Stor overgang for the Camerons

Ukens korrespondentbrevet er postlagt av NRKs nylig påtroppede London-korrespondent Gry Blekastad Almås.

• Hør korrespondentbrevet i lyd: Korrespondentbrev fra London

David Cameron og familien har flyttet fra sitt moderne hjem i bydelen Notting Hill i London til statsministerboligen i Downing Street. Jeg har flyttet fra utkanten av Oslo til London. Og det ser ut til at vi deler noen erfaringer. Vi lider litt, begge to.

Ikke det at den nye tilværelsen er uønsket for noen av oss. Vi har begge bedt om å få de jobbene som gjør at vi har måttet flytte. Men man er vel en gang sånn laget, at man venner seg til en del ting som man lærer å sette pris på.

Han har måttet forlate et moderne hjem i et nærmiljø med andre barnefamilier. Cameron har to barn på fire og seks år, og venter en til, til høsten. Der de bodde fram til forrige uke, hadde de naboer med barn på samme skole. De likte seg der.

I en gate som andre gater. I et hus som andre hus. Med et kjøkken, litt finere enn det gjennomsnitlige. Britiske avislesere har flere ganger kunnet se og lese om en avslappet kommende statsminister avbildet i sitt store, moderne og nyinnredede kjøkken. Men de kunne ikke bli boende der, av sikkerhetsmessige årsaker.

Les også: Disse flytter inn i Downing Street
Les også: Her får Cameron dronningens velsignelse

300 år gammelt hus

Så de har gjort som de fleste britiske statsministre opp i gjennom. De flyttet til Downing Street. Til et gammelt kjøkken. Ja, hele bygningen er gammel, 300 år, og ligger i en litt mørk sidegate i regjeringskvartalet i London.

Camerons skal riktignok ikke bo i nummer 10, men i en litt større leilighet med fire soverom i nummer 11. De er ikke lenger så gamle, de britiske statsministrene, at barna er ute av redet og de klarer seg med den lille leiligheten i nummer 10. Både Tony Blair og Gordon Brown hadde små barn med seg, også de bodde i leiligheten i nummer 11.

(Saken fortsetter under bildet)

Krevde kjøkken-oppussing

David Cameron er britenes yngste statsminister på nesten 200 år, han har med seg sine to barn som blir tre i september. De har gått med på å flytte inn i Downing Street på en betingelse. Kjøkkenet må pusses opp. Det eksisterende er visstnok både gammelt og upraktisk.

Mitt nye kjøkken er moderne, jeg klager ikke over det. Jeg har klaget litt over rengjøringen, for ingen liker vel å flytte inn i et kjøkken der forrige beboeres matrester henger nedover veggene. Men jeg regner med at det ikke er sånn i Downing Street. Og om det var sånn, så var det en statsministers matrester, og det har kanskje en viss sjarme. Eller ikke, når det er snakk om en politisk motstanders matrester.

Nei, jeg klager ikke over kjøkkenet. Jeg har egentlig ingen grunn til å klage, men jeg stiller meg noen spørsmål. Vi er nemlig så heldig å ha en hage også i London. Den er ikke stor, men det er en hage. Og den vender inn mot alle naboenes hager, som møtes der bak alle husene som ligger i kvartalet. Slik britiske byhager flest møtes.

(Saken fortsetter under bildet)

Samtaler gjennom gjerdet

Vår hage er omringet av høye, heldekkende gjerder. Det samme er alle naboenes. Her om dagen hadde jeg min første samtale med en nabo - ikke over gjerdet, for det er for høyt - men gjennom. Det er heldigvis litt vedlikeholdsbehov på disse gjerdene, slik at vi fikk øye på hverandre, der gjennom sprekken i gjerdet. Endelig - etter over to måneder - kunne jeg få introdusert meg.

Hittil har vi kun observert noen andre naboer, i en retning der gjerdet ikke har noen sprekker. Vi så dem, fordi de var barn som hoppet glade opp og ned på trampolinen sin. Mine barn var naturlig nok interessert i å både se dem, og kanskje til og med oppnå kontakt med dem, så de klatret opp på en benk for å se bedre. Men selv da rakk de bare så vidt over med nesetippen, og de hoppende barna oppdaget dem aldri. Vi har fortsatt til gode å hilse på dem.

Det er ikke som den hagen vi forlater i Oslo. Der vi har en sti over til naboens hage, slik at barna våre trygt og enkelt kan gå til og fra hverandre når som helst. Og vi voksne også. Så tar vi en kaffe hos hverandre, eller bare en prat over et lavt og oversiktlig gjerde. Og jeg ser etter deres barn eller de etter mine, hvis vi har et og annet ærend å foreta oss.

Lite privatliv

En ny britisk undersøkelse viser dog at vi har gjort lurt i å bosette oss i byen, dersom et godt naboskap er viktig. De som bor mer landlig, har det visstnok ikke like idyllisk. Men i og med at vi leier huset, og ikke eier det, er vi ille ute likevel. De som leier har nemlig 30 prosent mindre med naboene sine å gjøre enn de som eier. Det ser ikke lyst ut med tanke på om trampolinebarna noen gang skal bli våre omgangsvenner.

David Cameron har også hage. Dere så den, da han sammen med sin visestatminister, liberaldemokratenes Nick Clegg, presenterte sin nye koalisjonsregjering. Den er grønn, stor og hyggelig. Men den brukes altså i arbeids medfør. Dessuten har mange av kontorene i regjeringsbygget ved siden av utsikt til hagen. Og den fylles neppe av mulige omgangsvenner - han har et større problem enn meg i så måte, den nye statsministeren.

Les også: Cameron blir statsminister, Clegg visestatsminister, Brown skal hjem
Les også: Kommer det til å vare fem år ut?
Les også: Et historisk øyeblikk av maktdeling

(Saken fortsetter under bildet)

Nei, naboer er det lite av i Downing Street. Selv om Cameron-familien langt fra blir alene. Det er flust av tjenere, sikkerhetsfolk og regjeringskolleger som er overalt hele tiden. Den forrige statsministerfruen, Sarah Brown, fikk erfare boligens mindre private sider. Hun satt og nøt en drink med noen venner en kveld, - i sitt eget hjem - da redaktøren av en av landets store aviser plutselig, og uten forvarsel, spradet inn i rommet. De er mange som har adgang til statsministerens private bolig.

Cherie Blair skal ha følt de ansattes nærvær som litt for nærværende. Det var ikke mye hun så til sin egen mann. Selv ikke mens han var hjemme. For da var de ansatte der, og ville diskutere med ham, eller få avgjørelser av ham, eller hva det nå var hele tiden. Fru Blair ble kjent for sin kamp mot mannens kolleger for å få tid med ektemannen, selv da han var innenfor hjemmets fire vegger.

Les også: God morgen, statsminister!

Ikke hyggelig familiehjem

Samantha Cameron får ikke en gang nøkler til sitt nye hjem. Det vil alltid være noen som åpner døren for henne. Og for oss som har tilhørt flokken av mennesker som alltid samler seg utenfor Downing Street, lurer vi litt på hvordan det må være, å passere den hver gang man skal til og fra skolen eller butikken. Og høre folkemengdens tilrop. De er ikke alltid like hyggelige å starte dagen med, hverken for statsministerens kone eller barn.

En avis beskrev det på følgende måte: Downing Street ville ikke fungert som regjeringslokale i Ukraina. Det fungerer i hvert fall ikke som et hyggelig familiehjem.

Det er så lenge siden som i 1732 at den første statministeren flyttet inn i Downing Street. Men de fem neste britiske statsministrene nektet, de vil heller bli boende der de var. Det gjorde også Harold Wilson på 70-tallet. Og selv om Margareth Thatcher fikk sørget for en skikkelig oppussing, har det aldri blitt et hjem som omtales som tiltalende eller attraktivt.

(Saken fortsetter under bildet)

«Gullfiskbollen»

Britiske aviser debatterer om det er riktig å tvinge statsministrene og deres familier til å bo i det som tidligere var et normalt hjem i en normal gate, men som nå fjerner dem fra alt som er av virkelig liv. Selv om det koster mer av sikkerhetstiltak, er det mange som mener at det hadde vært verdt det.

Da fikk statsministrene leve normale liv, og dermed kanskje også ført en politikk som egner seg for normale mennesker. I David Camerons nye hjem skal han omtales som statsminister, helst også av familien. Ikke noe Dave eller «fattern» der i gården, nei.

En nabo av Samantha Cameron spøkte for et par år siden med at neste gang Camerons skulle flytte, ville det bli til Downing street. Det håper jeg da virkelig ikke, repliserte den nå nybakte innvåneren i Downing street. Hun hadde sikkert fått med seg Cherie Blairs beskrivelse av sin tid i Downing street: Det er som å bo i en gullfiskbolle, sa hun.

Men jeg ønsker henne lykke til. Vi starter våre nye liv i London omtrent samtidig. Men jeg føler meg som den heldigste av oss. Riktignok har hun tjenere mens jeg må klare meg selv. Men hun har også enda høyere murer rundt sin hage enn jeg har rundt min.