Måtte drikke flomvann for å overleve

Jaquina José sitter på en gul vanndunk utenfor et stort hvitt telt i 38 varmegrader. På fanget har hun 16 måneder gamle Franchisco. Hun tørker svetteperler fra pannen og myser mot sola.

– Jeg glemmer aldri kvelden den 14. mars. Vi mistet alt vi eide på bare en natt, sier Jaquina mens hun vugger Franchisco fram og tilbake.

Syklonen utslettet byer i Mosambik, nå kommer flommen

Det var den dagen og natta syklonen Idai raste over byen Buzi der hun bodde sammen med familien. Vannet flommet inn gjennom vinduer og dører og stod etter hvert så høyt at Jaquina og mannen Bito Antonia Mucochua måtte rømme med barna til et sted i høyden.

En pakke kjeks på deling

– Vi fant en terrasse der vannet ikke nådde opp, og satt der og ventet på hjelp. Etter fire dager kom det et helikopter med en pakke kjeks til oss, men vi hadde ikke rent vann så vi måtte drikke flomvannet , forteller Jaquina.

Vindstyrker på 50 meter per sekund ble registrert da syklonen Idai raste innover kysten av Mosambik i midten av mars. Store mengder regn høljet ned, og flomvannet dannet en ny innsjø som var 12 mil lang og som førte til store oversvømmelser i boligområder.

Helikopteret evakuerte Jaquina, lille Franchisco og fem år gamle Isabel først sammen med andre kvinner og barn. Mannen Bito ble hentet til slutt. De ble fraktet til en skole der de fikk tørre klær, rent vann og mat.

– Jeg er glad for at ingen av oss ble syke og at alle overlevde. Men livet vi lever nå her i leiren er veldig vanskelig og det er vanskelig å holde motivasjonen oppe, sier pappa Bito Antonia Mucochua.

Har ikke noe valg

Det tar tre-fire timer på humpete jordveier å komme seg til leiren Guara-Guara der familien bor fra havnebyen Beira. Denne byen ble aller hardest rammet av syklonen Idai.

I leiren bor det nærmere 3000 mennesker som har mistet hjemmene sine. De første dagene bor de som kommer hit i midlertidige telt, før de får sitt eget telt på en liten jordflekk.

– Vi har fått beskjed om at dette er vårt nye hjem og at vi må bygge et nytt hus her hvor teltet er satt opp. Vi har lyst til å bo i byen, men det er ikke plass i Beira. Vi får ikke lov av myndighetene å flytte tilbake til huset vi bodde i før syklonen. Vi har ikke noe valg, vi må bli her med familien, sier Jaquina.

Hun sier de får mat, men at det ikke er nok til å bli mett. Hver 15. dag får familien en bag med ris, 1 liter olje, 5 kopper bønner og sardiner. Mannen Bito forteller at flere har blitt syke av brønnvannet de drikker i leiren. Mange brønner ble oversvømt i uværet, og derfor er det ikke alltid rent drikkevann å få.

Kolera og malaria

Flere hundre mennesker har vært smittet av kolera i Mosambik etter syklonen. Kolera smitter gjennom infisert vann og mat, og kan ta livet av mennesker i løpet av kort tid.

– I denne leiren har vi ikke hatt tilfeller av kolera men vi hadde seks til sju malariasmittede hver dag i begynnelsen, forteller Frank Santana som er prosjektleder for den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) i Mosambik.

Utenfor et av teltene står en mann med en stor maske over ansiktet som sprøyter gass ut i leiren for å fjerne malariamygg. Det er fortsatt mange utfordringer til tross for at syklonen er over.

– Det er mange som ikke har tak over hodet fordi det mangler telt til alle. VI jobber med partnerne våre og for å samle inn penger fra donorer for å gi enda flere mennesker den hjelpen de så sårt trenger, sier Frank Santana.

Fransklærer uten jobb

Sola steker på teltet til familien i leiren Guara-Guara og det er klamt innunder teltduken. Pappa Bito tar oss med inn og viser fram myggnettingen de sover under uten madrasser.

– Det er veldig varmt her, også om natta, sier Bito.

Han er utdannet fransklærer og jobbet på en skole før syklonen kom. Livet han hadde brukt 20 år på å bygge opp, med utdannelse og hus for familien, ble brått revet bort. Han ser mørkt på framtida, for det er ikke mange som vil lære fransk nå som det hverken er nok mat eller rent vann i leiren.

– Jeg må prøve å finne styrken til å fortsette for familien min. Men akkurat nå har jeg ingen inntekt og vi har ikke materialer til å bygge et nytt hus. Jeg håper vi klarer oss, men for øyeblikket mangler jeg motivasjonen og styrken til å se for meg hva slags liv vi kan skape oss i framtiden, sier Bito.