Fredsprisvinnerens bror: – Jeg vil være stolt over å gifte meg med en IS-slave

Nawaf, søsteren Khayria og flere andre fra Murad-familien bor i flyktningleiren Rwanga i kurdisk Nord-Irak, ved grensen til Tyrkia og Syria.

Inne i de små containerhusene deres ser vi bilder Nobels fredspris-vinner Nadia Murad på veggene.

Ingen her glemmer 3. august 2014, dagen da fremmede biler kom kjørende til hjemstedet deres Kojo.

Det var begynnelsen på et mareritt som skulle endre livene deres for alltid.

Unnslapp døden

Menn fra terrorgruppen IS tvang Nawaf, brødrene og alle mennene inn i skolen. Deretter ble de tatt med ut for å henrettes. Nawaf greide så vidt å unnslippe døden, men måtte se sine seks brødre bli skutt og drept.

Men selv om mennene led under IS, var ingenting verre enn å høre hva søstrene måtte gå igjennom.

– Vi tenkte mer på dem enn på noe annet, sier Nawaf Murad.

Mange av kvinnene fryktet at de ikke ville være velkomne hjem igjen, etter å ha blitt voldtatt av flere menn, gang på gang, i måned etter måned.

Søsteren Khayria minnes med gru dagen da IS kom.

– Det var en forferdelig dag. De stuet oss kvinner og barn i 2. etasje i skolen. Dagen etter tok de mødrene våre ut og drepte dem, og dumpet dem i en fiskedam.

Til Raqqa

– Vi ble kjørt til noen sjia-landsbyer i Irak og deretter fraktet til Syria. Der plasserte de oss på noen gårder utenfor Raqqa, forteller Khayria.

IS-folkene registrerte kvinnenes, foreldrene og om de hadde barn. Et par dager senere ble de ropt opp og kjørt inn i Raqqa, byen IS brukte som sin «hovedstad».

– På en base ga de meg som gave til en saudiarabisk mann. Han ga meg videre til en syrer, og han ga meg videre til en tunisier.

Khayria Murad holdt ut i sju måneder hos IS, sammen med nevøen på ett år.

– Jeg gjorde ham til min sønn, slik at de skulle tro jeg var en mor, forteller hun.

Hun reddet guttens liv, og nevøen gjorde livet hennes noe enklere. De ugifte kvinnene var mest utsatt, de var mer attraktive for IS-krigerne enn gifte kvinner med barn.

Khayria frøs om nettene fordi de manglet nok klær og tepper. Og hun sultet. For at gutten skulle overleve, ga hun ofte av sine egne matrasjoner til ham.

Rømte på tredje forsøk

Khayria hadde forsøkt å flykte to ganger, men uten hell. En dag da tunisieren gikk for å be, så hun en ny sjanse og rømte igjen.

Med nevøen på armen gikk hun i flere timer.

De hadde truet med å ta barnet fra henne om hun forsøkte å stikke av igjen. I regn og tåke vandret hun langs veiene til hun kom til en elv. Der kom hun i snakk med en gjeter.

Hun var livredd for at mannen med sauene var en IS-sympatisør.

Sist hun hadde stolt på en syrisk familie, hadde de angitt henne. De inviterte henne og nevøen inn og ga dem en seng å sove i. Plutselig våknet hun av lyder i rommet. Først trodde hun at hun drømte og var midt i et mareritt, da hun så rett opp i ansiktet på sin saudiarabiske «mann», hans to koner og en IS-soldat. De sto bøyd over sengen hennes. Hun ble tvunget tilbake til Raqqa.

Ville gjeteren og hans familie også angi henne? lurte hun på.

Dersom hun skulle overleve måtte hun ta sjansen. Hun sa ja til å bo hos gjeterens familie.

– Jeg var klissvåt etter regnet, og de gav oss tørre klær. Da vi spiste middag var jeg fremdeles redd. Men familien sa at jeg ikke måtte være nervøs. De sa til meg at «du er som vår datter nå», forteller Khayria.

Familien lot henne låne en mobil slik at hun fikk ringt broren sin, og en måned senere traff hun ham i Afrin i Syria.

– Jeg kunne ikke tro at jeg var fri. Jeg turte ikke ta av meg de svarte klærne og niqaben som skjulte ansiktet. Først da jeg så folk røyke sigaretter, skjønte jeg et jeg virkelig var fri. For sigaretter var ikke tillatt i IS’ områder.

Broren brakte henne hjem til Irak, der de nå bor i Rwanga-leiren for internt fordrevne flyktninger.

Reisen tilbake

Intet er så skamfullt som å bli voldtatt av fremmede menn.

Av alt det forferdelige Khayria ble utsatt for hos IS, var det hverken sulten eller kulden som var verst.

– Det verste var at de misbrukte oss seksuelt og at de solgte og kjøpte oss. Ansiktene deres var så ubehagelige og de var skitne. Det var verst av alt.

I konservative og religiøse samfunn i Midtøsten er det ingen selvfølge at kvinner som er voldtatt ønskes velkommen hjem. I jesidienes verden har regelen vært at jesidier ikke gifter seg med noen utenifra.

Men dersom flere tusen kvinner som var kidnappet, solgt og voldtatt av IS-krigere ikke skulle få komme hjem igjen, hvordan skulle jesidiene kunne gå videre?

Jesidiene vært utsatt for forfølgelse og pogromer utallige ganger i løpet av århundrene. Men nå hadde jesidiene opplevd en katastrofe mye større en noen gang tidligere.

Journalisten og kvinnesaksaktivister Khider Domle, selv jesidi, skjønte hvor vanskelig det kunne bli for de overlevende kvinnene.

Ville noen av dem bli utsatt for æresdrap?

– Da en jesidi-kvinne konverterte til islam i 2007, ble hun drept av familien sin. Vi lurte på om dette ville gjenta seg, sa han til The Guardian i fjor.

Domle var en av mange jesidier som stilte spørsmål om hvorfor deres religiøse tradisjoner gav ekstremister makt til å splitte samfunnet deres. Flere med ham krevde at kvinnene måtte ønskes velkommen hjem og ikke støtes ut i kulden.

En viktig fatwa

Stemmen til deres religiøse overhode, Khurto Hajji Ismail, best kjent som Baba Sheikh, kunne bli avgjørende.

Baba Sheik ble berørt da han møtte to overlevende jesidikvinner for første gang. Etter å ha hørt deres rystende beretning, beroliget han dem.

«Dere er fremdeles jesidier. Ingen kan røre dere eller endre deres fremtid», sa han.

Snart leste den 80-årige åndelige lederen sin befaling, en fatwa, på TV. Han ba alle om å ta godt imot kvinnene som hadde overlevd IS’ fangenskap. Baba Sheiks fatwa ble svært viktig.

Khayria Murad var dermed ikke redd for å vende tilbake.

– Baba Sheikh sa at alle de overlevende var uten synd og at ingen skulle skade jesidi kvinnene. Vi var veldig glade da vi hørte dette. Vi er til og med mer verdifulle nå enn før, sier Khayria.

Broren er enig.

– Baba Sheikh sa at de skulle komme hjem som våre døtre. De hadde ingen kontroll over det som skjedde. De ble tvunget av IS. Når en 13 år gammel jente blir voldtatt, skjønner alle at det ikke er noe hun ønsker selv. Nå er kvinnene mer verdifulle for oss enn før, sier Nawaf Murad til NRK.

– Ville du giftet deg med en som har vært slave hos IS?

– Jeg ville ikke ha noe imot det. Dersom jeg gifter meg med en overlevende, ville jeg være stolt.

Men hjemkomsten har slett ikke vært lett for alle, sier den svensk-jesidiske legen Nemam Ghafouri som jobber med de overlevende.

– Fatwaen er viktig, men den alene er ikke nok til å kunne endre på hundre årige tradisjoner og kvinnesyn, sier hun til NRK. Det finnes flere eksempler på at kvinnenes svigerforeldre og ektefeller ikke kan forsone seg med at de har vært misbrukt av andre menn, sa hun til Sveriges Radio denne uken.

Stolte av Nadia

Søsknene Murad er svært stolte av lillesøster Nadia. Hun er den første irakeren, den første jesidien og den nest yngste (etter Malala Yousafzai) som mottar Nobels fredspris.

– Vi er så glade på hennes vegne. Vi er også veldig stolte på vegne av folket vårt. Alle jesidier gratulerer henne. Og det er en stor glede for hele Irak, sier Nawaf Murad.

– Jeg er også veldig stolt av henne. Hun er ikke bare min søster, men alle jesidiers søster. Jeg ønsker henne all den suksessen hun kan få, sier Khayria Murad.

– Hadde de likt å være til stede under Nobel seremonien?

– Det er klart jeg hadde likt å være der. Men i tilfelle burde hele familien ha ært samlet. Men noen av nevøene mine er fremdeles i Syria, de har ikke kommet til rette ennå, sier broren.