Fra Danmark har vi nylig mottatt nyheten om at to erkefiender har sluttet fred. De to er riksavisene Jyllandsposten og Politiken. Fra første januar slår disse seg sammen til ett konsern som fra da av skal utgi begge aviser. Dermed er en over hundreårig kamp om leserne og om annonsørenes oppmerksomhet, og inntektene fra disse, over. -Striden er bilagt , skriver avisenes ledere, -av hensyn til begge aviser.
Den ene avisen er en kulturradikal og frisinnet urban avis, den andre en konservativ, landsens avis. Den ene avisen (Politiken) har eksempelvis et liberalt og tolerant syn på innvandring og fremmedkulturell påvirkning, den andre (Jyllands-posten) har et konservativt nasjonalistisk synspunkt på en slik sak. Dette bare som et eksempel på den ideologiske kløften imellom de to avisene det er snakk om. Denne kløften skal imidlertid ikke påvirkes, forsikrer Jyllandspostens og Politikens respektive redaktører, det er bare på det administrative plan avisene fusjonerer. Kun på det administrative. Fortsatt skal Morgenavisen Jyllandpostens gå under smedenavnet ”Morgenfascisten Jyllandspesten” i Politikens spalter, slik den har gjort flere ganger i den senere tid, forsikrer Politiken på lederplass - og vice versa må vi anta. Leserne vil ikke kunne merke noen som helst endring i sine aviser etter første januar, forsikres det.
Mulig det, selv om det betviles av flere og klokere hoder enn mitt. Jeg derimot nøyer meg her med å merke meg nyheten om sammenslåingen av de to danske stor-avisene, som mer enn en lokal dansk mediepolitisk begivenhet. Så vidt jeg kan se, er den danske avisfusjonen et tegn i tiden – intet mindre: Dette vi ser her er ganske enkelt et pent kamuflert eksempel på moderne, relativistisk holdningsløshet. Aviser av motsatt ideologi, som det her er snakk om, ble i sin tid ble skapt for å bekjempe hverandre, med det endelige mål å sørge for at motstanderen ble bragt til taushet, gikk inn, ble nedlagt. Rett og slett fordi man i de respektive redaksjoner mente at den andre avisen ikke bare var en meningsfiende, men en folkeforfører som presenterte samfunnsskadelige synspunkter i sine spalter.
Rent pressehistorisk er fusjonen mellom Jyllandsposten og Politiken bare enda et skritt på den veien som den moderne pressen gjennom sin over 100-årige historie har beveget seg på allerede gjennom lang tid: Fra brannfakkel, over partiavis, til såkalt redaksjonell uavhengighet. Dette nye, og foreløpig siste, skrittet som nå tas i Danmark innebærer etter mitt syn en endelig bileggelse av all ideologisk strid annet enn som en skinnkrig på spalteplass i de to avisene. -Noen lesere mener slik og andre mener slik, sier det nye storkonsernet Jyllandsposten-Politiken, for deretter å bruke lesernes betalvillighet for det den er god for - ved hjelp av to motstridende aviser; eller tilsynelatende motstridende, får vi vel heller si - nå.
Jeg nevnte moderne relaitivistisk holdningsløshet: Jeg sikter til den holdningsløsheten som ofte kamufleres som toleranse idag, og som hevder at enhver mening er like god som en annen. Eksempelvis: ”Du er kristen, jeg er muslim. Det er OK - bare du ikke sjenerer meg.” Før, i gamle dager, da folk hadde moral, var slikt et spørsmål om himmel og helvete – til evig tid.
Jeg merker forresten at jeg må anstrenge meg litt for å skrive denne kommentaren for Kulturkanalen P2. Hendelsene i Danmark og i pressen opprører meg ikke veldig, ikke egentlig, jeg må innrømme det: Jeg bare observerer dette, tar det til etterretning, som det heter. Men jeg sier nå det jeg sier allikevel: Jobben min her idag er jo meningsproduksjon – legg forresten merke til ordet: ”meningsproduksjon”; moderne det også. Vel, jeg er altså meningsprodusent i en mediebedrift – mediebedrift – som forresten nylig har fått et nytt motto: ”Noe for alle –alltid”. Det er det nye slagordet i NRK. Noe for alle - alltid. To veldig store ord, og to ganske små. Og tilsammen? Nesten ingenting.
Halfdan Bleken
