 år siden landet ble uavhengig, men forholdet er fortsatt tett.

Og kirkebrannene sier mye om hvordan landet er truet av militante islamister, fra flere hold.

Kringsatt av fiender

Niger er omkranset av sju land. I seks av dem er islamistiske, voldelige ekstremister mer eller mindre ødeleggende tilstede.

Det er i nabolandet Mali at flest FN-soldater i verden ble drept i fjor. Det er i nabolandet Nigeria at Boko Haram har eklært sitt kalifat, en av de dødeligste terrororganisasjoner i verden.

Mot nord-vest ligger Algerie, landet der fem Statoil-ansatte mistet livet i In Amenas i 2013.

Niger bruker 10 prosent av statsbudsjettet på det militære. De pengene kunne nok andre deler av samfunnet tenkt seg. Niger var helt nederst på FNs leverkårsliste i fjor, der Norge lå øverst.

Fire like skjorter i bagasjen

Det var ikke et kyss ved Nigers bredd alene som fikk meg til å ta den 4171 km lange turen fra Nairobi. NRK ville dekke migrasjonen i Sahara og de titusener som måtte flykte gang på gang på grunn av terroren de militante islamistene i Boko Haram skaper.

– Jeg har tatt med meg fire liker skjorter for din skyld. Toby Lanzer smiler erkebritisk og tar meg i hånden.

Han er FN-byråkraten med fartstid fra Darfur og Sør-Sudan som ikke liker å sitte på kontor. Lanzer er en handlekraftig leder av det humanitære arbeidet til FN i Sahel, dette tørre beltet med halv-ørken som strekker seg tvers over Afrika sør for Sahara.

NRK var med FN-sjefen til Diffa regionen, det mest terrorutsatte området i Niger.

Lanzer forteller at han har pakket fire like skjorter, slik at jeg ikke skal få problemer i redigeringen. Medievant som han er, vet han at det kunne gitt meg hodebry om jeg skulle klippe rett fra en situasjon der han hadde på seg en rød skjorte, til et annet sted hvor han plutselig gikk i blått.

Knuste drømmer

Toby Lanzer er kjent for å lytte til dem som står midt i krisen. Nå vil han ut til de mest utsatte stedene, der folk vet at et nytt angrep kan ta fram dem det lille de har, når som helst. Derfor er bilen vi kjører godt bevoktet av soldater.

I byene Toumour og Bosso møter vi kvinner som alle har historier om grufulle overgrep. Likevel er de mest bekymret for at barna ikke får gå på skole, at ungdommen ikke får jobb. De er mødre som ser at drømmene de har for barna sine blir knust.

I Bosso er gatene nesten folketomme. 70 tusen mennesker forsvant herfra i løpet av minutter da Boko Haram angrep og beleiret byen i begynnelsen av juni. Nå bevoktes spøkelsesbyen av soldater fra nabolandet Tsjad. Soldatene er med i den regionale styrken som skal bekjempe Boko Haram.

Alarm

På tilbakeveien snur plutselig bilene foran oss og tolken vår Moussa roper:

– Alert, alert!

Fotograf Lutta skyver hurtig kameraet ut av vinduet og fanger soldatene som har hevet våpnene. Moussa forklarer at han tror noe er galt, kanskje det er en felle.

Det tar noen lange minutter før vi puster med magen igjen. Senere da jeg spør hva som skjedde, får jeg ikke noe ordentlig svar.

Lanzer tar det hele med knusende ro. Han har vært i farlige områder før. Jeg spør ham hvordan det er å forlate disse kvinnene som nettopp har lettet sitt hjerte for ham, mens de er igjen, uten beskyttelse.

– Dette er jobben min. Jeg er bare nødt til å takle følelsene som følger med. Min jobb er å ta med historiene deres til toppmøtet i FN. Det er den beste måten jeg kan hjelpe dem på, svarer Lanzer.

Dagen etter slår Boko Haram til igjen, denne gangen mot landsbyen Toumour som vi nettopp forlot. Vi får vite det idet vi går ut av flyet i hovedstaden Niamey og ansiktene til alle i FN-delegasjonen blir mørke og stille av bekymring.

• Les også: Tre ganger har hun sluppet unna terroristene – nå venter sulten.

Trusselen i nord

Til tross for de hyppige angrepene fra Boko Haram i sør, mener Nigers president Mahamadou Issoufou at det ustabile Libya i nord utgjør den største trusselen mot landet.

I Libya har terrorgruppen IS fått fotfeste. Og i de fem årene som har gått siden Gadaffi ble styrtet, har store mengder fra hans våpenlagre blitt smuglet til Sahel-området og skapt nye konflikter og gjort gamle konflikter atskillig mer blodige.

Presidenten har sagt at Sahel-området vil være utsatt for en permanent trussel hvis ikke forholdene roer seg i Libya, som deler grense med Niger og den store uoversiktlige ørkenen Sahara. En ørken som egner seg ypperlig for folk på smuglertokt.

Ørkenenes juvel

Ved den sørlige inngangen til Sahara i Niger ligger byen Agadez. Jeg går ned flytrappen. Vind og sand tar tak i håret. Varmen får klærne til å klistre seg til kroppen, og der ligger det som kalles ørkenens juvel:

Lave, okergule hus av leire. Gater av sand. En 27 meter høy minaret fra 1500-tallet laget av leire. Den høyeste i sitt slag i verden. Det er lett å forstå at gamlebyen er på Unescos verdensarvliste.

Men det er noe som mangler i bybildet; det er ikke en turist i sikte.

Det blir forståelig når vi får vite at faren for å bli bortført er stor, i hvert fall i utkanten av byen.

Smuglerparadis

Vi holder oss til bykjernen og jeg går innom smykkebutikken rett overfor den berømte moskeen.

Det er ikke en kunde i det mørke rommet og det tar litt tid før øynene venner seg til overgangen fra det sylskarpe sollyset utenfor. Langs veggene er det smykker fra gulv til tak, store kuler av oransje rav, små stener av turkis, håndmalte glassperler og sølv, laget av kunstnere fra tuareg- og fulanifolket.

Vår sjåfør og guide Mahaman forteller hvorfor butikken er tom for kunder. Agadez har gått fra å være et turisteldorado til et smuglerparadis. Tuareg-opprør, angrep fra islamister i Mali og bortføring av utlendinger hører med til bakteppet.

Smuglerne frakter våpen og narkotika, men nå først og fremst mennesker, tett stuet sammen i pick-up biler, gjennom Sahara til Libya, hvor ferden går videre over Middelhavet, for de som kommer så langt. Ørkenen er full av farer.

I år anslås det at tre hundre tusen mennesker fra hele Vest-Afrika vil reise gjennom denne byen i håp om et bedre liv i det forjettede kontinentet, Europa. Det er over dobbelt så mange som man tror la ut på reisen i fjor.

Agadez-korset

Sjåføren Mahaman plukker ut et halskjede med sorte små perler og et sølvfarget anheng med et vakkert kors og sier at det er en gave. Han forklarer at korset ikke har noe med religion å gjøre. Korsets fire punkter symboliserer de fire verdenshjørnene.

For en tuareg i området skal Agadez-korset være det viktigste smykket og er en tradisjonell gave fra far til sønn, et symbol på at han er fri til å reise hvor han vil. Jeg tenker at smykket er perfekt for en korrespondent og fester det rørt rundt halsen, mens det slår meg at mennene som vanligvis får en slik gave nettopp ikke er frie til å reise dit de vil.

Snart vil førerløse fly lande og ta av fra den sagnomsuste byen. USA bygger en stor dronebase for å bekjempe islamistiske ekstremister i nabolandene. Basen regnes som den viktigste amerikanske installasjonen på afrikansk jord og skal være ferdig neste år. Opplysningene om basen var lenge hemmelig.

Kysset

Willy Muyabwas kirke ble også rammet av terror. Men det kaster ikke skygge over denne rare, store dagen.

Han feirer 45 års bryllupsdag og jeg spør hvorfor i all verden han feirer dagen sammen med hele menigheten.

– Vi har store problemer i dette landet med polygami, befolkningsvekst og menn som ikke er gode mot kvinnene sine. Jeg vil gå foran som et godt eksempel, vise ungdommeren at jeg fortsatt elsker min kone og at ekteskapet er verdt å kjempe for, sier Willy.

Og idet han kysser Alfonsine nok en gang bryter jubelen løs på nytt. Min sidemann forklarer hviskende hvorfor alle ler: Ingen har sett dette før. For første gang viser et eldre ektepar sin kjærlighet med et kyss.