Maryse Wolinski skyver den lyse luggen til side. Den vevre kvinnen er kledd i en sort kjole. Øynene gløder.
De siste ordene mannen sa til henne har også blitt tittelen på boken hun utgir i dag, på dagen ett år etter terrorangrepet.
- Les også:
47 år sammen
På stuegulvet står stabler med bøker. Det er bare to uker siden at hun flyttet fra leiligheten hun og mannen delte gjennom et langt samliv.
- Les også:
47 år fikk de sammen før han ble et av ofrene for terroren i Paris 7. januar 2015.
Maryse Wolinski har intervjuet øyenvitner og politifolk, som aldri tidligere har snakket, for å få svar på hvordan terroraksjonen kunne skje og hvorfor politiet hadde redusert vaktholdet:
– Satiremagasinet ble sett på som et mulig terrormål. Likevel var det ikke beskyttet, sier hun.
Veien var åpen
Få uker før attentatet hadde politiet innstilt den permanente overvåkingen av redaksjonslokalet. Det til tross for at en politimann hadde rapportert om en hendelse som burde ha vakt bekymring.
En mann spurte om det var her Charlie Hebdo holdt til; «avisen som har spottet profeten?»
Politiet hadde inntil november 2014 hatt en bil stående utenfor lokalet, men nå ble den erstattet av sporadiske fotpatruljer.
Fortsatt hadde redaktøren Stéphanie Carbonnier, kjent som"Charb", livvakt.
– Terroristene fikk det vinduet de trengte for å komme inn i bygget, mener Wolinski.
- Les også:
- Les også:
10 drap på to minutter
Onsdag 7. januar 2015 er det redaksjonsmøte. Georges Wolinski pleier sjelden å delta, men denne dagen var alle bedt om å være der.
Litt før klokken 11:30 kjører er en svart bil inn i gata der lokalene til satiremagasinet ligger. To bevæpnede menn løper inn i feil bygning. De truer to kvinner, som forteller hvor Charlie Hebdo holder til.
I nabobygget er redaksjonsmøtet er akkurat ferdig. Kouachi-brødrene skyter vaktmesteren i det de kommer inn i bygget. På vei opp trappene møter de en av journalistene fra Charlie Hebdo og truer henne til å taste inn dørkoden. Det trange møterommet ligger bare tre meter innenfor.
– For meg har det vært en måte å finne tilbake til livet på å skrive om det som skjedde, sier hun.
Men hun mener terrorangrepet den 13. november viser at myndighetene ikke har lært av det som skjedde i januar:
– Nok en gang kom foreldre og lette etter barna sine på sykehusene og likhuset. Regjeringen og innenriksministeriet har ikke lært noe av det som skjedde den 7. januar da man lot 130 mennesker dø, sier hun.