Afghanistan har alltid vært en møteplass for armeene.
I 1906 inngikk Tsarens statsminister Grev Witte avtalte i London med det britiske imperium om en demarkasjonslinje i Khyberpasset mellom dagens Afghanistan og Pakistan som grensen mellom russisk og britisk interessesfære. Den gang gikk Indias grense ved Khyberpasset vest for Peshawar (i nåværende Pakistan).
Avtalen ble så viktig at den dannet rammeverket for den britisk-russiske alliansen under første verdenskrig.
Da Tsaren falt og bolsjevikstaten underla seg de sentralasiatiske land nord for Afghanistan, startet en folkevandring nordfra: Tadsjiker, turkmenere, uzbekere, kirgizere, og kazakher som alle var rotfestede muslimske folk, flyktet unna den ateistiske sovjetstaten.
I dag utgjør tadsjikene 25 prosent av befolkningen i Afghanistan og snakker farsi som iranerne. Dette er den neststørste gruppen etter pasjtunfolket som bor både i Afghanistan og i Pakistan.
Begge gruppene er sunnimuslimer, men pasjtunene er tradisjonelt mye strengere i sin islamske tro enn de andre etniske gruppene i Afghanistan.
Sviket
Den norske sosialantropologen Fredric Barth ble verdensberømt etter andre verdenskrig på sine studier av spillteorier i nordvest-pakistansk og afghansk politisk kultur.
Barth påviste at sviket ble brukt fra familiestrid til kampen om makten i samfunnet: Da kunne en mann alliere seg med sin fetter og drepe sin bror for å bli familieoverhode, landsbyoverhode, klansoverhode, ja selv leder av landet.
Sviket brukt som instrument har spilt inn helt siden Afghanistans kong Zahir Shah ble styrtet av sin fetter Mohammed Daod som styrte landet fra 1973-1978. Daod ble igjen styrtet av kommunistene.
Frem til 1989 hadde Afghanistan Nur Muhammad Taraki, Hafizullah Amin og Babrak Karmal som presidenter. Høsten 1979 tok Hafizullah Amin makten fra Taraki. De var forbundet gjennom inngifte. Da Sovjetunionen invaderte Afghanistan helt på tampen av 1979 ble også Amin drept, og erstattet av Babrak Karmal.
Sovjetokkupasjonen
Sovjetunionens felttog 24. desember 1979 - 15. februar 1989 i Afghanistan førte umiddelbart til at Sommer-OL i Moskva i 1980 ble boikottet.
Afghanistan-invasjonen forlenget den kalde krigen med ti år.
De sovjetiske militære tryglet den sovjetiske stats- og partisjef hele 1979 om ikke å invadere Afghanistan trass i at de stedlige kommunistene ba om hjelp til å stabilisere landet mot angrep fra mujahedin-gruppene.
Sjefen for de sovjetiske landstridskreftene, armègeneral Valentin Varennikov skriver dette i bind 5 av sine memoarer, med tittelen «Det som ikke kan gjentas».
For Afghanistan med sentral-Asia og Kaukasus var kjent for russerne i 180 år som «den bløte buk under det russiske imperiet» – en feltmessig «hengemyr» for de militære.
Som straff for sin opposisjon måtte general Varennikov planlegge og lede Sovjetunionens invasjon samt være øverstkommanderende i Kabul i fem år.
Da sovjetarmeen trakk seg ut i februar 1989, sa tanks-offiserene til NRK i Termèz i den uzbekiske ørkenen nord for Salang-passet, at de aldri skulle vært inne i Afghanistan.
Afghanistan-krigen og glasnost-politikken til Mikhail Gorbatsjov regnes som to av de viktigste forutsetningene for at makten glapp for kommunistpartiet i USSR og at supermakten ble oppløst 31. desember 1991.
USA og NATOS krig fra 2001
«Det er uaktuelt å sette en dato for tilbaketrekning fra Afghanistan», slo Forsvarsminister Grethe Faremo fast i Aftenposten 11.november 2009.
«Mislykkes NATO i Afghanistan, er NATO ferdig» sa Storbritannias statsminister Tony Blair kort før sin avgang i juni 2007. Med USA i spissen invaderte NATO med sin ISAF-styrke Afghanistan i 2001 for å fjerne Taliban-styret.
- Les:
Terrorstyret dette pasjtun-baserte regime sto for, er dramatisk beskrevet av afghaneren Khaled Hosseinis i hans to verdensberømte romaner «Drageløperen» og «Tusen strålende soler».
Dette tolererte Vesten trass i at Kabul ble ødelagt under borgerkrigen i begynnelsen på 1990-tallet mellom Taliban og krigsherrene som inngikk i Nordalliansen.
De to mest kjente der var den tadsjikiske krigsherren Mazood som russerne fikk stor respekt for, siden de aldri klarte å ta ”Tre løvers dal” som han holdt, og den mye mer beryktede uzbekiske krigsherren Rashid Dostum som har makten i Farjab-provinsen med Meymaneh der det norske troppebidraget opererer innenfor ISAF-styrken.
Statene som deltar i ISAF-styrken har snart ført et felttog for å stabilisere landet for Karzai-regimet like lenge som russerne sloss for å stabilisere Afghanistan for sine kommunistiske kamerater.
ISAF-sjefen, general Stanley McChrystle, har slått fast at det blir verre før det bli bedre i Afghanistan som overskrift for sin nye strategi mot Taliban.
- Les:
Hva må gjøres?
I høst sa general Sverre Diesen etter sin avgang som forsvarsjef, at det ikke kom anleggsmaskiner, sykepleiere og en sivil hjelpeinnsats som kunne bedre afghanernes liv etter at de vestlige militærmaktene marsjerte inn i 2001.
Det fins ingen militær seier med konvensjonelle midler i Afghanistan. Det var slutningen Mikhail Gorbatsjov trakk da han beordret sovjetarmeen ut i 1989.
Det er også ISAF-styrkens konklusjon.
Deltagerlandene i ISAF-styrken har altfor sent forstått, at det må etableres et sivilt og svært omfattende, sivilt hjelpeprogram som kan bedre folks dagligliv i Afghanistan.
Bare 7 prosent av landets befolkning har tilgang på elektrisk strøm. Opplysningspolitikk mot Taliban må derfor være å gi folk lys!
Å bygge vannkraftverk i dette fjellandet synes som en rask måte å skape forandring på. Like nord for Afghanistan bygget russerne for 40 år siden verdens største vannkraftverk Nurek i Tadsjikistan.
Naturgitt gror bare opiumsvalmuene og vannmelonene i halvørkenen som Afghanistan består av mellom høyfjellene.
Vannkraft har den doble virkning, at når vannet har passert turbinene kan det ledes ut i irrigasjonssystemer til fremme for folks levekår, og sette dem i stand til å dyrke mer mat! Spedbarnsdødeligheten i Afghanistan er verdens høyeste.
Landet er på det nærmeste veiløst, så foruten energi er spørsmål som ferskvannskilder, veibygging, helse og utdanning nøkkelsektorer.
Oppgavene står i kø, ekspertisen fins, pengene kan reises. Men å dra i gang en bredere, internasjonal forståelse for en ny og sivil innsatsvektor i det afghanske problemkompleks, blir ikke dagskrav i politikken.
Heri ligger faren ved at børsens «3 months’ value perspective» forurenser tankegangen til dem som skal forestå grunnleggende, sikkerhetspolitisk tenkning innenfor NATO-landene.
«En klok mann lærer av andres feil, bare en tosk lærer av sine egne» – lyder et russisk ordtak.
Når snakk om exit-strategi og ensidig vektlegging av flere soldater dominerer blant stats- og regjeringssjefene i den vestlige alliansen, er det tegn på at Vesten nærmer seg den grad av utmattelse som førte russerne ut av Afghanistan for 20 år siden.
Imens råtner Karzai-regimet på rot. Frie valg i Afghanistan er en illusjon i fravær av et livskraftig, sivilt samfunn.
Det er verdenshistoriens udiskutable leksjon.