NRK Meny
Normal

Hvor er Kina på vei?

Etter noen dager hjemme i Norge, slås jeg av hvor opptatt norske medier er av Russlands anneksjon av Krim-halvøya og president Putins kraftige innstramming av ytringsfriheten og hans stadig mer diktatoriske styresett. Hvorfor er vi ikke like bekymret for den samme utviklingen i Kina?

China Tiananmen Anniversary

HOLD FANEN HØYT: En kvinne poserer for et suvenirbilde på Tiananmen-plassen 4. juni 2014. Propaganda fra kommunistpartiet ruller på skjermen bak. Oppfordringen lyder 'hold fanen høyt for sosialisme med kinesiske særtrekk'.

Foto: Alexander F. Yuan / Ap

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Beijing.

Morgenlyset snek seg inn gjennom Gobi-ørkenen som et rosa slør over de slake gressbakkene. Det nye landet viste seg i sin vakreste morgenskrud for oss som følte magien ved endelig å ha nådd fram til Midtens rike. Etter en uke langs snødekt, russisk bjørkeskog og over mongolske stepper hadde den transsibirske jernbane ført oss fram grensen. Nå var vi i Kina.

Klokken fem om morgenen insisterte en kinesisk forretningsmann på å ta meg med til spisevognen.

Oppholdet i det nye landet måtte innledes på aller beste måte – med kinesiske retter. Maten smakte fremmed, men vidunderlig der jeg forsøkte å balansere den inn i munnen med et par uvante spisepinner.

Mens vi satt ved bordet og mesket oss suste toget videre inn i Kina.

En mektig rød sol steg opp over horisonten, feide vekk det rosa morgensløret og avdekket en råere virkelighet i det tørre ørkenlandskapet.

Like ved jernbanen så vi hvordan fattigbøndene hadde gravet ut huler i åssidene for å skape seg usle boliger i en hverdag preget av slit og savn.

Å kunne fylle magen med slike delikatesser som vi fikk i togets spisevogn var utenkelig for dem. De strevet fortsatt med å holde sulten unna seg og familien – slik de hadde gjort i uminnelige tider.

Året var 1977, diktatoren Mao Zedong hadde tatt farvel med livet for bare noen måneder siden. Tilbake lå et Kina i økonomisk og politisk ruin etter et tiår med såkalt kulturrevolusjon som den paranoide Mao satte i gang for å ramme og renske ut sine innbilte fiender innad i kommunistpartiet.

Ved togvinduet sto en av mine medreisende, en av de mange maoistene fra Norge som var med på denne turen. Over seg av begeistring for endelig å ha nådd det forjettede land øste hun ut sin lovprisning:


– Se så flott folket bor her, sa hun og pekte mot de fattigslige hulene.

– Mye bedre enn i Sovjetunionen!

Gjennom hele kulturrevolusjonen hadde hun forsvart despoten Maos herjinger med Kina og kritisert det statskapitalistiske Sovjet.

Nå kunne hun slå fast – etter å ha studert sitt favorittrike et par timer fra togvinduet – at Kina var det lykkelandet hun hadde drømt om i alle disse årene.

I dag har skjell falt fra øynene på de fleste av dem som den gang var marxist-leninister og maoister. Nå har de sett hvilke lidelser et totalitært system kan påføre sitt folk.

I 2014 står en ny gruppe nordmenn klar til å glatte over det kinesiske kommunistpartiets jerngrep om makten. Overraskende nok kommer mange fra næringslivet. De er slett ikke marxist-leninister, men befinner seg heller ute til høyre på det politiske spekter.

– I Kina er det akkurat passe med demokrati

– I Kina er det akkurat passe med demokrati, sa en norsk næringslivsleder til meg her i Beijing rett etter at jeg begynte som Asia-korrespondent for fire år siden.


– Her får man gjennomført ting raskt og effektivt, la han til.

Etter at fredsprisen i 2010 ble tildelt den kinesiske demokratiforkjemperen Liu Xiaobo, mente framtredende næringslivsrepresentanter i Norge at prisen heller burde gått til Maos etterfølgere i det kinesiske kommunistpartiet.

I et innlegg i Aftenposten i april i år skriver en norsk næringslivsleder bosatt i Kina om Dalai Lama og Liu Xiaobo:

– De er motstandere av styresmaktene. Hvilke konsekvenser ville det fått for Kina om de plutselig skulle akseptere at individer som er definert som en sikkerhetsrisiko, kan anerkjennes internasjonalt uten at Kina reagerer på det? heter det i innlegget.

– Ingen langneser som har studert kinesisk i Kina bør få komme tilbake hit

En av mine unge kinesiske venner er særdeles krass når han omtaler såkalte Kina-eksperter fra Vesten som har bodd lenge i landet og snakker kinesisk flytende:

– Ingen langneser som har studert kinesisk i Kina bør få komme tilbake hit, sier han.

– De er alle sammen hjernevasket.

Han utdyper synspunktet sitt slik:

– Disse folkene har investert mye tid og penger på å lære seg kinesisk. De vet at dersom de sier noe kritisk om kommunistpartiet, vil myndighetene her nekte dem å komme tilbake til Kina. Og da er jo hele utdannelsen deres verdiløs!

I 1977, da jeg ankom Beijing med tog, spilte de fortsatt «Østen er rød» på stasjonens klokkespill. En sang til ære for diktatoren Mao, som i nesten tre tiår hindret Kina i å utvikle seg.

Etter at han døde har kinesiske bønder og arbeidere tatt igjen det tapte, og skapt et ganske annerledes Kina.

Den gang for 37 år siden gikk nesten alle folk rundt i samme type klær, de såkalte Mao-dressene i enkelt blått bomullsstoff, for både kvinner og menn. Bare partipampene kjørte bil, alle andre brukte sykler.

Den gang var det kanskje nine million bicycles in Beijing, som Katie Melua synger, og syklistene fosset inn over de brede avenyene som en buldrende elv hver gang lyset skiftet fra rødt til grønt.

I dag er klesdrakten litt annerledes, for å si det forsiktig. Bare noen få svært gamle mennesker kler fortsatt på seg den blå Mao-jakka.

Ellers er det mest fargerike klær i vestlig snitt å se. Gjerne dyre designerantrekk for dem som har råd til det – ofte med briller og vesker fra Gucci og Prada som tilbehør.


Damer med slikt utstyr sykler aldeles ikke, de tripper på høyhælte sko inn i sin Porsche eller Audi, mens de hele tiden snakker i mobiltelefonen – også bak rattet.


I dag er det millioner av biler i Beijing, nærmere 6 millioner for å være eksakt, så på bulevardene mellom alle skyskraperne er det ikke lenger plass til så mange sykler.

De siste tiårene har det vært en dramatisk forbedring av levestandarden i Kina, særlig i byene.


Mange utenforstående – også i Norge – er imponert over denne voldsomme økonomiske framgangen.

– Ettpartistaten og den kinesiske statskapitalismen har vist seg som en nærmest uslåelig kombinasjon når det kommer til å levere rask vekst, sa en næringslivsleder nylig til Aftenposten.

Et utsagn som reflekterer den kinesiske elitens synspunkt om at deres modell – under kommunistpartiets kontroll – er mye mer effektiv enn vestlige demokratier der politiske vedtak tar atskillig lengre tid å bli enige om.

Men hva kunne ha skjedd i Kina, dersom kommunistdiktaturet ble avviklet og demokrati og frihet innført – for eksempel i 1989?


Kina, Taiwan og Sør-Korea hadde et nokså likt utgangspunkt, både politisk og økonomisk, i tiden etter annen verdenskrig.

Folk var svært fattige og statene styrt av diktatorer.

Taiwan og Sør-Korea kastet av seg diktaturet og innførte demokrati. Siden har disse landene opplevd en velstandsframgang som er sterkere enn i Kina – og ikke minst – her er det mindre forskjell på fattige og rike enn i det såkalt kommunistiske nabolandet.

Under mitt første besøk til Kina for 37 år siden kom jeg med tog. Seinere har jeg reist med fly. Som denne uken, da jeg returnerte fra Norge etter det årlige møtet for alle NRKs korrespondenter. SAS-maskinen tok meg inn over luftrommet til det store russiske riket, og jeg tenkte på hvordan norsk offentlighet den siste tiden har vært preget av bekymring for utviklingen i vårt viktige naboland.

Over Russlands anneksjon av Krim-halvøya og president Putins kraftige innstramming av ytringsfriheten og hans stadig mer diktatoriske styresett.

Hvorfor er vi i Norge ikke like bekymret for den samme utviklingen i Kina?

Da jeg kom til landet som korrespondent for fire år siden hadde jeg et fåfengt håp om at Kina skulle utvikle seg i mer liberal retning.

At den nye kommunistlederen Xi Jinping skulle innføre politiske reformer som ga folk mer frihet.

I stedet har det gått i motsatt retning.

Den politiske kontrollen er nå hardere enn noen gang siden 1989, og det har blitt stadig verre de siste to årene under Xis ledelse.

Under sitt besøk i Kina høsten 2010 – før annonseringen av fredsprisen – advarte daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre i et intervju med NRK om at Kinas politiske ledelse ønsket å eksportere sin totalitære styreform til resten av verden.

Nå ser vi at både Russland og mange andre land i Midtøsten, Afrika og Asia følger en slik utvikling. Demokratiet er på vikende front i verden.

Kinas økonomiske vekst har endret verdensøkonomien, og vi vil alle gjerne sikre oss en del av den voksende kinesiske kaken.

Men kan vi gjøre det uten å bry oss om rettighetene til dem som har vært med på å bake denne kaken?

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt