Hjemme - borte - hjemme

Korrespondentbrevet er postlagt i New Delhi.

Det er slett ikke uvanlig at korrespondentbrevene handler om det å etablere seg. Nye korrespondenters problemer med å få tilgang på Internett, utfordringen med å få opprettet en bankkonto, vanskelighetene med å få seg lokalt førerkort.

Tidligere har jeg etablert meg som korrespondent både i Santiago, Buenos Aires og Washington D.C. og skrevet om den slags derfra.

Nå er det ett år siden jeg kom til New Delhi, og der det ofte kan være frustrerende å komme med kone og container til et nytt land for første gang, er det tilsvarende deilig å komme tilbake etter ett år. Etter den første ferien hjemme.

Alt blir så målbart! Der man i fjor var ny og dum, er man etter et år nærmest kjentmann og street-smart. Passkontrollen og bagasjebåndene - «been there, done that».

Man behøver ikke veksle penger, for man har vært føre vâr og har noen rupies i lommen. Og det er ingen grunn til å lure på hvordan man skal komme seg inn til byen, hvor langt det er og hvor mye det vil koste, for ikke å snakke om å bli lurt.

Det er bare å slå på den indiske mobiltelefonen, den er full av lokale numre. Man skroller nedover på «names», trykker «call» og da svarer den lokale sjåføren som vi har sms'et om vår ankomst. Han står ikke med plakat med navn på og ser utforskende på alle ankommende. Han vinker, vi vinker.

Man kan snakke om gjensyn som en verdi i seg selv, og man vet å verdsette gjenkjennelsen som noe positivt. Vi sitter ikke lenger med store øyne og lepjer i oss nye inntrykk gjennom bilvinduet.

Det er ikke slik at man er blitt blasert, men man føler en slags trygghet i dette som nå er kjent, men som for et år siden virkelig var «terra incognita».

«Borte-hjemmefra»

Jeg har nettopp begynt på mitt 10. år i utlendighet i løpet av de siste 20 årene, og følelsen er den samme hver gang. Man har en nøkkel i lommen og låser seg inn i et tilsynelatende tilfeldig hus i en fjern og på mange måter fremmed by - og der: På veggen henger våre bilder, i skapene våre klær og i skuffene våre ting.

Vi er kommet «hjem» - dette forvirrende dobbeltbegrepet.

I juni dro vi hjem til Norge på ferie, i juli dro vi hjem til India etter ferien. Enn så lenge er nummer 6 Dharam Marg vårt «borte-hjemmefra-hjem».

Vi plukker opp de ferske avisene. Med unntak av de store internasjonale sakene, er det indiske nyhetsbildet ganske så forskjellig fra det norske. Vi konstaterer raskt at de gamle nyhetene fra før norgesavbrekket resirkuleres i litt mer fremskredne varianter. Men bare dét: Det er kjent stoff og kjente aktører.

I fjor var alle disse temaene og fenomenene upløyd mark, nå er det mitt daglige brød. Jeg er ikke blitt noen ekspert på indisk kultur og historie, men med denne årlige tilbakekomsttesten, så erfarer jeg at hverdagen i dette fremmede landet er blitt enklere. Man har fartstid og har ervervet sosialantropologisk kunnskap og innsikt.

Nordmann i trafikken

I fjor var venstrekjøring en smule uvant, nå virker det helt naturlig at bilene kjører på «feil» side av gaten. Verre er det å huske at det er venstregåing.

Jeg skaper ofte både usikkerhet og forvirring på fortau, parkstier og andre steder der gående møtes - ved å ville passere til høyre. Indiske fotgjengere holder til venstre. Bortsett fra i fotgjengerfelt der de holder seg i ro - og venter.

Når man bor i utlandet, bruker man alltid hjemlandet som «mal» for alt som er riktig og galt. Det er enorme forskjeller på Norge og India, på alle felt, men dette utkrystalliserer seg i fotgjengerfeltene.

Der norske bilister kaster seg over bremsen hvis en fotgjenger antyder at han eller hun vil krysse gaten, er det mange indiske sjåfører som tråkker hardere på gassen i samme situasjon.

Selv ikke en svettende og tilårskommen hvit herre i kortbukse får spesialbehandling, eller kanskje heller - en slik fremtoning får i hvert fall ikke noen medlidenhet.

Men - det var mest i fjor. Jeg merker nå at jeg er blitt betydelig dyktigere på sebrastripene, besluttsom og bestemt. Med utstrakt arm og åpen hånd i en slags «Stopp! I lovens navn»-bevegelse er det nå sjåførene som blir usikre. Og før de skjønner at jeg ikke har noen myndighet i det hele tatt, så er jeg i sikkerhet.

Å krysse en gate, selv med venstrekjøring, er ingen stor bragd. Inderne klarer det jo, ja selv lausbikkjene i Delhi leser trafikkbildet, finner en rytme og krysser gatene - ubesværet.

Så for meg dreier det seg om mestring. Å beherske den lokale trafikkulturen er et spørsmål om «sosial survival», og det er slettes ikke uvesentlig!

• Les også: Apekatter til besvær

Juksemaker pipelort

Jeg kunne løst problemet ved å ta en autorickshaw - denne gul/grønne og overbygde trehjulsdrosjen som det er nærmere 100.000 av i Delhi. Et pittoresk, men også et miljøvennlig, smidig og billig alternativ. Samt et irritasjonsmoment.

Myndighetene har pålagt sjåførene å bruke taksameter. Og prisene er detaljregulert for påslag, den første kilometeren og deretter hver 100 meter.

Dessuten: Svært mange tar disse luftige doningene stort sett mellom de samme stedene. Hjemmefra til butikken, fra kontoret til Metro-stasjonen etc., så man vet hva det koster, men man må krangle om pris hver gang.

For - tilsynelatende - alle taksametre i Delhi er alltid ødelagt, og enhver tur, selv den aller korteste, og spesielt hvis man er utlending, begynner på 100 rupies.

Altså 12-13 kroner, ifølge autorickshawens sjåfør.

Nå er det ingen grunn til å misunne ham de pengene, men jeg bor her. Og jeg vet at 100 rupis er mer enn dobbel takst. Rett som det er krangler jeg med disse gutta om 3-4 kroner. Jeg på engelsk, og de på hindi. Noen gir seg, andre lar jeg bare kjøre - med grådigheten sin, men uten meg.

Det er noe med kodene, noe med å bli behandlet som en som har tilhørighet. En slags uskrevet kontrakt, slik jeg ser det, mellom meg og India. Og mellom meg og inderne.

Hushjelpindeksen

For de egentlige og ordentlige fastboende irriterer seg over rause og velmenende utlendinger som med sin snillisme gladelig betaler for mye, og dermed driver prisene i været.

Det gjelder for eksempel lønnsnivået for hushjelper, noe den indiske middelklassen har. Det finnes, ifølge offisiell statistikk, omtrent like mange hushjelper i India som det er innbyggere i Norge, rundt 5 millioner.

Det store flertallet av disse «maidene» jobber hos indere, men mange utlendinger - såkalte expat-familier - har også hjelp i huset.

Ifølge indiske medier og egen oppsøkende journalistikk, får de som er ansatt hos indere 400-500 kroner i månedslønn, mens de som jobber hos og for utlendinger får det tredobbelte, 1200-1500 kroner. For i all hovedsak sammenlignbart arbeid.

I India er engelsk en av nøklene til bedre jobber og høyere lønn. En expat ville gjerne hjelpe hushjelpens familie, så han sørget for at hennes to barn fikk gå på en skole med privat engelskundervisning. Det kostet ham litt ekstra, kanskje 100 kroner.

Men der utledningen ville hjelpe, ble han anklaget av sine indiske venner for å skjemme bort. «Hvordan skal denne familien ha råd til å opprettholde sin levestandard når du drar?» var spørsmålet.

Sannsynligheten for at de måtte tilbake til en indisk arbeidsgiver, på indiske lønnsvilkår, var stor.

Humanitær luring

Og der har vi et dilemma, vi som er i India eller i andre land med uendelig fattigdom. Man klarer ikke å distansere seg. Man føler at man må gjøre - i hvert fall - noe.

Det er en kvart milliard arbeidsledige i India, og selv de som har arbeid, en vanlig ufaglært arbeider, tjener bare 10 rupies, altså en drøy krone i timen.

500 kroner er en middels god månedslønn i Delhi. Men det rekker ikke langt. For den summen skal de betale husleie, strøm og vann, samt brødfø en familie, ha barn i skolen - og dele med arbeidsledige slektninger.

Så noen ganger lar vi oss lure. Bevisst. Og kjøper varer og tjenester vi strengt tatt ikke trenger, eller vi betaler gjerne overpris for utført arbeid.

Jeg lar skopusseren slippe til, jeg kjøper en pakke fra glasshåndkleselgeren på hjørnet og leverer skjorter til friluftsskjortestrykeren i gata vår, han som står under et tre og bruker hult strykejern med glødende kull inne i.

I en slik situasjon kan noen nemlig rupies ekstra utgjøre en forskjell.

Det å heve blikket og se sine medmennesker, å engasjere seg i nærmiljøet, det gir også en liten følelse av fellesskap og tilhørighet.