Sjokket i Nederland

Han kunne ikke tro sine egne øyne da valgdagsmålingen ble offentliggjort i Nederland onsdag kveld. Med 35 mandater lå Geert Wilders' Frihetsparti PVV an til å bli landets klart største.

Wilders holdt hendene foran ansiktet. Da han fjernet dem igjen, var det fortsatt sant. «Fantastisk!», ropte han til jublende partifeller.

Da stemmene ble talt opp, var seieren enda tydeligere.

Frihetspartiet får 37 plasser i Tweede Kamer, den nederlandske nasjonalforsamlingens «underhus».

Det er et historisk valgresultat for en mann som i to tiår har satt et markant preg på nederlandsk politikk, men bare unntaksvis fra en formell maktposisjon.

De siste årene har Wilders i praksis vært utelukket fra noen form for regjeringssamarbeid.

Dels på grunn av sine hardtslående standpunkter om å forby koranen eller trekke Nederland ut av EU. Dels fordi han ble vurdert som en illojal og lite samarbeidsvillig partner da partiet hans opererte som støtteparti.

Statsminister Mark Rutte formulerte det ganske klart før valget i 2017, da han vurderte sjansene for et nytt samarbeid: «Null prosent, Geert. NULL prosent. Det. Vil. Ikke. Skje.»

Høyt spill i valgkampen

I år så det annerledes ut allerede i valgkampen. Ruttes arvtaker Dilan Yesilgöz fra det liberalkonservative partiet VVD, åpnet for et samarbeid med Wilders, på et tidspunkt da han lå langt nede på meningsmålingene.

For Yesilgöz var det viktig å signalisere at hun tok Wildersvelgernes bekymringer på alvor. Hun drev selv en valgkamp tungt preget av en strengere innvandringspolitikk.

Målet var å overbevise velgerne om at de like gjerne kunne stemme på henne, hvis de var bekymret for et økende antall utlendinger på nederlandsk jord.

Resultatet kan ha blitt at velgerne heller stemte på Wilders, nå som det så ut som en stemme på ham faktisk kunne resultere i regjeringsmakt.

På VVDs valgvake i går var stemningen preget av vantro. «Vi sa vi kunne samarbeide med Wilders. Men vi hadde aldri sett for oss at han ville bli størst», som en valgvake-deltaker fortalte NRK.

Koalisjonskaos

Nå starter de vanskelige regjeringsforhandlingene. Selv om det er vanlig at det største partiet får statsministerposten, er det ingen automatikk i det.

Mens Dilan Yesilgöz har åpnet for samarbeid, har hun sagt nei til å bli med i en regjering med Wilders som statsminister.

Han trenger uansett støtte fra flere partier for å få flertall i kammeret, som har 150 plasser. I tillegg til VVD, håper Wilders å få med seg det nokså ferske bondeopprørs-partiet BBB.

Det sentrum/høyre-orienterte nykommerpartiet Ny sosial kontrakt har på forhånd sagt at de ikke vil samarbeide med Wilders.

Begrunnelsen er at han fører en politikk som går på tvers av konstitusjonen, når han i praksis vil forby utøvelse av en religion.

Valgresultatet kan gjøre det vanskeligere å si nei til Wilders. Kanskje hjelper også løftet han gjentok overfor NRK kvelden før valget: Han har lovet å slutte å snakke om islam, Koranen og moskeer en stund, hvis det kan lette på samarbeidsklimaet.

Hva det løftet betyr i praksis, er det ingen som vet. Det er også usikkert hva eventuelle regjeringspartnere tenker om en folkeavstemning om nederlandsk EU-medlemskap, eller en stans i våpenleveransene til Ukraina.

Enmannsparti

Fordelen Wilders har, er at han i praksis leder et enmannsparti, der han er eneste medlem. Når hans med-parlamentarikere blir spurt om hva de mener om en sak, begynner svaret ofte med en henvisning til hva Wilders har sagt.

Han kan i praksis velge selv hvilke saker han skal holde fast på og hvilke han kan se bort fra i en forhandling.

Det finnes teoretiske muligheter for det vi kunne kalle en sentrum/høyre/grønn/venstre-koalisjon uten Wilders. Men som betegnelsen antyder, er det ikke noe enkelt lag å samle.

Europeiske konsekvenser

Mens nederlandske politikere nå setter seg ned for å løse flokene, følger partier ellers i Europa nøye med på det som har skjedd.

Gratulasjonsmeldingene kom lynraskt fra mange av dem som i årevis har vært støttespillere for kontinentets mest markante islam-motstander.

Fra Frankrike mener Marine Le Pen det er en seier for «forsvaret av nasjonale identiteter». Matteo Salvini i Italia var hjertens enig.

Det samme gjaldt ytre høyre-partiet Vox i Spania, som selv måtte se seg slått ved valget i sommer. Ungarns Viktor Orban mente en Wind of Change blåser over Europa.

Håpet er at Wilders' suksess vil gi drahjelp til liknende krefter i andre land.

Fram mot Europaparlaments-valget til våren blir det uhyre interessant å følge med på, for det kan få store konsekvenser for EUs felles linje i saker som det grønne skiftet, flyktning- og innvandringspolitikken eller støtten til Ukraina.

Vinden kan også løye, naturligvis. En ustoppelig høyrepopulistisk bølge er blitt spådd flere ganger tidligere, ikke minst etter Donald Trumps valgseier.

Den gangen lovte både Wilders og Le Pen at de raskt skulle komme til makten. Slik ble det ikke den gangen.

Inn i velgerens hode

I år var oppmerksomheten rundt Wilders' valgkamp langt mindre intens enn tidligere.

Det var mulig å hevde at han hadde gått seg fast i sin ensporede islam-motstand, at han ikke lenger var en reell politisk kraft å regne med.

Først da meningsmålingene brått endret seg den siste uken, var det mulig å se at noe var i gjære.

Svært mange nederlandske velgere oppgir at de bestemmer seg i siste liten før valget. Det gjør virkeligheten vanskelig for meningsmålere, og åpner for overraskelser.

I år ble den større enn på mange, mange år.

Vi må vente i ukevis, kanskje flere måneder, for å se de konkrete konsekvensene av Geert Wilders' seier når det gjelder hvordan Nederland skal styres.

Arbeidet med å analysere hvordan nederlandske velgere har tenkt, og hvordan politikerne i landet har forholdt seg til utfordringen fra Wilders, er allerede i gang.