India kvitter seg med fattigdommen

India - landet med flere fattige enn noe annet land - reduserer nå antall fattige ved et pennestrøk. Bare de som tjener mindre enn fire kroner dagen, vil i fremtiden bli regnet som fattige.

Fattigdom i India, New Delhi

En jente tigger ved bilene i et travelt veikryss i Mumbai. Det store diskusjonstemaet i landet er myndighetenes fattigdomsgrense.

Foto: Rajanish Kakade / Ap
Joar Hoel Larsen
Foto: NRK

De er så søte. Den lille piken, med en enda mindre bror på armen, appellerer til noe i oss der de i et veikryss i New Delhi - forurenset og trafikkfarlig – banker på ruta og holder ut en hånd.

«Mafia», sier vår sjåfør og ber oss ikke åpne vinduet.

I stedet for at vi yter en skjerv, kan bilen nemlig bli fylt med kulepenner og engangsplaster eller andre varer - og plutselig vil vi ha et problem, dersom vi kjører vår vei med «tjuvgodset».

Sjåføren har rett. Det er ingen tvil om at en kynisk tiggerliga organiserer og utnytter de søte små.

Vissheten om barnas skjebne gjør bare vondt verre og deres fattigdom blir enda mer håpløs. Og de er ikke alene. Det er millioner av dem – og flere der de kommer fra.

Hvem er fattig?

I India er svaret nå enkelt: Den som tjener under 32 rupis per dag, altså mindre enn 3,75 kroner er fattige. 10 rupis tilsvarer 1,19 norske kroner. På landsbygda går grensen ved 25 rupis per dag. Dette ifølge tall fra den indiske nasjonale planleggingskommisjonen - hvis forslag ikke bare har vakt oppsikt i India, men også i verden.

På den annen side: Verdensbanken opererer med 1,25 cent – cirka sju kroner – som fattigdomsgrense mens FN og andre grovt sett regner at alle som tjener under to dollar dagen, altså rundt 11,50 i norske penger – er fattige.

I India utgjør forskjellen mellom 3,75 kroner og det tredobbelte 11,50 kroner, nesten en halv milliard mennesker.

Mange av dem går uansett sultne til sengs, barna - de av dem som lever - er feilernært, de heldigste har innlagt strøm, men den er kostbar og virker i beste fall bare noen timer per dag. De har – i praksis – ingen penger.

Så uansett hvor nasjonale og internasjonale samfunnsøkonomer plasserer fattigdomsgrensen på dollarskalaen: Indere flest er fattige.

(Saken fortsetter under bildet.)

Fattigdom i India, hjemløse i New Delhi

En mor i Amritsar vasker sitt barn på gaten utenfor sitt midlertidige hjem - som også er på gaten. Planleggingskommisjonen har bestemt at alle landsbyboere som tjener over 25 rupier, ikke er å regne som fattige. Og dermed ikke kvalifiserer for hjelp.

Foto: NARINDER NANU / Afp

5 øre til frukt

Når den indiske planleggingskommisjonen mener den enkelte ikke kan kalles fattig hvis han eller hun disponerer fire kroner per dag, så er det fordi de har regnet på hver enkelt vare.

Rent praktisk så bruker selvfølgelig ikke forbrukeren 32 rupis hver dag. Men med større innkjøp over tid fordeler de beregnede månedlige utgiftene på 112,50 kroner seg slik at det blir for eksempel 5 øre til frukt og 10 øre til sukker, 25 øre til grønnsaker og 30 øre til melk per dag.

Indiske journalister har gått mann av huse for å finne familien på fire som klarer seg på 15 kroner dagen. De 15 kronene skal også dekke klær, utdanning og transport.

Reportere har vandret gatelangs og snakket med småkremmere som driver det som er gaterestauranter og ffortauskafeer – i ordenes rent fysiske forstand. Med stort alvor står de i TV-ruta og slår fast at det lar seg ikke gjøre.

Andre påpeker den åpenbare konflikten mellom planleggingskommisjonens fattigdomsgrense og myndighetenes egne tall for helse og helbred.

Den indiske regjeringen – avhengig av hvor tung du er og hva slags yrke du har - anbefaler hvor mange kalorier den enkelte bør innta hver dag for å forhindre sult og feilernæring.

Og det daglig anbefalte minimumsinntak koster om lag det dobbelte av planleggingskommisjonens 32 rupis.

(Saken fortsetter under bildet.)

Barberer i India, New Delhi

Barbereren Kadakuntla Yadagiri trekker sin flyttbare salong gjennom New Delhis gater. Han har tre barn og en ektefelle å forsørge på sin barberervirksomhet. Han kan på en god dag tjene opp til 1,54 dollar. Det er 30 cent over Verdensbankens fattigdomsgrense, men under FN sin. Og langt over den nye indiske tallgrensen for fattige.

Foto: NOAH SEELAM / Afp

Brød: 35 rupis

En liten runde på mitt lokale marked viser at den som kjøper et brød har sprengt den daglige rammen.

En kilo poteter: 20 rupis, en kilo løk 25 rupis. Ett egg koster fire rupis. De av oss som blir tørste i den ekstreme heten som ofte rår i New Delhi, må tenke seg om. En halvliter cola koster 25 rupis. Det er ikke rom for utskeielser på et så stramt budsjett.

Økonomen Hanish Hande trekker inn et annet element: Lys og varme. Mange indere har ikke innlagt strøm, de må kjøpe parafin og stearinlys. Og ikke minst: Lade mobiltelefonen. Dette koster – gjennomsnittelig der han har målt, forsket og beregnet - nærmere 25 kroner per måned.

Ikke all verden, men når gjennomsnittinntekten er – slik den var der Hanish Hande forsket – 1600 rupis per måned, altså i underkant av 200 kroner, så har de lite å gå på.

Men fattige er de ikke – om man skal holde seg til planleggingskommisjonens tall.

Økonomisk vekst

India ble selvstendig i 1947 og ønsket den gang å distansere seg fra den tidligere kolonimakten, Storbritannia. Da var Sovjetunionen en naturlig alliert.

I 40 år, frem mot Glasnost og Sovjetunionens sammenbrudd, hentet India politisk inspirasjon og økonomiske langtidsplaner fra Moskva. Etter Berlinmurens fall og USSR's oppløsning måtte India reorientere seg i verden.

New Delhi vedtok nye økonomiske lover og innførte markedsliberale reformer.

De siste årene har India hatt en årlig vekst på 8-9 prosent og er for tiden verdens nest raskest voksende økonomi – etter Kina. Men velstandsveksten er skjev.

Mange indere lever i dag i materiell overflod, andre har tatt skrittet opp i middelklassen, mens hundrevis av millioner av indere faller utenfor. De er fremdeles sultne og syke, analfabeter og fattige – som før.

Tiggere og fattigdom, arbeid og lønn

Det er ikke uvanlig at en ufaglært arbeider i India får en timelønn på 10 rupis. Ungdommer fra Bihar og Uttar Pradesh kommer til hovedstaden New Delhi for å få seg arbeid, slik at de kan sende penger hjem.

Med en daglønn på 12-15 kroner holder det hardt, men de gjør et ærlig dagsverk og de «bygger» landet. Det blir hevdet at enkelte foretrekker å tigge, svaret på den påstanden er komplisert og sammensatt.

Men tiggere som posisjonerer seg riktig kan tjene mye mer pr dag enn en vanlig arbeider. For ikke å snakke om de som er spesielt egnet. De totalt hjelpeløse med helt særegen – ofte – lagde skavanker.

Det har vært skandaler i India der leger har vært med på å misforme barn – aktivt – for å gjøre dem til mer inntekstbringende tiggere.

Ingen vet hvor mange tiggere det er i India. Kanskje like mange som det er innbyggere i Norge. Ingen vet hvor mye de «omsetter for». Men i sum skal det være milliarder av rupis, kroner og dollar.

Tradisjon

I mange land er det skam forbundet med å tigge. Slik er det ikke i samme grad i India. Mange familier har hatt tigging som levebrød i generasjoner. Det har vært deres posisjon og oppgave i det indiske kastesystemet.

Samtidig er India fullt av «hellige menn», asketer som har gitt avkall på materielle goder og viet sitt liv til spirituelle utfordringer. I sin åndelige søken er de hevet over verdslige trivialiteter som penger.

Disse såkalte «sadhu'ene» er ikke akkurat tiggere, men de lever av almisser som de ofte etterspør aktivt, så det er i prinsippet tigging – men på religiøst grunnlag. De er en del av Indias mange tusen år gamle forsakelsestradisjon og står sentralt både i hinduismen og buddhismen.

Når «hellige nenn» kan leve på den måten, så hverdagsliggjør de tigging som levevei og bidrar til en lavere tiggeterskel for såkalt «vanlig» fattige.

Mahatma Gandhi overlevde på vennlige og velvillige sympatisører og beundrere.

(Saken fortsetter under bildet.)

Hellige menn i India

Hellige menn samlet utenfor Pashupatinath Temple i

Foto: PRAKASH MATHEMA / Afp

Jobbing kontra tigging

Arbeidsledigheten i India er på rundt 10 prosent, omtrent som i USA. Men i India er bare 7 prosent av arbeidsstokken sysselsatt i den offisielle sektor.

Over halvparten av indiske arbeidere jobber med jorda som småbønder og landarbeidere. I byene er en stor andel dagarbeidere, uten kontrakt, fast ansettelse eller faglige rettigheter. Lønnen for de aller fleste er – som tidligere antydet - kun marginalt bedre enn hva tiggerne kan håpe på.

I New Delhi kan de mest deformerte og de mest sjarmerende tiggerne gjøre gode penger for sine bakmenn. De er ofte stasjonert utenfor templer der det kommer mange mennesker som er i åndelig godlage.

Det er ikke mange nok utlendinger eller turister i 18 millioners byen til at tiggerne kan satse på oss med hvit hud og dårlig samvittighet.

Inderne gir mynter, det har jeg sett, men er det mange nok av dem – både indere og mynter – så blir det penger av det, for tiggerne. Og deres «mafia»-sjefer.

Tiggerkonen

Jeg nekter å tro at min nærtigger jobber for en kynisk menneskehandler. Hun må være over 70 år og er den eneste som får lov til å operere på det «eksklusive» – som inderne ynder å kalle det – Khan Market.

Hun kommer mot meg, ansiktet er preget av et levd liv, stemmen bevrer og hånden er utstrakt. Hun har et slags skaut på hodet og lener seg på en lang kjepp. Assosiasjonen er feil, men hun minner om en tegning av Theodor Kittelsen.

Jeg skjønner ikke hva hun sier, men forstår hva hun mener og gjenkjenner to ord: 100 rupis.

Som tigger går hun høyt ut. 100 rupis er en daglønn for en ufaglært arbeider og nok til å holde henne over fattigdomsgrensen i tre dager.

Hun utstråler nød og elendighet, er dyktig og siden hun er uten konkurrenter kan hun tigge i sin egen rytme. Jeg har fulgt henne lenge og vil hevde at hun med sin årelange erfaring på sitt felt tjener bedre enn Khan Markets mange ekspeditører.

Hun er en slags selvstendig næringsdrivende, og jeg unner henne hver eneste rupi.

(Saken fortsetter under bildet.)

Søppelplukkere i Ahmedabad

På en søppelplas i Ahmedabad-distriktet lever fattige av å resirkulere det andre har kastet.

Foto: SAM PANTHAKY / Afp

Kritikk

Mange indiske sosialaktivister har reagert kraftig på Planleggingskommisjonens fattigdomsgrense. De anklager myndighetene for å manipulere med både tall og priser og sier at dette er misbruk av statistikk.

Det har seg nemlig slik at de aller fattigste har krav på matsubsidier og billigere brensel.

Hvis myndighetene kan operere med sin egen fattigdomsdefinisjon, som altså er mye lavere enn både Verdensbankens og FNs, får de færre fattige og dermed blir det færre som har rett til subsidierte varer.

Kritikken har vært massiv og må av en eller annen grunn ha kommet overraskende på regjeringen.

Det siste er at Planleggingskommisjonens tall bare er et forslag, viser det seg.

Siste ord ikke er sagt, heter det nå. Regjeringen skal se på saken. Neppe av hensyn til de fattige, men av hensyn til velgerne. Det er tross alt valgår i viktige delstater.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt