I den lille byen Saqqez finner vi graven til Jina «Mahsa» Amini. Den er blitt et symbol på undertrykkelse, men også håp.

For familie og venner er det et minnested.

For regimet i Iran, derimot, en trussel. Ved å besøke den så kan du bli arrestert. For kort tid siden ble den vandalisert.

Broren hennes publiserte dette bildet på Instagram:

– Glasset på gravsteinen din plager dem også. Knus den tusen ganger, vi vil fikse den igjen. La oss se hvem som gir seg først, skrev broren.

Man vet ikke hvem som stod bak det, men flere spekulerer i at det er regimets sikkerhetsstyrker.

Hvordan har det seg at et helt regime føler seg truet av en grav?

Aminis død og de store protestene som fulgte har endret stemningen i store deler av den iranske befolkningen, forteller Claus Valling Pedersen, Iran-forsker ved Universitetet i København.

– De sier: vi har ingenting å miste, vi trosser myndighetene og regimet.

Opptøyene har blitt døpt følgende:

Kvinne, liv, frihet-bevegelsen.

Men lever kampen enda?

Frihet, Frihet, Frihet!

I flere måneder etter Aminis død pågikk det store opptøyer flere steder i landet.

Det er kvinner som har stått og fortsatt står helt fremst i denne kampen.

Gjennom sang, en sterk kampånd og et tydelig krav om endring fant demonstrantene sammen på tvers av religiøs, etnisk, sosial og økonomisk bakgrunn.

De ropte blant annet:

ژن، ژیان، ئازادی – Kvinne, liv, frihet!

نترسی، نترسی، ما همه با هم‌‌ هستیم – Ikke vær redde, Ikke vær redde, vi står samlet alle sammen!

آزادی، آزادی، آزادی – Frihet, frihet, frihet!

مرگ بر دیکتاتور – Død over diktatoren!

Hennes siste dager

I september i fjor er 22 år gamle Jina «Mahsa» Amini på besøk hos sin lillebror i Teheran. Utenfor en t-bane-stasjon i byen blir hun arrestert av moralpolitiet.

Forbrytelsen? Amini skal ikke ha dekket til håret sitt godt nok. Vitner hevder politiet banket henne, før hun fraktes til politistasjonen, der hun kollapser og blir sendt til et sykehus.

I tre dager lå Amini i koma, før hun døde.

– Mange følte frustrasjon og sinne, men også sympati for familien og henne. Hun kunne vært hvem som helst sin søster, datter, kone, venn, sier Tara Sepehri Far.

Sepehri Far dokumenterer menneskerettighetsbrudd i Iran for Human Rights Watch (HRW).

Starten på opptøyene

Begravelsen hennes i hjembyen Saqqez markerte begynnelsen på Kvinne, liv, frihet-bevegelsen.

– Det var spesielt ikonisk fordi kvinnene der tok av hijab og hodesjal i protest mot myndighetene. Jeg husker spesielt en tekst som ble lagt på graven hennes, sier Sepehri Far. Det var skrevet:

«Kjære Jina, du skal ikke dø. Ditt navn skal bli et symbol».

Demonstrasjonene spredte seg over hele Iran og Amini ble et symbol på en kamp for rettferdighet og likestilling.

– Unge, kvinner og menn tok til gatene og krevde ansvarliggjøring for Jinas død, sier Sepehri Far.

Hva har skjedd siden?

Mange iranere håpet at fjorårets demonstrasjoner ville føre til en ny revolusjon. En som skulle velte regimet. Flere mener at revolusjonen fortsatt lever. Ikke alle er enige, blant Iran-forskeren Pedersen.

– Definisjonen på en revolusjon er at det herskende politiske systemet veltes, og et nytt trer til. Det har ikke skjedd, sier Pedersen.

Han tror likevel at det kunne utviklet seg til en revolusjon, hvis ikke regimet hadde slått ned på demonstrasjonene så hardt som de gjorde.

– Myndighetene brukte politi, militæret og domstolene til å stanse opprøret. Mange ble drept og enda flere fengslet, og flere dødsdommer ble utsendt, sier Pedersen.

Menneskerettighetsorganisasjoner etterforsker drapet på over 600 mennesker.

Det er estimert at over 20.000 iranere har blitt arrestert.

Syv personer har blitt henrettet for å ha deltatt i demonstrasjonene.

– Kun maktutøvelse kan holde regimet i livet, sier Pedersen.

Det iranske regimet har gjennom arrestasjoner og vold forsøkt å få folk til å tie.

Det siste året har de også systematisk stengt ned internett, som har gjort det vanskeligere både for folk å møtes og for å få informasjon ut av landet.

Det er ikke det at folk er mindre sinte, sier Sepehri Far. Men regimet har gjort det vanskeligere for folk å organisere seg, mange blir arresterte med en gang det er mistanke.

– Regimet har vært flinke til å stanse opptøyer før de skjer, legger hun til.

På disse måtene har regimet gjennom makt stanset store deler av protestene, men ikke misnøyen blant folket.

For til tross for at de store demonstrasjonene er borte, ulmer det stadig en utilfredshet og sivil ulydighet i Iran, sier Pedersen.

– I dag går kvinner på gatene uten sjal, og særlig de unge iranerne protesterer stadig mot regimet.

Bilder fra Teheran de siste ukene viser nettopp dette.

Skroll deg gjennom for å se:

– Størstedelen av befolkning tror ikke på det politiske systemet, sier Pedersen.

Det betyr ikke at iranere ikke frykter regimets politi og sikkerhetstjenester, eller at de ikke risikerer fengselsstraff.

– Men mange iranere føler i dag at de ikke har noe å miste. Derfor er det en stille, vedvarende protest i hverdagen.

Noe man ser på universiteter, i skole og på gatene hver dag.

– Det så man ikke før Aminis død og demonstrasjonene, sier Pedersen.

– Iranske kvinner våknet ikke 16. september og bestemte at de ikke vil bli påtvunget hijaben lenger. De har gjort motstand og tøyet grensene lenge.

– Den dag i dag kjemper iranske kvinner mot å bli tvunget til å dekke til håret sitt, sier Sepehri Far.

Den påtvungede hijaben er for mange et symbol på undertrykkelse. Derfor tok kvinner av seg hodesjal og hijab. Det var ikke kun et symbol på personlig frihet:

– Men også et tegn på en protest som spredte seg verden over. Kvinnene kuttet også av seg håret som et tegn på motstand.

Skroll deg gjennom for å se:

Et annet eksempel på hvordan iranere demonstrerer mot regimet i dag, er gjennom dans og musikk. Til tross for at det er ulovlig, tar flere til gatene for å synge.

2500 kroner for å arrestere kvinner

Helt siden den iranske revolusjonen i 1979, da prestestyret og konservative islam tok makten i landet, har kvinners rettigheter blitt innskrenket.

Å gå uten hijab, slik mange kvinner hadde gjort i flere år, ble plutselig ulovlig.

Moralpolitiet, som arresterte Amini, ble etter hennes død mindre synlig i Irans gater. Likevel fant regimet andre måter å håndheve den strenge klesloven.

Blant annet stengte de butikker der ansatte ikke brukte hodeplagg, og installerte kameraer på offentlig steder for å ta kvinner uten hijab.

Så i sommer – ti måneder etter Aminis død – gjeninnførte myndighetene moralpolitiets patruljering.

De ønsker å arrestere de stadig flere kvinnene som dropper hodeplagg og trosser landets strenge kleskode.

Myndighetene utlyser nye stillinger som hijabpoliti.

Månedslønnen er på ti millioner iranske rial, omtrent 2500 norske kroner. I tillegg får ansatte helseforsikring. Men man må være under 35 år, ha god fysisk og mental helse, og ha fullført videregående samt utført militærtjeneste.

Til tross for at moralpolitiet igjen patruljerer gatene, er det ikke alle som frykter dem.

En kvinne Reuters møtte i Teheran i sommer, sier at moralpolitiet ikke kan kontrollere dem som før.

– Nå har vi blitt så mange. De kan ikke ta oss alle. De vil kontrollere oss, men klarer det ikke.

Lite tyder på at regimet vil gi kvinner den friheten de krever. Enda mindre tyder på at iranske kvinner vil være lovlydige, mener Sepehri Far.

– Kvinner sin rolle i kampen for et mer demokratisk og rettferdig samfunn er etablert. Nå er det ingen vei tilbake, avslutter hun.