Libya – landet der alt har gått galt

Libya blir sammen med Irak ofte trukket fram som eksempler på at Vestens Midtøsten-politikk har vært kortsiktig og lite gjennomtenkt. Få gråt da diktatorene Saddam Hussein og Muammar al-Gaddafi ble fjernet, men hadde noen tenkt hva som skulle komme i stedet?

Konflikten i Libya har revet det oljerike landet sør for Middelhavet i stykker. Når lederne for de to partene i konflikten nå samles i Moskva for å få til en våpenhvile, gir det et lite håp om fred etter snart ni år med krig og uro.

• Libyske rivalar venta å signere våpenkvileavtale

Forhandlinger om varig fred

Etter at Tysklands forbundskansler Angela Merkel møtte Russlands president Vladimir Putin i begynnelsen av januar, ble det bestemt at det var Tyskland som skulle ta initiativet til en større konferanse for forsøke å få til en fredsprosess i Libya.

I utgangspunktet er det to parter som må bli enige om fred. Den ene ledes av den FN-anerkjente regjeringen i hovedstaden Tripoli under statsminister Fayez Sarraj. Den andre av general Khalifa Haftar og hans parlament, som er basert i Tobruk øst i landet.

Men det politiske kartet i Libya er så komplisert at bare det å finne hvem som kan forhandle om fred, er en nesten umulig oppgave.

Libya er en ny stat

Den statsdannelsen vi i dag kjenner som Libya, er et resultat av Europas kolonisering av Det afrikanske kontinent fra midten av 1800-tallet.

Etter mange år under tyrkisk styre sikret Italia seg kontrollen over den nordlige delen av Afrika, mellom det britiske Egypt og franske Tunis. De tre stammeområdene Tripolitania, Kyrenaika og Fezzan ble slått sammen til en enhet under navnet Libya.

Under andre verdenskrig var Libya slagmark for kampene mellom britene og de italiensk-tyske styrkene, og etter krigen fikk landet sin selvstendighet og ble et monarki i 1951.

Inspirert av det som skjedde i nabolandet Egypt tok en gruppe yngre offiserer i 1969 makten i Libya. Det ble starten på 42 år med Muammar al-Gadaffi som landets sterke mann.

Gaddafi brukte Libyas store oljeforekomster til å gjøre landet til et av de mest velstående både i Afrika og innenfor den arabiske verden.

I Gadaffis telt

Men Gaddafi markerte seg også raskt som en svært uberegnelig leder som med brutale metoder slo ned på all opposisjon i hjemlandet. Samtidig sto han ikke av veien for å bruke sine oljepenger til å skaffe seg innflytelse utenfor Libyas grenser.

Men på 2000-tallet kunne det virke som om Muammar al-Gadaffi hadde innsett at han måtte få orden på sitt forhold til omverden, om han skulle klare å holde seg ved makten.

Han slapp i økende grad utenlandske interesser inn i landet og la om retorikken overfor Vesten fra konfrontasjon til mer forsonende fraser. Han fikk besøk av Storbritannias statsminister Tony Blair i sitt ørkentelt utenfor Tripoli, og han slo opp sin beduinleir i den franske hovedstaden Paris.

Døden i Sirte

Men under overflaten ulmet det, og en av de som gjorde flere forsøk på å fjerne ham, var Gadaffis tidligere generalstabssjef Khalifa Haftar. Haftar hadde ledet Gaddafis militære eventyr til Tsjad, men hadde blitt tatt til fange og valgte seinere å slå seg ned i USA.

Den arabiske våren ble i Libya voldsom, og endte samme høst med at Muammar al-Gaddafi ble dradd ut av vannrør i hjembyen Sirte, mishandlet og til slutt drept.

Da hadde etter hvert hele verden vendt seg mot ham og norske jagerfly basert på Kreta deltok aktivt i bombingen som gjorde at opprørene fikk overtaket i krigen mot de Gaddafi-tro styrkene.

Men selv om det i 2012 ble gjennomført demokratiske valg til et parlament i Libya, var mange av dem som hadde deltatt i opprøret ikke enige om hva slags land de nå skulle bygge.

• Utvalg om Libya-bombing: Politikerne hadde «svært begrenset» kunnskap

Tripoli mot Benghazi

Det var sterke motsetninger mellom den østlige delen av landet med landets nest største by Benghazi som sentrum, og hovedstaden Tripoli i vest.

Midt oppi dette etablerte også mer radikale islamske grupperinger seg, noen tydelig inspirert av både Al Qaida og Den islamske staten (IS).

Blant dem var Ansar al-Sharia den mest synlige. De store oljeressursene gjorde at dette også handlet om penger og innflytelse utenlands.

I 2014 ble det arrangert et nytt valg til en lovgivende forsamling. Oppslutningen om dette valget var dårlig og valget ble derfor erklært ugyldig av konstitusjonsdomstolen.

Dermed fortsatte det gamle parlamentet, Den generelle nasjonalforsamlingen (GNS), dominert av Det muslimske brorskap, å fungere.

Siden 2015 har Fayez Sarraj vært den sterke mann og statsminister for regjeringen i Tripoli. Han tilhører den gamle makteliten i Libya helt tilbake til den gangen området var en del av det tyrkisk-osmanske riket.

Representantens hus i Tobruk

Det nye parlamentet valgte etter hvert å flytte seg østover og etablerte seg på et innleid gresk skip i havnen i Tobruk.

Libya hadde i praksis altså to lovgivende forsamlinger og to maktsentra. I virkeligheten var Libya blitt et geografisk område mer en enn nasjonalstat med mange mindre maktsentra styrt av lokale høvdinger med egne militser.

• Gaddafis hjemby overtatt av IS

General Khalifa Haftar satte i april 2019 i gang en militær offensiv mot Tripoli. Men så langt har den endt i stillingskrig i utkanten av Libyas hovedstad.

Den nå 76 år gamle Khalifa Haftar er mannen som tilsynelatende har et evig liv uavhengig av skiftende politiske vinder i Libya. Etter 20 år i USA har han delt amerikansk-libysk statsborgerskap, men han har også svært gode forbindelser til Russland, etter sine studier på Frunze-militærakademiet på slutten av 1970-tallet.

Kan Russland og Tyrkia løse Libyas problemer?

Derfor er det mange som tror at det kan bli en løsning når nå Russland og Tyrkia stiller seg bak forsøkene på fred og en mer varig politisk løsning i Libya.

Tyrkias president Tayyip Erdogan valgte i desember 2019 å annonsere at landet ikke bare ville sende hjelp til den hardt pressede regjeringen i Tripoli, men også vurderte å sette inn soldater i konflikten mot opprørerne.

Russiske leiesoldater har i lengre tid operert sammen med general Haftars styrker, selv om president Putin seinest under møtet med Angela Merkel lørdag benektet at det dreier seg om regulære russiske soldater.

Men nå stiller altså både Putin og Erdogan seg bak en våpenhvile og de planlagte fredsforhandlingene i Berlin. Om dette vil føre fram til fred for de knappe seks millioner innbyggerne i det krigsherjede Libya vil bare tiden vise.