– Ingen nye ayatollaher sitter klare til å ta over i Midtøsten

Demonstrantene i Midtøsten er unge, og de lever under autoritære regimer og elendig sosial og økonomisk utvikling. De er sinte, og de vil være med og bestemme. Spørsmålet er hva de vil ha - og hva de vil få.

Mange i den store ungdomsgenerasjonen har utdanning. De ønsker rettferdighet og medbestemmelse. Men de ser at skillet mellom fattige og rike øker, og mange kan bare drømme om fast jobb.

Nå har hundretusener av egyptere og tunisiere vist dem at selv den seigeste president kan tvinges til å gi seg, hvis bare folket vil sterkt nok.

Plutselig kjenner aldrende statsledere fra Middelhavet til Persiabukta uttrygt i sjefsstolene sine. Mens 300 millioner arabere ser at det de drømmer om, kan bli virkelighet. Spørsmålet er hva som skal erstatte de gamle regimene.

Med tillit til hæren

Demonstrasjoner og protestaksjoner i Algerie, Jemen, Iran, Bahrain, Jordan og Syria blir møtt med alt fra soldater med skarpe skudd og tåregass, til invitasjon til samtaler – eller som kongefamilien i Bahrain valgte: Tilbud om kontanter til de som velger å bli hjemme.

I Egypt har vi sett en nesten rørende tillit mellom folket og hæren, og militærrådet som nå styrer midlertidig. Kan denne typen allianse skje andre steder i den arabiske verden?

– Alle disse landene er forskjellige. Men for de fleste landene i et «utvidet Midtøsten» er det ikke en selvfølge at hæren vil bli sendt mot en folkemasse – kanskje heller ikke fulgt ordre hvis de fikk beskjed om å skyte, sier professor i Midtøsten-historie ved Universitetet i Bergen, Knut S. Vikør.

– Egypt har vært militærstyrt i over 60 år, så folket der vet mye om hva de får. Men hæren oppførte seg mye på samme måte i Tunisia, som ikke var militærstyrt. Og det er politiet, ikke hæren, som har stått for arrestasjoner og tortur i begge disse landene, sier Vikør.

Én despot mot en annen

– Det er lettere å rive ned et råttent byggverk enn å bygge opp noe nytt, sa direktør Jan Egeland i Norsk utenrikspolitisk institutt til NRK i morges.

Så hvis folkeopprøret lykkes i land som Bahrain, der det er sjiamuslimske ledere som oppfordrer til aksjoner, hva vil komme i stedet? Risikerer landene Midtøsten å bytte ut én despot med en som er enda verre – det mange mener skjedde i Iran da sjahen ble styrtet i 1979?

– Ingen av disse landene har noen ayatollah Khomeini sittende klar, understreker professor Vikør.

– Mange land i Midtøsten har i dag opposisjonspartier, selv om valgene ikke er frie. Det hadde ikke Iran for 30 år siden. Innbyggerne har en offentlig debatt – kanskje med unntak fra Syria – og medier som Al Jazeera, Facebook-grupper og tilgang på informasjon, sier han.

Se oversikten over situasjonen i Nord-Afrika og Midtøsten øverst i artikkelen.

Raseri-dagen

På det som er utpekt som «raseri-dagen» i Bahrain ble det mandag meldt om sammenstøt i noen landsbyer i den lille Golf-staten, slått ned ved hjelp av tåregass og gummikledde kuler. Imens sirkler helikoptrene over hovedstaden Manama i påvente av demonstrasjoner samme kveld.

Den sunnimuslimske familien som styrer sjia-flertallet har gått til det uvanlige skritt å gi folk som holder seg hjemme, betaling for det. Kombinert med tungt politi-nærvær i landsbyene skal det dempe protest-lysten i Manama, der demonstrasjoner er sjeldne.

LES OGSÅ: Disse regimene kan falle

Hvis opposisjonen likevel klarer å lokke sjiaene mannsterkt ut i gatene i Manama, er det grunn til bekymring i det langt større nabolandet Saudi-Arabia. Sjiaene her utgjør ikke flertallet, men de utgjør en undertrykt gruppe i det autoritære kongedømmet.

Og selv om det som har skjedd i Tunisia, og spesielt i Egypt, må ha rystet kongefamilien i Saudi-Arabia, har regjeringen offisielt ønsket maktskiftet velkommen. Den uttrykker også håp om at «Egypts væpnede styrker vil gjeninnføre fred, stabilitet og ro».

I Jordan støtter Det muslimske brorskapet kongen, men vil gjerne ha islamsk styresett.

– Her er igjen konfliktlinjene annerledes, med beduinstammer som rekrutterer soldater til hæren og stor motvilje i de samme miljøene mot de mange palestinerne i landet, sier Knut Vikør.

Algerie: - Ingen ny borgerkrig

Algerie gjennomgikk blodige borgerkriger på 90-tallet, og en bølge av sosiale protester på begynnelsen av 2000-tallet ble slått brutalt ned av sikkerhetsstyrkene til president Abdelaziz Bouteflika. Minst 120 mennesker ble drept, hundrevis ble såret.

I frykt for en ny runde protester, kommer regjeringen med politiske innrømmelser og har blant annet lovet å oppheve unntakstilstanden som har vart i to år. Opposisjonen, som er kjent som anti-islamsk, har varslet nye demonstrasjoner neste fredag.

– Myndighetene har nok god kontroll over hæren. Men det folket i Algerie frykter aller mest, er en ny borgerkrig. De vil trolig strekke seg langt for å unngå det, tror Knut Vikør.

Iran: Med livet som innsats

Forrige fredag feiret regimet i Iran 32-årsdagen for sin islamske revolusjon. Mandag vrimler det av sikkerhetsstyrker i gatene i Irans hovedstad Teheran. For to og et halvt år siden fulgte hele verden demonstrasjonene mot regimet fra time til time. Mange ble drept da protestaksjonene ble brutalt slått ned.

Likevel er demonstrantene på gata igjen, for å støtte aksjonistene i Tunisia og Egypt – kanskje med livet som innsats. For som sist er det tett med politi og sikkerhetsstyrker i gatene, det meldes om geværer, tåregassgranater, batonger og vannkanoner.

LES OGSÅ: Teheran frykter Egypt-effekten

Den fryktede hæren, kalt revolusjonsgarden, er i beredskap, og den regime-støttede militsen – pøbler, kaller Vikør dem - er tilbake på motorsyklene sine. Prestestyret pleier ikke å nøle med å ta i bruk alle midler som skal til for å stanse enhver protest. Og revolusjonsgarden er maktbasen til regimet.

Jemen: Studenter mot presidenten

Flere tusen studenter og jurister møtte batonger og piggtråd i Jemens hovedstad Sanaa mandag, da de på ny krevde at president Ali Abdullah Saleh måtte gå. De forsøkte å nå fram til Al Tahrir-plassen i byen, men ble stanset av hæren. ”Etter Mubarak: Ali” var slagordet. Deres president slår Mubaraks president-periode med to år - Saleh har sittet siden 1979.

Neppe helt tilfeldig har regjeringen besluttet å gjenoppta samtalene med opposisjonen, som ble utsatt på ubestemt tid i oktober. Det har likevel ikke stanset demonstrantene.

– Men heller ikke i Jemen står folket samlet om felles krav, sier Vikør.

– Blant annet er konflikten mellom Nord- og Sør-Jemen splittende.

Syria: al-Assads militærstyre

I Syria, der president Bashar al-Assad holder makten i et jerngrep, har ikke myndighetene sluttet seg til rekken av gratulanter.

- Her ville det være merkelig om hæren tok demonstrantenes parti hvis oppstanden brer seg hit, mener professor Vikør.

Så er da også Syria et av landene i Midtøsten som har størst grunn til å frykte at den fredelige revolusjonsbølgen skal skylle inn fra Egypt til Syria, begge i Middelhavets sørøstlige hjørne.

LES: Syrisk blogger dømt til fengsel

Syria har militærstyre, og ifølge Syrias militærråd var opprøret i Egypt «mot sosiale og økonomiske problemer», ikke mot Mubarak. Demonstrantene skal ha protestert mot Egypts utenrikspolitikk, dets ettergivenhet overfor USA og samarbeidet med Israel og mot Hamas og Hizbollah – alt ifølge regjeringsorganet al Watan.

En oppfyllelse av et gammelt arabisk ordtak som sier at en løgn kan fare fra Kairo til Damaskus før sannheten har fått på seg sandalene.