Korrespondentbrevet er denne uken postlagt i New Delhi.
Hør korrespondentbrevet i lyd:
De heter altså ape-katter av en eller annen grunn.
Det gir muligens skapningene en mykere profil, litt pusete kanskje - enn ape. For de er jo så søte - så menneskelige; og er jo egentlig våre forfedre, slik at våre samtidsaper er faktisk slektninger.
Og nå nærmer jeg meg poenget: Det er ikke alle slektninger som er like velkomne.
Jeg har fått besøk fra en rekke apenevøer og apenieser, de er verken invitert eller velsett, og på ingen måte særlig veloppdragne eller spesielt sosiale. De mangler kort og godt folkeskikk der de nærmest har gjort takterrassen vår til sin.
Tarzan, Mowgli og herr Nilsson
Den norske familien som bodde i denne leiligheten før oss fortalte om apene. Det var eksotisk å høre dem berette om sine opplevelser med denne så kjente og kjære, men akk og allikevel så fjerne fetteren.
Vi som vokste opp på 1950-tallet hadde ikke noe spesielt nært forhold til aper, men populærkulturen fremstilte dem ofte i positivt lys.
Det ble folk av både Tarzan og Mowgli, selv om de var oppdratt av aper. Herr Nilsson oppførte seg ordentlig og bedrev aldri apestreker med Pippi, ja selv King Kong viste seg å være en sart og følsom sjel.
Men når apene spiser de grønne plantene våre, velter stoler og bord, brekker opp vanntanken og drikker av vannet vårt - da er det ikke så barnbokfasinerende lenger.
Og siden vi kun har bodd her kort tid, så må vi ta vaktmannens ord for hva det er verdt. Men han hevder at om sommeren bader de i vanntanken. Det er dem vel unt for det kan bli nærmere 50 grader i Delhi i juni og juli, men det hadde vært like greit for oss om de kjølte seg ned andre steder.
Midt i det grønne
«De kommer om morgenen» fikk vi vite, men min korte erfaring er at morgenen varer til langt inn i skumringen.
Her jeg nå sitter ser jeg dem rett som det er, der de er ute og lufter ungene som henger bedagelig under buken på far - eller mor -, hva vet jeg, der de hopper elegant opp fra en kant via et utspring til en balkong, for så å svinge seg langs et rør til en avsats og med et byks forserer de en balustrade, for så i neste omgang å ha landet på et rekkverk som gjør at de er fremme - og kan spise mine grønne planter.
Dette er idrett på høyt nivå - spenst og balanse, det er fysikk, kraft ganger arm, det er sirkusartisteri, estetikk og akrobatikk i en og samme bevegelse.
Men hvorfor akkurat her?
Svaret er både enkelt og banalt. Fordi de kom først!
Storslagen - men med aper
Neste år feirer New Delhi 100 års jubileum.
Britene valgte å flytte kolonihovedstaden fra Calcutta nede ved Bengalbukta, og midt inn i landet der Delhi lå, som brått ble hetende Old Delhi, siden New Delhi ble anlagt.
Skjønt brått: Det tok 20 år før Lutyens Delhi, som New Delhi ofte blir kalt på grunn av arkitekten, kunne innvies.
Det er en storslagent anlagt administrativ by, med brede boulevarder
og 800 tilbaketrukne lave funksjonærvillaer i kolonistil. Det er gigantiske bygninger for folkevalgte og sentraladministrasjon. Store arealer er satt av til ambassader og internasjonale organisasjoner, beplantning og rundkjøringer preger gatebildet.
Alt planlagt med imponerende tegnebrettsymmetri.
Med andre ord en ikke spesielt pulserende by, en hovedstad beregnet på folk med makt og ikke på folk flest.
Men problemet i dag, er at det var ikke ødemark der Lutyen satt med passer og linjal og tegnet rette streker og halvsirkler. Fattige bønder kunne alltids flyttes på, men fattigfolkets forfedre lot seg ikke kjøpe.
Huset jeg bor i - med den omtalte takterrassen - ligger i noe som heter Den diplomatiske enklave, et par hundre meter fra et større skogsområde som kalles Central Ridge Reserved Forest.
Det er der de ubudne gjestene har sitt permanente tilholdssted, og jada, jeg har vært der og sjekket. De sitter og ligger rundt på grenene i forskjellige trekroner og plukker lus på hverandre.
Men det er så mange blader og busker, så mye kratt og kjerr i dette grøntarealet at de må da kunne ta desserten sin der - i stedet for hos meg!
Forbudt med sprettert
Og inderne - hinduer som mange av dem er - har stor respekt for livet, og det gjelder alt liv, inkludert apeliv. Så alle kreative forslag fra meg om luftgevær eller rottegift, selvskudd eller voodoo: Det er dyreplageri og dermed ikke lov.
Og ikke nok med det: En av de mest populære gudene i hindusimen - Hanuman - er ape. Det vil si at for meg ser han ut som en ape, men det er en Gud i apeskikkelse.
Og for dem som ser opp til apeguden Hanuman er apen - naturlig nok - et hellig dyr. Så spikermatter, spretterter eller tåregass ville i tillegg til å være dyreplageri, vært gudsbespottende og blasfemisk.
Og det er liten trøst i at det skal være verre i andre deler av den indiske hovedstaden.
Det rapporteres om frekke aper som spaserer inn åpne dører eller svinger seg inn gjennom vinduer. Av en eller annen grunn så vet de hva et kjøleskap er. De finner det, åpner døra og forsyner seg med mat og har i tillegg gått til angrep på beboere som forsøker å stanse dem fra å spise opp maten deres!
De både klorer og biter - så det er hakket verre enn rampestreker!
Ingen 007
Det finnes ett mottrekk: Den kommunale apefangeren.
Han kommer med en sinnaape som våre nærmiljøaper er redd. Og vips så er problemet løst.
Utfordringen er at New Delhi, en by med 18 millioner innbyggere, har bare 12 slike apefangere og fire av stillingene er ubesatt. Og, apefangeren har arbeidstid og tar med seg sinnaapen på bagasjebrettet og sykler hjem når arbeidsdagen er over.
Så etter noen dager er det «moneky-business as usual».
Apefangeren er ingen 007 med rett til å drepe.
Han har bur i forskjellige størrelser og får 50 kroner for hver ape han fanger. Men av religiøse årsaker er dette ikke en spesielt populær jobb, selv i et land der arbeidsledigheten er høy og 50 kroner er mye penger.
Og to episoder med sinnaapen i New Delhi den siste tiden har sådd tvil om hele ordningen: I oktober angrep den aggressive sinnaapen en dame og bet henne, og i september slo de allikevel ikke så lettskremte småapene seg sammen og gikk til angrep på «langooren» som sinnaapen kalles og drepte skremmeren.
Og da er man jo like langt.
Ikke akkurat Jungelboken
Det er klart jeg synes det er litt pysete og feigt og være redd for noen småaper.
Det gjør seg dårlig på macho-CV'en, og mye tyder på at naboene bare lever med dette. Forleden var det fest og grilling i huset ved siden av. Neste morgen satt apene på grillristen og slikket rester.
Og jeg må spørre hvordan de kan ta sjansen på å tørke klær på sine takterrasser. Det er selvfølgelig fantastiske tørkeforhold, og kanskje er apene mer motebevisst enn naboene, men at de ikke forsyner seg med skjorter og skjørt fra tørkesnorene det forundrer meg.
Som man vil ha forstått: Jeg bruker en del tid og energi på dette og har sett på «Jungelboken», dette Kiplingske epos fra India.
I Disney-tapningen er det en ape som heter Kong Louis, en cool jazz-kis som er laid-back og likandes; og fra et annet kontinent: «Løvenes Konge», der er den noe skrullete apen Rafiki en slags vandrende think-tank og mannen bak «happy-go-lucky» livsfilosofien «Hakuna Matata».
Men, egen erfaring med husapene de siste dager og uker tilsier - og dette er sterkt - at Disney har fordreid virkeligheten.
Aper er ikke som Louis og Rafiki, de er ikke søte, ei heller snille, sannsynligvis ikke spesielt intellektuelle heller - og ihvertfall ikke Norgesvenner.
Nyheter til skremsel
Jeg går nå likevel opp på taket og leser dem teksten. Det vil si dette korrespondentbrevet slik at de forstår alvoret i situasjonen. Og hvis de ikke forbedrer seg så har jeg bare én mulighet igjen:
Dyreplageri javel, men siste utvei til å bli kvitt dem det er å montere en høyttaler på taket og la dem høre nyheter som vil avsløre en gang for alle hva slags krigerske, korrupte og konspirative skapninger vi - altså deres arvtagere og etterkommere - er blitt.
Da regner jeg med at de, i ettertenksomhet, trekker seg tilbake til de store skogene. Og hvis de er så kloke og smarte som enkelte vil ha det til: Så blir de der.
For godt!
