NRK Meny
Normal

Indisk fotball! Norsk sponsor!

På stranden i Kerala spiller fiskersønnene i Travancore FC innbilt fotball. De har ikke ball og bare 3 av de 15 spillerne har fotballsko. Men nå er det alvor. De skal spille kamp. Og har ikke drakter. Det var slik jeg ble hovedsponsor for Travancore FC.

Fotballguttene i Travancore FC, Kerala, India

Sanal, «Jack», «John» og «Johnny» drømmer om å spille fotball - ekte klubbfotball slik de gjør i Europa. Men fotball har ingen status i India.

Foto: Joar Hoel Larsen / NRK

Joar Hoel Larsen
Foto: NRK

«John» stiller i brasiliansk landslagsdrakt og holder derfor en knapp på Robinho.

Med unntak av Sanal har de, i likhet med brasilianske forbilder som Pelé og Kaká, skaffet seg «kunstnernavn». De heter «Jack», «John» og «Johnny» når de en sjelden gang er i nærheten av en fotball i organisert sammenheng.

Og utgangspunktet er omtrent det samme. De kjenner myten om fattigguttene som ble oppdaget mens de spilte fotball på Rio de Janeiros strender og vil vise at den har sin parallell i Kerala.

Delstaten ligger på den vestlige sydspissen av India, og kystlinjen er hundrevis av kilometer med sammenhengende sandstrand.

Keralas fotballtalenter er like fattige som brasilianerne og har den samme drømmen om suksess der de lærer seg triksene i sanden.

Internasjonal fotball

De liker Messi og Ronaldo, Rooney og Drogba. De snakker om Manchester United og Chelsea, om Barcelona og Real Madrid. De må regnes som idrettsforrædere, siden de har vist nasjonalidretten cricket ryggen.

Indiske medier renner over av artikler om denne viderekommende formen for slåball, mens det, i beste fall, er lite om indisk fotball.

Guttene på Travancore FC har ingen nasjonale forbilder. Ikke fordi de er sære, men heltene finnes ikke.

Cricket-kamp mellom India-England

Dette er en ekte indisk helt! Suresh Raina er en av stjernene på det indiske cricketlandslaget.

Foto: Aijaz Rahi / Ap

De kjenner ikke navnet Solskjær og Carew sier dem ingenting, men de følger europeisk fotball på Internett.

Fiskerlandsbyene er blitt turistmål og har fått Internett-cafeer. De har ikke hørt om Norge, men lurer på om det ligger i nærheten av Ukraina. Det sier mer om hvem som er de nye turistene i India enn om indisk geografiundervisning.

Drakter med navn og nummer

Siden de ikke har noen ball, får de ikke vist meg hvor gode de er. Men de er kjempegode, forsikrer de fire guttene i kor, før John skjærer igjennom:

– Det er ikke bare vi som sier det. Folk som har sett oss sier det samme, forsikrer han.

Travancore FC skal i nær fremtid spille kamp. På en ujevn, grønn slette, tilbaketrukket fra stranden, står to fotballmål. En håndfull av Indias hellige kyr sørger for at gresset er kort. Banen er ikke akkurat rektangulær, men det er mulig å spille der.

De fleste trenger ikke fotballsko. De er vant til å spille barbeint. Men de vil gjerne ha drakter. Og det kan ingen kan bebreide dem. De vil opptre som et lag, og utnytte det psykologiske overtaket like drakter gir dem.

Til nå har de skaffet syv drakter til drøyt 35 kroner stykket. De mangler med andre ord fire for å få «fullt lag». Men totalt sett er de 15, så de må skaffe til veie rundt 300 kroner for at alle skal kunne stå frem på rad i rødt og hvitt.

Fiskerarven

De kan ikke søke kommunen. Det finnes ingen statlige støtteordninger til draktkjøp. Travancore FC er nystiftet så det finnes ingen gamle
drakter å arve. Arbeidsledigheten er høy og lønningene lave.

Nå er de på stranda og gjør det menn i deres familier alltid har gjort. De fisker. Og på Adimalathura Beach har det vært gjort på samme måte siden tidenes morgen. Nesten.

Båten som drar garnet ut har fått motor, og tauet som mennene på land bruker til å dra inn fangsten, er moderne og solid.

Men de synger rytmisk, vugger i takt og drar tau i felleskap som de har gjort i generasjoner. Det tar tid og koster krefter. Og fangsten er ikke all verden.

Fiskere på stranden i Kerala, India

Det er ikke så mye som har endret seg i fisketeknikken i Kerala.

Foto: Joar Hoel Larsen / NRK

Det er rundt 40 mann på et lag. Først forsyner de seg til eget forbruk. Det som er igjen, blir hentet av en oppkjøper.

– Fisken er så liten på denne tiden av året, sier Sanal.

– Det er vanskelige tider.

Jack forteller hvordan fortjenesten fordeles.

– Hvis de for eksempel tjener 15.000 rupis på en dag, rundt 1800 kroner, så skal båtmannskapet ha 600 kroner. Det blir 40 kroner pr. mann.

Fiskere på stranden i Kerala, India

Fangsten skal fordeles blant mange.

Foto: Joar Hoel Larsen / NRK

Slett ikke så lite, men det er pr. forsørger. Skoleelever som skal spare til fotballdrakter, kan ikke regne med full minstelott.

Større fisk i garnet

Det er Jack som fører ordet. Han går også på skolen. Studerer hardt, som han sier, men han kaller seg fashiondesigner.

– Det er ikke mange oppdrag å få, sier han. Det kan gå en måned uten at jeg har noe å gjøre, og jeg får bare betalt når jeg jobber.

Ikke rart de drømmer om Bollywood eller karriere som profesjonell fotballspiller. Samtidig så vil de bli i Kerala. De vil ikke flyttet til Mumbai eller Delhi. De vil fortsette å bo i hjemstaten, men fiskerlivet frister ikke. For det er nye tider.

Da er turistsektoren og hotellarbeid mer forlokkende. Kerala har et fantastisk klima, flott natur og deilige strender. Men det regner i månedsvis. Turistsesongen er relativt kort. Turismen er sårbar i krisetider, mens det alltid er fisk i havet.

Men så lenge de er på Internett og snakker brukbart engelsk, har de et gunstigere utgangspunkt enn hundrevis av millioner av unge indere.

Men akkurat nå haster det. Etter å ha kosepratet om min fotballkarriere, skrytt av fysikken min og invitert meg på trening, tar Jack mot til seg:

– Jeg vil ikke presse deg, men hvis du har tro på oss, kanskje du kan gjøre noe for å hjelpe laget vårt?

Norsk hovedsponsor

Der det ikke er andre sponsorer, er det lett å bli hovedsponsor. Det dreide seg om de syv draktene. Men i første omgang ville fire strengt tatt være nok,
ble vi enige om.

Det fine med å være sponsor i indisk fotball er at man kommer langt med 150 kroner. Men da får ikke sponsoren navnet sitt på draktene.

Det interessante er imidlertid at de 1200 rupisene, som riktignok kan tilsvare åtte til ti dagslønner for en fisker, betyr noe. Det kan utgjøre en forskjell.

Så jeg tok opp lommeboka.

”God bless that man”

Selvsagt er det en mulighet for at jeg er blitt lurt. Fire beach-smarte strandløver så seg ut en velmenende turist, spilte fotballkortet sitt og appellerte til badegjestens solidaritet og sosiale samvittighet.

Mange av innbyggerne i Kerala er kristne. Derfor takket de Gud for at de hadde truffet «sponsoren».

– God bless that man, sa Jack og takket meg samtidig for å ha hjulpet laget.

Guttene i Travancore FC, Kerala, India

Hvem vant? Jeg eller guttene eller begge parter? Det er egentlig ikke godt å si.

Foto: Joar Hoel Larsen / NRK

Dette er kirkegjengere, og blasfemi for 150 kroner har jeg ingen tro på.

Da velger jeg heller å tro på Jack, John, Johnny og Sanal. De er grepet av fotballbasillen. At en annen klubb har hatt navnet Travancore FC i 25 år er av underordnet betydning.

Jack, John, Johnny og Sanal slutter opp om den globaliserte lærkula og føler et fotballslektskap med millioner av fans i alle land. Og er det noe indere ikke vil gjøre, så er det å lure familien.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt