Livstegn fra sumpen

– Jeg tror jeg vil drepe Donald Trump, sa seksåringen.

Sønnen min tittet opp fra havregrøten.

Blikket hans var smalt og spørrende slik et barns blikk ofte er når det lurer på om det har sagt noe bra.

Faren hans og jeg ilte til.

– Nei, det vil du ikke. Det er det ingen som vil, og slikt får ingen lov til å si eller tenke

– Men Donald Trump er en bad guy.

– Nei da, han vil hjelpe folk, og dessuten har han en liten gutt. Han heter Baron, og snart skal han flytte hit og gå på skole han også, sa jeg og la matboksen ned i den svarte skolesekken med bilde av Darth Vader, mørkets fyrste fra Star Wars.

Trump vil drenere sumpen

Det har vært krevende uker her i sumpen.

Det er det USAs nyvalgte president kaller Washington DC, byen vi bor i.

Beskrivelsen stemmer jo, for hovedstaden ble i sin tid anlagt i sumpområdet nabodelstatene Virginia og Maryland ga fra seg.

Men i dag er DC også en annen slags sump. Den har sugd til seg tusenvis av byråkrater og politikere som tjener stadig mer, gir seg selv stadig feitere velferdsgoder og har mistet kontakten med «dalstrøka innafor».

Donald Trump vil tørke ut sumpen. Med det mener han fjerne korrupte og overbetalte byråkrater som ikke forlater makthovedstaden frivillig.

Jakkemerker og T- skjorter med slagordet «DRAIN THE SWAMP» på, gikk unna som varmt hvetebrød på møtene hans i valgkampinnspurten.

Nå skal outsidere med friske blikk styre landet og innta hovedstaden.

Førsteklassinger for Hillary

Her oppe i nabolaget mitt jobber de fleste i sumpen på en eller annen måte: I Det hvite hus, i kongressen og departementer, og i advokatfirmaene som tjener grovt på den store og sumpete statsadministrasjonen.

Barna deres går på skolen til sønnen min. Også i førsteklasse på Lafayette Elementary var det valg 8. november, og de fleste av barna puttet et fotografi av Hillary Clinton i stemmeurna. Eplet faller sjelden langt fra stammen såpass tidlig i livet.

I Washington D.C. stemte bare 4,1 prosent på Donald Trump og 93 prosent på Hillary Clinton.

Og slik ble vel Donald Trump en bad guy for min førsteklassing.

Men vi rydder opp i begrepsforvirringen nå.

Slik amerikanere rydder opp i mange kjente forestillinger om dagen. For det er definitivt nye tider i hovedstaden.

Sytepaver til psykolog

En psykolog jeg kjenner sier hun ikke har hatt så stor pågang siden like etter 11. september-angrepene for 15 år siden.

Terapivante washingtonere strømmer til psykologer for å bearbeide valgresultatet.

Og slik passer de rett inn i bildet «det andre USA» har av dem.

– Jeg er så lei av alle sytepavene som støtter Hillary, sa en av Trump-velgerne jeg fulgte i valgkampen.

Han snakket først og fremst om disse høyt utdannede snobbene som til og med tar seg råd til slike ting som å gå til psykolog.

Etniske skillelinjer var ikke de viktigste mellom de som stemte på Trump og de som stemte på Clinton 8. november.

Det var det først og fremst utdanning som var.

Det er blitt skrevet side på side, kronikk etter kronikk om dette de siste ukene. Hvordan kunne den høyt utdannede eliten i det demokratiske partiet så til de grader lese stemningen i landet feil?

Hvordan kunne det ha seg at meningsmålingene ikke stemte, at prediksjonsmodellene gav Clinton en soleklar seier? At partiet totalt hadde mistet tilliten til den hvite arbeiderklassen, men ikke hadde forstått hvor hunden la begravet?

Mange av ekspertene som skriver om Trump-velgerne framstår som antropologer mens de beskriver sine hvite menn og frustrerte hvite kvinner med røde capser og amerikanske flagg i hagen. Det har jeg kanskje gjort selv også i min iver etter å forklare hva det er som har skjedd det siste året.

Mest trist

Men egentlig er det mest trist det som har skjedd, og det hadde det vært også om Hillary Clinton hadde vunnet flertallet av valgmannsstemmene.

For splittelsen og mistilliten er så dyp. Frykten for det som kommer under Trumps styre er sterkere enn ved noe maktskifte jeg har opplevd her. Den bitre striden mellom Bush og Gore i 2000 blekner i sammenligningen.

• Se: Urix spesial – USA, et splittet land

Dessuten hadde splittelsen vært minst like sterk om valgresultatet hadde vært et annet. Om Hillary hadde vunnet på målstreken, hadde raseriet kokt over blant mange.

Hvordan kom vi hit?

Tomme stoler på thanksgiving

Denne langhelga har vi samlet oss rundt middagsbordene for å takke. Men mange reiste ikke hjem til familien slik de pleier for å feire høsttakkefesten, den viktigste familiehøytida for de fleste amerikanere.

Advokaten fra Wisconsin jeg kjenner, orker ikke å sitte rundt samme bord som familien som bidro til at Trump vant en av delstatene i rustbeltet.

Det finnes tallrike slike historier.

CNN gikk så langt som til å lage en egen app som kan styre samtalen unna politikk under kalkunmiddagen.

Jeg har tilbrakt høytida i Bernie Sanders «hjemland» Vermont. Her var det ingen Trumpvelgere rundt middagsbordet, men debatten var likevel intens. Det var også frustrasjonen over Clinton-kampanjen.

Demokratene glemte de hvite

Hillary Clinton brukte mye tid på å ramse opp mangfoldet i USA i sine valgkamptaler, slik også Obama pleier å gjøre. Hun ville være presidenten til innvandrere fra El Salvador, muslimer og afroamerikanere, homofile, lesbiske og transseksuelle. Men glemte hun ikke en gruppe? Hva med de hvite? Og spesielt de hvite som mangler både mastergrad og sekssifret årslønn i dollar.

De lot seg ikke lokke til stemmeurnene av mye av det Clinton brukte tid på å snakke om. De ville heller ha forandring.

De kjenner seg bedre igjen i beskrivelsen av landet deres som «verre enn noensinne», og tok heller sjansen på han som lovet å kjempe for nettopp dem.

Så får det ikke hjelpe at snobbene langs USAs blå kyster mener «Make America Great Again» egentlig betyr «Make America White again».

Akkurat dette siste bekymrer naturligvis mange her i sumpen nå. På skoler både her og andre steder, har brune barn fått høre at de snart må forlate landet av de andre barna.

Hitlerhilsen i nabolaget

Og forrige helg møttes den såkalte «alternative høyresida» til konferanse.

Da feiret de blant annet valgseieren på en stor italiensk restaurant i nabolaget mitt. En video fra middagen viser gjester som gjør nazihilsen og roper Sieg Heil og Hail Trump.

Direktøren for restaurant kjeden Maggianos Little Italy har bedt om unnskyldning og sagt at de ville nektet de høyreekstreme gjestene adgang om han visst hvem de var. Inntektene fra middagen deres har han gitt til Anti Defamation League som kjemper mot antisemittisme og rasisme i USA.

Det blir ikke så lett framover. Det er vanskelig allerede. Trumps kommende sjefrådgiver i Det hvite hus, Steve Bannon, har selv det mange vil kalle høyreekstreme sympatier.

Justisministeren hans vil bli en av ytterst få som i sin tid ikke ble godkjent til en føderal dommerjobb fordi han hadde kommet med rasistiske ytringer.

The Apprentice i Det hvite hus?

Utnevnelsen av nøkkelpersoner i Trumps kommende administrasjon skiller seg skarpt fra det amerikanerne er vant til.

Intervjuprosessen har fortont seg mer som en episode av The Apprentic, realityserien Trump i sin tid ledet. Kandidatene er blitt paradert foran kamera mens presidenten slenger ut noen fraser om hvordan møtet gikk.

Mitt Romney «ser jo ut som en utenriksminister», skal den påtroppende presidenten ha sagt i forrige uke.

Men om han blir utenriksminister, er det intens strid om blant Trumps ulike fraksjoner av støttespillere.

Hvordan det blir å være politiker, journalist eller helt vanlig innbygger her i sumpen etter 20. januar, må vi nok vente til da med å få vite.

Men alle følger nøye med. Også de som går i første klasse.