Hva skjer når man lærer seg tyrkisk av en TV-serie?

Svaret er ja.

Sist uke satt jeg på kafé med en bekjent og prøvde meg på litt tyrkisk. Men, da jeg brukte ordet imdi, for å si nå, ble hun veldig overrasket.

– Imdi? gjentok hun. – Det er et veldig gammeldags ord, hvor har du hørt det?

– De sier det i Diriliş Ertuğrul, sa jeg.

– Haha! Ser du på den nasjonalistiske propagandaen! Det er jo ingen oppegående folk som ser på dette! ropte hun lattermildt.

– Men jeg liker historie. Og miljøskildringene er så flotte, skuespillerne er gode og serien er jo så spennende...

Av alle jeg har truffet det siste året har jeg funnet ut at det bare er meg som ser på denne serien. Meg, Venezuelas president Maduro, tyrkiske nasjonalister og millioner av andre i 65 land utenfor Tyrkia.

Annerledes-språket tyrkisk

Tyrkisk er ikke lett å lære. Derfor tester jeg stadig nye metoder for å få inn dette annerledes-språket.

Den siste strategien er å se tyrkiske TV-serier. Siden januar har jeg brukt utallige kvelder på det påkostede historiske dramaet Diriliş Ertuğrul. Serien handler om nomade-høvdingen og krigeren Ertuğrul. Han var far til Osman som ble den første sultanen i det osmanske riket. Diriliş Ertuğrul betyr Ertuğruls oppstandelse.

Åtte måneder og 450 episoder senere, forstår jeg at jeg muligens har valgt feil serie. For de nye ordene jeg har lært handler om krig, hevn og livet nomadene levde med sauer, teppeveving og jakt for 800 år siden.

Et besøk i Nord-Irak satte spor

Det hele begynte i vinter da fotografen og jeg skulle lage en reportasje om hvorfor tyrkiske TV-serier er blitt så populære ute i verden.

Vi hadde en avtale med en kurdisk familie i Irak som var hekta på serien om nettopp klan-lederen Ertuğrul, som la grunnlaget for et verdensimperium.

Men før vi traff familien måtte jeg undersøke hva dette var for noe.

Da jeg hadde sett første episode måtte jeg se en til, og så enda en til. Og kvelden etter måtte jeg se mer.

Her var fryktløse krigere og sterke kvinner og alle sloss med sverd. Samtidig var de familiefolk som forsøkte å overleve i teltleiren mens mongoler og korsfarere herjet rundt dem.

Til tross for de ytre fiendene lå også de mange tyrkiske klanene i evig konflikt med hverandre. Her var intriger, svik og sorg, men også kjærlighet og glede.

Alliansene skiftet i ett sett, ikke ulikt det vi ser i dagens Syria.

Hjemme hos den kurdiske familien satt vi i sofaen og så Ertuğrul svinge sverdet i nærkamp med mongoler kledt i rustninger av svart lær.

Da vi intervjuet familien etterpå oppdaget jeg at tenåringen i huset snakket flytende tyrkisk.

– Jeg har lært det etter å ha sett tyrkiske serier, fortalte hun.

Nomadekrigere blir tyrkisklærere

For en god ide!

Nå skulle nomadekrigerne bli mine nye tyrkisklærere.

Jeg noterte ned ordene jeg hørte oftest i serien.

Katil! Morder!

Düşman. Fiende.

Intikam! Hevn!

Seni öldüreceğim! Jeg skal drepe deg!

Men også:

Tanrı, atlarımıza güç ver. Gud, gi hestene våre styrke.

Med min venn Google translator forsto jeg stadig mer av hva nomadene og korsfarer-fiendene deres sa. Jeg håpet å kunne konversere mer på tyrkisk etter de fem sesongene.

Sultanens harem åpnet dørene

Tyrkiske TV-serier er for alvor på vei ut i verden. Nå ligger Tyrkia på andre plass etter USA innen internasjonal TV-distribusjon, i følge The Guardian.

Gjennombruddet kom i 2011 med kostymedramaet om Suleiman den store, sultanen som regjerte på 1500-tallet da det osmanske riket var på sitt mektigste.

Magnificent Century, Det Storlåtte Århundre, har alt: maktkamp, rå politikk, kjærlighet, sjalusi og hat. Vi ser hvordan kvinnene i den klaustrofobiske haremet kjemper om å bli sultanens favoritt. Til slutt knuser den skarpsindige slaven fra Ukraina, Roxelana, glasstaket i haremet og palasset.

Hun er den første kvinnen en sultan giftet seg med. Hürrem som hun også het, ble en av verdens mektigste i sin tid.

Magnificent Century er vist i 55 land, og sett av over 500 millioner, og åpnet dørene for andre tyrkiske serier. Dette gir Tyrkia store inntekter, i følge Hurriyet Daily News.

• Les også: De rømte til Istanbul for 100 år siden. Nå har de gjenoppstått.

Bare må se mer...

Siden jeg ikke greier å slutte å se på Midtøstens Game of Thrones, Diriliş Ertuğrul, lurer jeg på hvorfor de tyrkiske seriene er så avhengighetsskapende.

Tyrkerne elsker drama og serieskaperne dveler ved sterke følelser. Hovedpersonene spiller på hele registeret av sinne, fortvilelse, glede og sorg.

Karakterene er tydelige og sterke. De er lette å identifisere seg med og bli glad i. Dialogen er lett å følge og den vedvarende spenningen fanger seerne.

Sentralt for handlingen står familien. Helten har kjærlighetssorg, men kjærligheten er likevel ikke helt uoppnåelig uti sesong to, tre eller fire.

I følge de tyrkiske serieskaperne fungerer intet bedre enn et trekantdrama, med rødglødende kjærlighet og svart sjalusi.

Tyrkia rykket inn da Syria kollpaset

Før den arabiske våren sto Syria for de mest populære TV-dramaene i Midtøsten. Men under borgerkrigen stanset drama-produksjonen opp. Tyrkerne fylte tomrommet, for det året krigen begynte, 2011, rullet Magnificent Century over skjermene i arabiske hjem. Arabiske seere kjente seg godt igjen for kulturen, tradisjonene, historien og religionen var den samme. Sultan Suleiman hadde jo også regjert i den arabiske verden.

De siste årene har nomade-krigerne fra 1200-tallet også erobret Asia, Latin-Amerika og på Netflix. Venezuelas president Nicolás Maduro var så begeistret for Diriliş Ertuğrul at han besøkte filmsettet utenfor Istanbul der han prøvde høvding tronen i Kayi-stammens telt.

Tyrkias nye maktgrep

Tyrkerne blir fornærmet om du kaller TV-dramaene deres for såpe-serier. For de heter dizi, en episk fortelling. Dizi'ene er Tyrkias soft power. Millioner verden over kjenner tyrkisk historie, språk og kultur nå.

Tyrkia fyller også et behov for noe annet enn vestlige TV-serier. I land som Afghanistan, Pakistan og Indonesia identifiserer folk seg mer med tyrkisk kultur enn den amerikanske.

President Erdogan hyller storhetstiden under osmanerne og ønsker som dem, å ha innflytelse langt utover Tyrkias grenser. Likevel likte han ikke Magnificent Century. Å se kvinnene i haremet kledd i kjoler med dype utringninger sverme rundt Sultan Suleiman var tungt. At sultanen drikker vin, kysser kvinner og går til sengs med dem, ble for mye for konservative tyrkere.

Recep Tayyip Erdoğan og hans krets ville ha nye serier laget etter ny oppskrift.

Og i 2014 kommer nomaden Ertugrul ridende inn på sin hvite hest inn de de tusen hjem.

I teltet hans drikker ingen vin, det er bare de onde korsfarerne som drikker alkohol her.

Mennene kysser ikke sine kvinner på munnen, bare på pannen.

Klanen er lojal mot Ertuğruls mål: å kjempe hellig krig for å grunnlegge et nytt tyrkisk rike.

Filosofien er at bare man er rettferdig kan man erobre de kristnes land og regjere over hedningene. Allah gir krigerne styrke.

I notat-boken min fortsatte jeg å skrive ned:

Hold sverdene deres skarpe - alltid!

Jeg skal ta forræderens hode og sette det på en stake.

Gjør klar hestene!

Martyrdom er en ære for oss.

Men, tenkte jeg, når kan jeg bruke disse setningene?

Ja, for da Tyrkia gikk til krig mot de kurdiske militsene i Nord-Syria hadde jeg god nytte av flere gloser. Fiende. Krig. Kamp. Men ellers er jeg redd for å bruke tyrkiske ord som høres veldig rare ut eller si noe som blir helt feil.

Som:

Pilen har forlatt buen, det er ingen vei tilbake.

Kvinne kjenn din plass, gå til teltet ditt!

Kanskje jeg må lete etter en annen serie?