NRK Meny
Normal

Farvel mangfold

Blant mylderet av sol- og is-slikkende mennesker står han der og ser deg alvorlig inn i øynene, en ung navnløs gutt.

Wajãpi

- Jeg ble fanget av blikket og fylt av tristhet for alt vi legger til side og bak oss i vår tid, skriver Halfdan Bleken i denne kommentaren.

Foto: Bo Mathisen. Wajãpi (utsnitt)

Kommentar: Halfdan Bleken
Foto: NRK

Han kan vel være 8-10 år gammel. Det er noe katteaktig, over trekkene. De buede, lange, fint tegnede øyenbrynene. Det glatte, sorte håret. Fuktig av regn som har tegnet striper nedover skuldrenes bare hud. Blikket i de mørke mandelformede øynene. Nakent og fremmedartet. Uttrykksløst - ikke glede, ikke frykt, ikke sinne. Foran brystet holder han en spinkel bue med en pil i anlegg på strengen.

Sorg

Bildet av den unge gutten fra wajãpi-stammen i Amazonas er en del av en utendørs fotoutstilling som vises for tiden på Rådhusplassen i Oslo, med bilder tatt av fotografen Bo Mathisen på en reportasjereise i Brasil. Det er et sort-hvitt-bilde, og det overmannet meg med en stor sorg en sommeretteriddag i solgangsbris i hovedstaden.

Vestlig kultur-ekspansjon

Selvsagt på vegne av den unge gutten og hans folk, hvis livsform etter alt å dømme er dødsdømt under presset fra den stadig ekspanderende vestlige kulturen, men også på vegne av oss selv, vi som er en del av denne ekspansjonen. En ekspansjon som tilsynelatende er umettelig på sin vei mot det globale samfunn.

Det er ikke så lenge siden vi nordmenn selv ble en del av denne kulturstrømmen som ser ut til å rive alt med seg på sin vei. Jeg husker Per Høsts film om reindriftssamenes liv på Finnmarksvidda fra 1957.

Nylig så jeg en dokumentar på TV som viste hvor ekstremt omformet denne kulturen er blitt, der reingjeterne nå dundrer inn over vidda i helikopter eller på snøscooter. Lukket inne bak bak sitt eget hørselvern i varmedresser av nylon.

Nivellering

Når det gjelder oss norske ikke-samer, skal vi ikke mer enn 100-150 år tilbake i tid før folk i forskjellige regioner her i landet kledde seg i hver sine særegne drakter. Man kunne se på dem om de kom fra Valdres, fra Telemark, fra Sogn eller Hardanger.

Idag kan man ikke se forskjell på en person fra Dovre eller Provence eller London. Om ikke vedkommende åpner munnen da, for vi har jo fortsatt vårt eget språk. Eller, har vi det? En debatt har pågått i avisene i det siste der språkforskere diskuterer norsk språks stilling i fremtiden.

Etter mitt syn er det neppe noen tvil om at de som hevder at norsk er under press og med tiden kan miste status som fullverdig samfunnsspråk, og dermed bli et hjemmespråk for kjøkken og barneværelse, har både et poeng og argumenter på sin side. Vi har sett utviklingen for dialektene våre som er sterkt redusert både i antall og særpreg og som stadig nivelleres ytterligere.

Utarming av det fremmede

Jeg ble altså fanget av blikket til indianergutten på Rådhusplassen i Oslo. Og jeg ble fylt av tristhet for alt vi legger til side og bak oss i vår tid.

Hva skal vi holde opp som et korrigerende bilde for oss selv når vi alle er blitt en del av en felles vestligfisert kultur der det fremmede ikke lenger er fremmed, men bare et speilbilde av oss selv?

Hva skal vise oss at et menneske kan tåle mer, leve med mer, finne lykke i mer enn vi i utgangspunktet skulle trodd? Og slik gi oss dypere innsikt i våre egne liv?

Lengsel og flukt

At denne stadige utarmingen av det som er annerledes, det som er fremmed, tynger det moderne vestlige mennesket, er åpenbart. Vi ser en stadig økende lengsel etter det som er i ferd med å gå tapt: Folk reiser som gale, lenger og lenger vekk, for å finne det fremmede, og bidrar forøvrig slik til å utslette det. De går på thai-matkurs og mavedanskurs, de driver med trommedans og naturmedisin. Og de hører på en verdensmusikk som gradvis blir mer og mer lik over hele verden på veien mot universell popmusikk.

I en erkjennelse av denne utviklingen flykter mange også inn i fortiden og historien til tider da ting var mangfoldigere enn idag: De leser klassisk litteratur og hører på klassisk musikk, de studerer historisk billedkunst og arkitektur.

En tåre

Jeg hører mine leseres innvendinger: ”Kulturer har gått under før, slik er livet”. Og videre: ”At det er en pris på det vi har fått, må man bare akseptere. Velferdssamfunn og helse, komfort og teknologi er ikke gratis. Det koster.”

Ja, og amen, sier jeg og betrakter all disse gevinstene. Og er fortsatt trist. ”Det koster å være kar”, sa de gamle. Og omkostningene kan jeg ikke glemme. Og jeg synes de er verdt å minnes. Så får den som vil – og kan - felle en tåre over dem.

P2-kommentaren. Lørdag 14. juni kl.10.50 og søndag 15. juni kl. 21.50. NRK P2