Fra revolusjonshelt til utskjelt

For mange i Nicaragua er Daniel Ortega fremdeles «Comandante Daniel», som vekker ærefrykt og hengivenhet.

For andre har den tidligere revolusjonslederen blitt en korrupt og autoritær president som har vendt ryggen til sine revolusjonsidealer, og som ligner mer på diktatoren han var med på å styrte.

Samme dag – to utfall

17. juli feires fortsatt som revolusjonens dag i Nicaragua, datoen da Anastasio Somoza DeBayle i 1979 forlot presidentposten og landet. Den USA-støttede Somoza-familien hadde styrt uavbrutt siden 1936.

I spissen for Den sandinistiske frigjøringsfronten FSLN stod Daniel Ortega som den fremste av ni revolusjonskommandanter.

Den unge mannen i den grønne kamuflasjeuniformen og de store pilotbrillene, ble et frigjøringssymbol. Nicaragua ble et progressivt land mange så til.

17. juli, 39 år etter, måtte den tidligere revolusjonslederen se på at han var målet for protestene, og den de nå vil bli kvitt.

Makt for maktens skyld

Først var det pensjonistene som protesterte, deretter ungdommen. Siden har de fått støtte fra kirken, borgerskapet, internasjonale støttespillere, ja, selv Ortegas gamle revolusjonskamerater har vendt seg mot ham.

– De fleste av sandinistkommandantene, de som stod i spissen for revolusjonen i 1979 sammen med Ortega, er nå i opposisjon og fordømmer ham nesten like sterkt som ungdommen i gatene.

Det sier Vegard Bye, en av Norges fremste forskere på Latin-Amerika.

Motstanderne krever at presidenten får slutt på urolighetene ved å gå av og utlyse nyvalg.

Så langt har 350 mennesker mistet livet i uroen.

• Les: Nicaraguas hær ber om slutt på volden
• Les: Presidenten snur etter dødelige protester i Nicaragua

Ortega mener en avgang fra hans side kun fører til ustabilitet og usikkerhet, og sier han vil sitte presidentperioden ut, til 2021.

– Daniel Ortega har gått fra å være del av en humanitær revolusjon til å betrakte makt som et mål, og ikke som et middel, sier Bye.

Tok kona som visepresident

Daniel Ortega, sønn av en skomaker og en overbevist revolusjonær allerede i ung alder, ledet Nicaragua som del av en kollektiv ledelse i perioden fra revolusjonen sommeren 1979 til slutten av 1984.

Fra 1985 til 1990 var han landets president, valgt av folket i et historisk, demokratisk valg.

Fem år senere tapte han og sandinistene, men respekterte spillereglene de selv hadde innført. De overlot makten til valgvinneren.

I 2006, etter flere forsøk, var Ortega tilbake. Han har styrt siden. Men de siste årene har styringsslitasjen blitt mer og mer tydelig.

Sandinistbevegelsen er preget av indre strid samtidig som Ortega beskyldes for å ville ha all makt.

To ganger har han fått endret grunnloven for fortsatt å kunne være president, han har svekket opposisjonen gjennom ulike statsrettslige innretninger og sikret seg nære allierte i høyesterett og valgdomstolen.

I 2016 valgte han sin ektefelle Rosario Murillo til visepresident, til store protester. Kritikerne mener han ønsker å skape et familiedynasti, på linje med det han selv var med på å velte.

Nye allierte sikret makten

– Makt, svarer Vegard Bye kontant på spørsmål om hvorfor Ortega har skiftet kurs.

– De to viktigste endringene har vært knyttet til hans maktbase, nemlig hans allianse med de aller rikeste i landet, samt den katolske kirken.

– Det første har vært en strategi for å holde hjulene gående, og Nicaragua har hatt en forholdsmessig bra økonomi.

– For å få til alliansen med kirken, godkjente Ortega eksempelvis endringer i abortloven. Nicaragua hadde en liberal abortlov, nå har de en av verdens strengeste. Alliansen med kirken kan synes underlig, gitt at den tidligere kardinalen i landet lenge var alliert med sandinistenes største fiende.

– Men nå er Ortega i ferd med å få også disse mot seg. Borgerskapet forstår at dagens situasjon ikke er i deres interesse. Kirken på sin side er blitt en viktig alliert med ungdommene, og forsøker å få til forhandlinger med Ortega.

USA ikke innblandet nå

Presidenten på sin side gir utenforstående skylden for urolighetene som ryster landet.

Ortega har uttrykt at han er offer for «kriminelle USA-sympatisører som tilhører en blodtørstig sekt av kuppkåte satanister».

– Det er ingen tvil om at USA hadde et hovedansvar for å kneble det store demokratiske, humanitære og sosialt utjevnende håpet som sandinistene representerte etter revolusjonen, sier Bye.

På 1980-tallet, da sandinistene var på sitt mest internasjonalt anerkjente, gikk fattige nicaraguanske bønder til kamp. Opprørerne (Contras) fikk etter hvert opplæring og økonomisk støtte fra USA. Dette var midt under den kalde krigen mellom øst og vest.

– Daværende president Ronald Reagan mente Nicaragua førte kommunismen nærmere USAs grenser. Contras-krigen var USAs krig, som rev i stykker den nicaraguanske økonomien og den humanitære kapitalen revolusjonen hadde, sier Vegard Bye.

– I dag spiller USA ingen vesentlig rolle i Nicaragua, den nåværende amerikanske presidenten Donald Trump ønsker ikke å blande seg inn i slike konflikter. Uroen i Nicaragua er et genuint, internt ungdomsopprør, sier forskeren.

Protest uten forslag

Selv om ungdomsprotestene får bred støtte, ser Latin-Amerika-eksperten ingen umiddelbare alternativer til Ortega.

– Opposisjonen er godt samlet, men den er samlet om protesten, sier Bye.

– I Nicaragua har man uttrykket «protest uten forslag», og hittil er det ingen politiske programmer, ingen ledere, ingen alternativer som lar seg gjennomføre fra i morgen av.

– Men dette vil trolig vokse frem, fordi Nicaragua historisk er et land hvor folk tar makten. Det er det mest opprørske landet i hele Latin-Amerika. Derfor vil Ortega aldri klare å vinne denne kampen, mener forskeren.

Han tror likevel kampen kan bli langvarig.

– Presidenten ser ut til å være villig til å ofre mye blod, og til å ødelegge det som regnes som det beste politikorpset i Latin-Amerika. Ortega sender nå også ut halvkriminelle ungdommer for å drepe sine samtidige, så han virker villig til å gå veldig langt for å forsvare makten.

• Les: Politiet omringer demonstranter i Nicaragua

– Jeg tror det vil vokse frem et alternativ, med internasjonal forankring. I dag ser vi en samlet opposisjon, men ingen alternativ, konkluderer Bye.