Da Nytt demokratileder Antonis Samaras mottok hyllesten fra sine egne som valgets vinner, visste han samtidig at 70 prosent av grekerne ikke hadde stemt på ham.
For Hellas fremstår nå mer og mer som et delt land, der omtrent halvparten støtter EUs krav om å innfri kuttkravene i lånepakken, mens den andre parten stritter hardt imot.
- Les:
Hvem skal samarbeide med hvem?
Valgresultatet gir i utgangspunkt flertall for partiene som aksepterer lånepakken til EU og IMF, men det var før Pasok gikk ut og krevde en bred samarbeidsregjering.
– En ansvarlig regjering må inkludere Nytt demokrati, Pasok, Demokratisk venstre og Syriza. Det er ikke mulig å ta noen beslutning uten en slik nasjonal enighet, sa Pasok-leder Evangelos Venizelos søndag kveld etter at Syrizas leder Alexis Tsipras hadde erkjent nederlag.
Dermed er partiene like langt, for Syriza har sagt at det er uaktuelt å samarbeide med Nytt demokrati, og vice versa.
Og der står de nå. Partier som går inn for en fullstendig reforhandling av betingelsene, har like stor oppslutning som de som bare vil ha mindre justeringer.
Og skillet går ikke klart mellom høyre- og venstresiden i politikken.
Både ekstremistpartiet Gyllent daggry og Uavhengige grekere på høyresiden går inn for å forkaste låneavtalen. På venstresiden er Demokratiske venstre forhandlingsorientert.
- Les:
Avstanden mellom det gamle statsbærende sosialistpartiet Pasok og Syriza er så stor når det gjelder kuttkravene at det nesten er utenkelig at de begge kan delta i en samlingsregjering, slik Pasok har tatt til orde for.
Halvparten av grekerne har altså nektet å la den tyske forbundskanslerens advarsler avgjøre hvordan de skulle stemme.
Angela Merkel har gjentatte ganger gjort det klart at den nye regjeringen må holde avtalen om de ønsker lånene utbetalt. Nå har Hellas fått den regjeringen Merkel, og ganske sikkert også sjefene i Den europeiske sentralbanken og IMF, ønsket seg. Men tiltakene skal gjennomføres, og da kan gatene bli like viktig som parlamentet i gresk politikk.
- Les:
Hvor lojal var opposisjonen?
Vi vet lite om hvordan Syriza vil oppføre seg om stort opposisjonsparti. Vil de opptre som lojal opposisjon i parlamentet, eller går de ut på gater og torg sammen med det naziinspirerte Gyllent Daggry, kommunistene og hundretusener frustrerte grekere?
Det er mye sinne i den greske befolkningen, ikke minst mot de to gamle statsbærende partiene Pasok og Nytt Demokrati.
Selv blant deres egne velgere er det en utbredt holdning at de har stått for et korrupt politisk system.
Arbeidsløse i alle aldre og unge uten framtid har minimal lojalitetsfølelse overfor en regjeringskoalisjon med Nytt Demokrati og Pasok. Spørsmålet er om avmaktsfølelsen stikker så dypt at de ikke føler det nytter å protestere.
Syrizas leder, Alexis Tsipras, må også bestemme seg for hvilken rolle han nå skal spille. Han er ung og kan komme sterkere tilbake i neste valg. Da må han passe seg for å forsvinne i parlamentariske hverdagskamper.
Men han bør heller ikke trekke populismen for langt, det reduserer mulighetene for å trekke til seg flere velgere og sentrale politikere fra Pasok.
Ifølge valgdagsmålingen på den statlige fjernsynskanalen NET gikk 13 prosent av Pasoks velgere over til Syriza i ukene mellom valget i mai og gårsdagen.
Er euroen sikret?
En regjering med Nytt Demokrati som det dominerende partiet har begrenset handlingsrom når det gjelder å kreve endringer i en låneavtale de selv tidligere har signert.
- Les:
Talsmenn for partiet har signalisert at de kommer til å be om forlenget tilbakebetalingstid. Det kommer lederne i EU og Det internasjonale pengefondet trolig til å godta. De får den greske regjeringen de ønsket og vil ganske sikkert bidra med en håndsrekning.
Men Hellas er langt fra sikret en framtid i eurosonen. Statskassa er fortsatt like tom, fra juli er det ikke penger til renter og avdrag på statens egne lån. Innen 30. Juni skulle regjeringen etter planen ha kommet opp med en plan for et kutt i offentlige utgifter på 11,5 milliarder euro, eller rundt 80 milliarder kroner. Den fristen blir sikkert forlenget.
Men problemene består, og det kommer ingen nye koster til å løse dem. De gamle hodene må forsøke å tenke nye tanker om utfordringer de bare delvis er herre over. Klarer de det?
