NRK Meny
Normal

Javel, Mister Chok

PYONGYANG (NRK): Vårt vennskap var aldri frivillig, og våre roller kunne ikke vært mer ulike. Likevel kunne jeg ikke unngå å bli kjent med min Nord-koreanske påpasser Chok, som aldri var mer enn to skritt bak meg under hele oppholdet i Pyongyang.

Gå til forsiden

Peter Svaar i Pyongyang

Peter Svaar i Pyongyang

Peter Svaar i Pyongyang

24 bilder

    – Du må være Peter! utbryter en ung dresskledd mann med briller, bare sekunder etter at jeg er gjennom tollen på Pyongyangs splitter nye flyplass, Sunan International.

    I løpet av sekunder er jeg åpenbart gjenkjent mellom flere hundre andre i flyplassens stappfulle ankomsthall. Noen må åpenbart ha studert passbildene vi leverte inn ganske nøye, og selvsagt har mitt nye bekjentskap to generasjoner Kim smilende fra en pin på jakkeslaget.

    Velkommen til Korea! Er ikke flyplassen vår fin? Det er vår kjære leder som har bygget den. Se! Alt her er helt moderne! Hvordan syns du den er sammenlignet med flyplassen i Beijing? Er ikke denne litt finere, synes du?

    – Mr Peter, du kan bare kalle meg Chok. Eller Mister Chok, sa min nye venn.

     : Korresponentbrevet lørdag 31.10. Peter

    Sjeldent pressevisum

    Det er ikke hver dag Nord-Korea inviterer journalister inn, men det Nordkoreanske arbeiderpartiets 70-års dag med en stor militærparade var en av disse få anledningene hvor regimet gjerne ønsker så mye vestlig pressedekning som overhodet mulig.

    Jeg har etter hvert blitt godt vant til ulike mer eller mindre gode hjelpere på slep mens vi filmer her i Asia, men min nye ufrivillige venn Mister Chok gjorde dem alle til skamme:

    – Jeg skal følge deg mens du er her. Nå må du gi meg ditt pass. Bare for safety….fikk jeg megetsigende beskjed om mens jeg så hvordan mitt røde pass forsvant ned i en brun nord-koreansk skinnveske.

    – Jeg skal bo på samme hotellet som deg, så du kan alltid spørre meg om det er noe du lurer på, forsikret Chok. Jeg er aldri langt unna, la han til – som om jeg tvilte på det.

    Så hvem var denne horden som var sendt for å passe på oss? Vi var flere hundre utenlandske journalister her, og alle med hver sin dresskledde, regimelojale unge mann to skritt unna.

    – Jeg har stor leilighet i Pyongyang, skrøt Chok i bussen på vei inn til byen. 2, nei vent, 3 soverom! Og to bad! Den er 180 kvadratmeter. Helt gratis! Partiet gir oss alt vi trenger, visste du det?

    Jeg fikk vite at min venn var gift og hadde et barn, og etter en kort militærtjeneste på seks år, mot Nord-Koreas normale ti, hadde Chok akkurat startet som trainee i Utenriksdepartementet. Det var i hvert fall den historien han fortalte meg.

    Hvor hadde han lært så god engelsk? På eliteuniversitetet Kim Il Sung University.

    Der hadde han sett mange amerikanske filmer!

    Og hva var favorittfilmen?

    – Titanic!

    Paradepiker med granater

    Paradepiker med granater. Jentene er rundt 15 år.

    Foto: Peter Svaar / NRK

    Propaganda på flyet

    Bare flyreisen til Pyongyang hadde vært en munnfull. Landets ambassade i Stockholm gjorde det helt klart at vi ikke kunne fly med noen andre enn regimets eget flyselskap, Air Koryo, med flyflåte av sovjet-russisk modell og en nokså særegen form for underholdning ombord.

    Fra vi satte oss i flysetet i den russiske Tupolev-maskinen i Beijing dundret propagandasanger fra høyttalerne, og små skjermer viste et militært rockeband med vakre og syltynne sangerinner i trange, hvite marineuniformer som så vidt vi kunne tolke det sang nasjonalistiske og oppbyggelige svisker.

    Sangene ble brutt opp med bildesekvenser av jagerfly som fløy formasjon og raketter som ble skutt ut av undervannsbåter, så alle fordommer om et lukket og militaristisk Nordkorea ble oppfylt til fulle allerede før vi hadde landet.

    I tollen ble alle våre kofferter endevendt, og i et land der en amerikansk turist for bare noen måneder siden ble dømt til straffarbeid for å ha glemt en bibel på hotellrommet, hadde vi pakket vår bagasje med hjertet i halsen.

    Harddisker og mobiltelefoner var rensket for alt som, selv med nord-koreanske øyne, kunne virke det minste sensitivt eller støtende. Og selv om en toller en stund insisterte på at mitt armbåndsur inneholdt et spionkamera, kom vi heldigvis til slutt helskinnet gjennom inspeksjonen.

    Vi kjørte inn mot Pyongyang sentrum på brede men helt tomme veier, og det var som å ha gått inn i en tidskapsel. Nordkorea er så isolert at tiden har stått stille, og det føltes som å kjøre gjennom et filmsett som skulle forestille 1950-tallets Sovjet. Samtidig forsøkte jeg å holde praten i gang med Mister Chok.

    – Som du ser har vi ikke så mye biltrafikk, sa Chok og lot det henge i luften.

    Han var en mann litt yngre enn meg selv, som jobbet for et regime som ikke bare utrydder sine kritikere, men tre generasjoner av deres familie. Et regime som er så desperat etter utenlandsk valuta at de ifølge en fersk FN-rapport nå eksporterer slavearbeidere til land i Midtøsten. Et regime folk er så desparte etter å flykte fra at grensevaktene rømmer til Kina og skyter og dreper innbyggere i grenselandsbyene på Kinesisk side på jakt etter mat.

    Mens fattigdommen var helt tydelig for oss begge utenfor bussvinduene pratet Chok åpenbart tøv om hvordan Nordkorea ikke har arbeidsløshet og hvordan partiet gir alle innbyggere gratis bolig, og jeg tenkte at en smart og utdannet fyr som han umulig kunne tro på alt sludderet selv.

    Hotell på øde øy

    Hotellet vi ble kjørt til, hadde sett sine beste dager – og lå på en øy i Taedong-elven som renner gjennom hovedstaden.

    Militære sjekkpunkter blokkerte begge broene over til fastlandet.

    – Dere må ikke under noen omstendighet forlate hotellet uten meg! Det er veldig, veldig farlig! sa herr Chok alvorlig da vi hadde kommet til hotellets lobby, uten å nærmere spesifisere hvor langt vi kunne gå, eller hva som ville skje om vi forsøkte.

    Nord-koreansk feiring

    Etter at alle de uniformskledde var ferdige med å marsjere, inkludert troppen med 15 år gamle jenter, kom festkledde folk med blomster i hendene. – Som et 17.maitog fra helvete, mener Peter Svaar.

    Foto: Peter Svaar / NRK

    Lynraskt nordkoreansk internett

    Hotellet, inkludert pressesenteret de hadde laget, kunne når som helst blitt brukt som kulisse i en Bond-film fra 70-tallet. Store gjennomsiktige hai-akvarier omslynget frokostrestauranten, mens bilder av rakettoppskytinger og interkontinentale missiler hang i korridoren inn til heisen.

    Men i et land der innbyggerne overhodet ikke har noen tilgang til internett, var våre nettlinjer på hotellet lynraske.

    – Hvis ikke kjære leder er hjemme og ser på Netflix er det kanskje ikke så mye konkurrerende trafikk, spøkte en amerikansk journalistkollega mens vi sjekket inn på Facebook og la ut bilder på Instagram.

    Plagsomt hemmelighold

    Men paranoiaen og hemmeligholdet til dette stalinistiske regimet, skulle snart få andre og mer upraktiske konsekvenser for oss.

    Nordkoreanere hadde til nå ikke sagt et ord om programmet for de neste fire dagene, og vi ante rett og slett ikke hva som skulle skje.

    Nå prøvde jeg å hale ut av herr Chok i det minste når vi skulle stå opp dagen etter for å være klare til militærparaden:

    Jeg vet ikke nøyaktig….var svaret. Kanskje jeg får vite noe i kveld. Jeg ringer deg. Vær på rommet ditt, så ringer jeg deg…

    Neste morgen fikk vi en halvtimes varsel.

    I resepsjonen summet det av journalister, alle de store amerikanske tv-stasjonene var invitert, og vi fikk egne blå journalistarmbånd alle ble nødt til å ha på før vi skulle inn til Kim Il Sung-plassen.

    I et annet hjørne av lobbyen stod et reisefølge på et hundretalls velstående amerikanere. Kvinnene var kledd i tradisjonelle koreanske kjoler og mennene i Mao-drakter, som var fraktet inn for anledningen.

    Et reiseselskap hadde laget en eksklusiv pakkereise for folk som betaler godt, der Nord-Koreas ballistiske missiler og en vinkende Kim Jong-un skulle utgjøre selve høydepunktet i opplevelsen.

    17. mai-tog fra helvete

    Etter å ha fått lommene endevendt av soldater et par ganger stod vi på Kim Il Sung-plassen, som regimet i følge satelittbilder hadde bygget en kopi av utenfor byen for å øve på opptoget vi snart skulle være vitne til, slik at alt skulle være perfekt.

    Og så kom han. Denne tykke lille mannen, verdens yngste leder med eget atomvåpenarsenal, besatt av amerikansk basketball, stod plutselig bare noen titalls meter fra oss, mens plassen eksploderte i jubel.

    Soldater passerte så taktfast at fortauet under oss bokstavelig talt ristet.

    Så kom Girls with Grenades, barnesoldatene, jentene er bare 15 år.

    Og så kom artilleriet, flere restaurerte tanks som Mister Chok hvisket i øret mitt var brukt i Korea-krigen mellom 1950 og 53, som Nord-Korea selvsagt hadde vunnet..

    Men det vanvittige skjedde når alle de uniformskledde var ferdige.

    Det var et slags 17. Mai-tog fra helvete, og det tok aldri slutt. Hundretusenvis som gråt og hylte opprømt over å få være så nær sin kjære leder. Alle disse er vanlige mennesker, de er så glade for å være nær sin leder, sufflerte Mister Chok meg i øret.

    Det var bare en halvmetertykk hekk mellom oss og de gråtende, hysteriske massene men det føltes som en avgrunn. Og jeg må si med en gang at å være øyenvitne til denne personkulten på så nært hold var noe av det mest opprørende jeg har opplevd i hele mitt liv.

    Det gjorde meg sint og trist å være vitne til, og omfanget var fullstendig overveldende. Regimet bruker penger på missiler og det de kaller et romprogram mens folk lever i dyp fattigdom og ikke har mat på bordet. Mens vi stod der på plassen fikk jeg en sterk følelsesmessig reaksjon, men det kunne jeg jo ikke si til Mister Chok.

    – Er det ikke fantastisk? spurte han.

    – Ned med japan og imperialisme, oversatte han i øret mitt mens et stort banner ble båret forbi.

    Karaoke

    Chok drikker risbrennevin, mens en kollega synger karaoke.

    Foto: Peter Svaar / NRK

    Fuktig vandring i lokalt risbrennevin

    På vår siste kveld i Nord-Korea hadde Chok gode nyheter.

    – Mr. Peter, jeg har fått tillatelse – vi kan gå ut på en restaurant og spise!

    Vi hadde bare gått noen titalls meter fra hotellområdet før gatene var bekmørke. Selv hovedstaden Pyongyang har ingen pålitelig strømforsyning.

    Også inne på selve restauranten blinket lysene hele tiden, og stadig ble vi sittende rundt bordet i stummende mørke.

    Vårt måltid ble snart en fuktig vandring i lokalt risbrennevin og revolusjonære karaokesanger, og mens vi satt der og ble fullere og fullere demret det for meg at jeg nå for en liten stund var invitert med inn i livet til Nord-Koreas elite.

    For selvsagt er det ikke landets store leder som gjør at regimet overlever, men de mange hundre tusen lojale og priviligerte dresskledde menn, som har koner og barn hjemme og store leiligheter med Nespresso-maskiner på kjøkkenbenken, menn som går på fuktige restaurantbesøk og har en forkjærlighet for irsk whisky.

    Det er, kort og godt, menn som Mister Chok som holder Nord-Koreas regime flytende.

    Laster innhold, vennligst vent..
    Laster innhold, vennligst vent..

    SISTE NYTT

    Siste nytt