Ørkenkongen fra Libya

– Jeg må ut og tenke, sa Muammar al-Gaddafi. Gang på gang.

• Spørsmål og svar om Libya

Så dro beduinen ut i sanden, der han kom fra. Teltet var satt opp på forhånd, forrådet av frukt og kjøtt var brakt ut med militære kjøretøyer. Livgarden var på plass, alle veltrente kvinner i sin beste alder.

Amasonene, som vestlige journalister har kalt dem. Offisielt er de «Revolusjonære nonner». Pluss de vakre sykepleierne, som gjerne kom fra Ukraina. De har nok alle vært på audition før de ble ansatt. Alle har de avlagt ed på å leve i sølibat.

• Les mer: De skal ofre livet for Gaddafi
• Les også: - Du kan se hvem som jobber for Gaddafi på gullklokken

Ut og tenke

Gaddafi har sett på seg selv som en filosof og en intellektuell. Men boklig har han ikke fått mer enn det militærakademiet har kunnet gi. Ikke har han hatt tid til å lese, heller. Han begikk statskupp som en ung offiser på 27 år, styrtet kong Idris uten at en dråpe blod ble felt.

Ikke lese, men tenke, og ut av stundene i ørkenen er det kommet vekslende filosofier.

• Les mer: Styrt etter Gaddafis grønne

En av dem var å følge Egypts president Gamal Abdel Nasser i tykt og tynt. En annen var å fusjonere Libya med Sudan, med Tunis, eller kanskje med Egypt.

Han snudde seg mot Russland, og ville bytte ut engelsk med russisk i skolen. Etter hvert vendte han seg mot Vesten.

Og til slutt gikk alt galt.

Gal hund eller ridder?

«Midtøstens gale hund» kalte Ronald Reagan ham. PLOs Yasir Arafat sa han var «en ridder av revolusjonære fraser».

Egypts Anwar Sadat mente han var «ondskapsfull, umoden og ubalansert», mens Sudans diktator Gaafar Nimeiry sa han var «ond». Andre har ment han er schizofren, manisk depressiv og stormannsgal.

Det var forresten ikke bare i ørkenen han satte opp sitt telt. Under besøk i Roma, Paris, Moskva og New York har han festet pluggene midt i byen. Og så har han «møtt folket».

I Roma fikk han et modellbyrå til å leie inn to hundre kvinner for at de skulle høre ham forkynne profetens budskap. Slikt blir det bilder av.

Dødsskvadroner og boligbygging

Han må ha vært eksentrisk fra dag én, og han var til stor irritasjon for hærens generaler. De forsøkte å styrte ham etter to år ved makten.

Men da skjedde det noe med den unge offiseren. Han ble hardere i klypa, han ryddet først opp rundt seg, og siden blant opposisjonen. Han gikk ingen steder uten å se seg over skulderen. Han fordelte makten blant dem han stolte på, særlig egen familie.

• Les mer: - Ingen klar til å overta etter Gaddafi
• Les: Dette er Gaddafis sønner og døtre

Opposisjon ble forbudt, og dissidenter ble hengt på offentlig sted, ikke sjelden med ham selv som tilskuer. Opptil tjue prosent av befolkningen var engasjert i angiveri, og etter hvert opprettet han dødsskvadroner som dro utenlands etter opposisjonelle eksil-libyere.

Han var antikommunist, Gaddafi tålte ikke ateister. Han var antivestlig, han hatet kapitalismen. Han var superaraber.

Derfor byttet han ut den julianske kalender med den arabiske. Årstallet var ikke lenger etter Kristus, men etter Mohammed. Selv månedsnavnene ble skiftet ut. August, som har sitt navn fra Augustus, ble i stedet hetende Hannibal. Juli, etter Julius Cæsar, skulle hete Nasser i stedet.

Han kalte seg statsminister en stund, men droppet tittelen. Han var jo bare en leder av brødre. Landet skulle styres av folket og deres revolusjonskomiteer.

Ja, han mente endog at oljeinntektene skulle deles ut direkte til folket. Det ble det aldri noe av. Men velferd skulle de få, og libyere flyttet fra gammer og rett inn i moderne boligblokker.

Terrorkongen

Islam, ja, men ikke islamist. Derfor deltok han i jakten på Osama bin Laden og derfor sluttet han seg til USAs krig mot terror.

Men alle visste at Gaddafi var mannen som finansierte flere terroranslag enn noen annen statsleder.

Da OPECs oljeministrer ble holdt som gisler i Wien i 1975, var det Gaddafi som betalte operasjonen.

Han finansierte IRA i Nord-Irland og Den røde armé i Tyskland. Libyske diplomater skjøt 11 mennesker i London etter en demonstrasjon i 1984. Og det var libyere som i 1988 sprengte en jumbojet i lufta over Lockerbie i Skottland.

På libysk fjernsyn offentliggjorde han i 1986 at selvmordbombere skulle sendes til USA og Europa.

Utenfor Benghazi åpnet Gaddafi et «revolusjonært verdenssenter», hvor frigjøringsledere fra hele kloden skulle få opplæring. Foruten afrikanske helter, kom også folk som Etiopias Mengistu Haile Mariam, Liberias Charles Taylor og keiseren av Den sentralafrikanske republikk, Jean-Bedél Bokassa.

Og på ny: Dissidenter skulle myrdes, selv om de var på pilegrimsreise til Mekka.

Blant dem som fikk penger var Slobodan Milosevic, Østerrikes Jørg Haider og Venezuelas Hugo Chavez. På den lista står også sørafrikanske ANC.

Gaddafi var med å finansiere kampen mot apartheid, og han var en av de første Nelson Mandela dro for å takke da han ble løslatt i 1990.

Gaddafis tanker

Gaddafi dro så, på ny, i indre eksil, der ute i teltet.

Han var en god muslim, mente han selv, med sharialovgivning og strenge regler. Det var ikke en pub å se, ingen kjærestepar hånd-i-hånd. Ingen offentlig dans, og kvinnene holdt seg hjemme.

Det var riktignok noen internettkafeer hvor ungdom drev og lastet ned porno, men han følte han hadde kontroll. Etter noen dager med rare tanker, kom han tilbake til Tripoli, og holdt endeløse taler. Folk strømmet til. De måtte få med seg det siste.

Og så kom gullkornene. For John F. Kennedy, dere: Ble han drept av Harvey Lee Oswald? Ingenlunde. Han ble drept av Israel.

Og når det gjelder skadedyr. Vet dere hva som er Afrikas sterkeste våpen? Jo, det skal jeg si dere. Det er myggen, og tsetseflua! For den tar knekken på den hvite mann. Han får feber og dør, eller han får sovesyken.

Og HIV, dette dødsens virus? Det er slett ikke aggressivt, HIV er et fredsvirus.

Somalia? De sulter der, men det er godt piratene er i form. De tar fra de rike og gir til .... Ja, de holder farvannene rene for fiender.

Og dessuten, en annen sak: Kristendommen, den er ikke for oss. Bibelen er jo bare en forfalskning, og Jesus Kristus? Han er en mann for Israels sønner. Ingen andre. Hører dere?

Kongenes konge i Afrika

Der ute i sanden, en gang, bestemte han seg også for å skifte ut den arabiske verden med Afrika. Han følte seg ikke hjemme der, lenger. Og Libya tilhørte like mye Afrika.

Skal vi bygge et Afrikas forente stater, et slags USA av afrikanere?

Den afrikanske union var et godt utgangspunkt, og han ble leder for organisasjonen i 2009, bare for ett år. Men vyene hans går lengre.

Siden ingen har sittet som statsleder lengre enn ham, ble han i 2008 utnevnt til «Kongenes konge» i Afrika. De som deltok, var et par hundre høvdinger og seremonielle småkonger uten betydning.

• Les: Gaddafi - en falmet afrikansk helt

Mandelas telefon

Etter at Mandela hadde besøkt Gaddafi i 1990, ringte den gamle hedersmann til USAs president Bill Clinton og ba ham heve sanksjonene mot Libya. Det førte ingen steder hen. Men mannen må over på vår side, mente Mandela.

I ettertid kan vi se sporene av denne samtalen.

Gaddafi ville ut av sanksjonene, og han skjønte at det ville koste. Derfor ble bombemannen fra Lockerbie arrestert, de etterlatte fikk betalt erstatning, han lovet å bekjempe terrorisme. Særlig Al Qaida.

Han ga det amerikanske CIA og det britiske M16 nyttig terroretterretning. Libya lovet også å destruere det landet hadde av masseødeleggelsesvåpen.

Til slutt hevet FNs sikkerhetsråd sanksjonene, og USA strøk Libya fra listen over terroristland.

Gaddafi ble invitert til G8-møtet, riktignok som representant for Den afrikanske union. Og han møtte USAs utenriksminister Condoleezza Rice og britenes statsminister Tony Blair. For ikke å snakke om president Barack Obama.

• Les: Bildet britene nå skammer seg over

Han ønsket å bli tatt inn i Vestens varme, men var det alt? FNs våpeninspektør Hans Blix var den som gjennomsøkte Libyas arsenaler av sennepsgass og andre ødeleggende våpen.

Han hadde mange samtaler i Tripoli, og trakk etterpå, i 1999, denne konklusjonen:

«Det blir jo bare spekulasjoner, men jeg kan tenke meg at Gaddafi er blitt skremt av det han så i Irak. Mens amerikanerne vil ha vanskelig med å gjøre det samme i Nord-Korea og Iran, ligger Libya mer utsatt. Han kan ha grunner til å være engstelig.»

Flørten med Vesten var ikke nok.