Normal

Den beinharde krigen om sannheten

Russere som vil at NRK skal fortelle om et Ukraina i ruiner, og ukrainske grensevakter som vil se gjennom alt råmateriale. Å være journalist i krigens sentrum er ingen lek.

UKRAINE-CRISIS/ An employee of the Organisation for Security and Cooperation in Europe (OSCE) takes pictures of a residential building, which according to locals was recently damaged by shelling, in Donetsk

En ansatt i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) dokumenterer skader på en boligblokk i Donetsk i Ukraina. Observatørene er viktige for å prøve å få fram sannheten i krigen i Ukraina. Det samme er journalistene sin jobb, men et massivt press fra begge sider gjør jobben veldig vanskelig, forteller Morten Jentoft i denne ukens korrespondentbrev.

Foto: IGOR TKACHENKO / Reuters

«Hvordan har folk det inne i Ukraina? Så dere mye til fascistene i Pravij Sektor?»

Spørsmålene ble ikke stilt fra seere og lyttere i Norge, men fra to unge menn som kikket inn i kupeen vår på toget fra ukrainske Kharkiv til Moskva.

Sikkerhetstjenesten

Det lukter FSB, den russiske føderale sikkerhetstjenesten, lang vei, sa min fotograf Jurij, som likevel opptrådte vennlig og forsøkte å fortelle de to mennene litt om våre inntrykk etter fem dager på reportasjereise i Ukraina.

Selv likte jeg situasjonen dårlig, men prøvde å opptre normalt og ga de to mennene mitt visittkort med adresse i Moskva.

Morten Jentoft i Kharkiv

Moskva-korrespondent Morten Jentoft til stede i Kharkiv, millionbyen i Ukraina der mye er som normalt, men hvor krigen også setter sine tydelige spor.

Foto: NRK

Etter en stund sa de høflig takk for seg og vi kunne endelig fortsette reisen med nattoget mot Moskva, etter noen urolige timer i grenselandet mellom de to slaviske nabolandene Ukraina og Russland.

Men vi kommer tilbake til det som skjedde på toget litt seinere i dette korrespondentbrevet.

Vårvarme i Kharkiv

For det er i Ukraina og om forholdet mellom Russland og Ukraina jeg kommer til å oppholde meg i dette korrespondentbrevet, denne gangen også.

Denne søndagskvelden ble et godt eksempel på de kontraster og paradokser som vi daglig opplever, vi som prøver å forstå denne konflikten. NRKs lille team hadde bestemt oss for å droppe en tur via den ukrainske hovedstaden Kiev, og i stedet ta nattoget direkte fra Kharkiv, Ukrainas nest største by, rett opp til Moskva.

Etter noen timer på det som må være en av Europas verste hovedveier, fra Severodonetsk i Donbass til nettopp Kharkiv, var det deilig å få et par fritimer å rusle rundt i millionbyen Kharkiv, eller Kharkov som den kanskje er mest kjent som, i den russiske versjonen av navnet.

Temperaturen hadde steget til over 20 grader, og byens sentrum var full av mennesker som ruslet rundt, mange av dem med farger i ansiktet fra noe som tydeligvis var et arrangement for å markere en hinduistisk høytid.

Kharkiv er tradisjonelt en industriby med store og grå boligområder uten særpreg, men en liten del av sentrum har bevart en del gamle bygninger, der også arkitektur fra sovjettiden glir overraskende godt inn.

Den gigantiske frihetsplassen ble konstruert i tiden mellom verdenskrigene da Kharkiv en periode fungerte som sovjet-Ukrainas hovedstad.

– Folk har det vel vanskelig?

Folk virket lykkelige og kanskje lettet over at en vinter var over, uten at Ukraina hadde kollapset under trykket fra et Russland som gang på gang hadde truet med energiblokade for å fryse de gjenstridige ukrainerne til fornuft.

Men konflikten og krigen er aldri langt unna. På den store frihetsplassen hadde aktivister satt opp et telt der det ble samlet inn penger til soldatene ved fronten, og den tomme sokkelen der en gigantisk statue av Lenin en gang hadde stått fortalte også sitt om motsetningene i dette store landet øst i Europa.

UKRAINE-CRISIS/SOLDIERS File photo of bullet cartridges seen on the ground at Donetsk airport

Tomhylser forteller sitt om den betente konflikten i Øst-Ukraina.

Foto: BAZ RATNER / Reuters

Men utekafeene hadde åpnet, og det var så vidt Jurij og jeg fikk plass på en italiensk restaurant ut mot den hyggelige Sumska-gaten, som går gjennom sentrum av Kharkiv.

Det var nok neppe et slikt bilde de to unge FSB-offiserene ville ha oss til å si om forholdene i Ukraina, der de forhørte oss noen timene seinere på toget til Moskva.

– Folk har det vel vanskelig, spurte den ene av dem, og vi kunne selvfølgelig bekrefte at ja, mange i Ukraina har det vanskelig. Samtidig nedjusterte Det internasjonale pengefondet prognosene for 2015 mens vi var i landet, og nå forventer de en nedgang i den ukrainske økonomien på 7,5 prosent i 2015.

For våre unge russiske "spioner" er det en i alle fall en liten trøst at nedgangen i russisk økonomi trolig kommer til å bli på bare fire prosent det kommende året.

Største press i løpet av 35 år som journalist

Men i russiske offisielle medier er det langt mer behagelig å snakke om problemene i Ukraina, enn om det som skjer i eget land.

Og er du i Ukraina opplever du det samme. Bildet av det aggressive Russland som vakler under presset fra vestlige sanksjoner, dominerer i nesten alle medier, selv om Ukraina i dag er i ferd med å ta sjumilssteg i en positiv retning når vi snakker om en mer demokratisk, åpne og pluralistisk presse.

At det ved siden av den krigen som pågår på bakken i Ukraina, også er en propagandakrig, har ved de fleste fått med seg. Og dette har gitt mange utfordringer for oss som skal forsøke å gi et slags objektivt bilde av en av de mest dramatiske konfliktene som Europa har sett siden 2. verdenskrig.

Selv har jeg nå jobbet som journalist i snart 35 år, men sjelden har jeg vært utsatt for et slikt press som nettopp i dekningen av konflikten i og rundt Ukraina.

En ting er å håndtere representanter for diverse hemmelige tjenester, som de to FSB-offiserene på toget til Moskva. En annen ting er at Ukraina-konflikten også har fått sine egne fronter, hjemme i Norge.

Forsøk på forbrødring

Budskapet på en bil i Moskva kan tolkes som et lite forsøk på forbrødring mellom de to nabolandene.

Foto: Morten Jentoft / NRK

Tollbetjenten som ville se alt

Tilbake til togturen fra Kharkiv til Moskva, for her skjedde det mye interessant før vi i det hele tatt kom oss ut av stasjonen i den ukrainske storbyen. Ikke før vi var på plass i den hyggelige kupeen, så fikk vi beskjed at nå ble dørene lukket og at det var tid for pass og tollkontroll.

Passkontrollen gikk greit, men så dukket en stor og kraftig ukrainsk tollbetjent opp. Etter at han hadde fått vite at vi ikke hadde noe å fortolle, bare vårt vanlige TV-utstyr, så ville han gjerne vite hva vi hadde filmet. Vi ga ham en rask oversikt, men det var tydeligvis ikke nok.

– Kanskje har dere prøvd å framstille Ukraina i et ufordelaktig lys, få fram kamera og PC, jeg vil se hva dere har gjort, sa mannen som altså skal representere det nye Ukraina som så gjerne vil bli integrert i Europa.

Jeg så at hans kollega vrei seg litt og nok synes at dette begynte å gå litt langt, og det syntes både Jurij og jeg også. Jeg ba ham oppgi sitt navn og truet med å ta kontakt med den norske ambassaden om dette fortsatte, og gjorde det samtidig klart at internasjonale avtaler verner om journalistisk råmateriale og kilder.

Stemningen begynte virkelig å bli anspent, men plutselig trakk tolleren seg tilbake med et sukk og sa.

– Ja, ja, når dere ikke vil vise oss det, så får det bare være.

Jeg har en mistanke om at tollerens plutselige omsorg for Ukrainske nasjonale interesser var noe som han hadde påtatt seg i hui og hast etter regimeskiftet i fjor, og at mannen trofast hadde tjent andre russiskvennlige regimer med like stor oppofrelse tidligere.

TOPSHOTS-UKRAINE-RUSSIA-POLITICS-CRISIS-DONETSK

En ukrainsk soldat sitter oppå en stridsvogn utenfor Donetsk. Bildet er fra juli i fjor. Konflikten i Ukraina er fortsatt like reell.

Foto: DOMINIQUE FAGET / Afp

Hunder på sprengstoffjakt

Deretter ble toget invadert av politi med hunder som snuste overalt, samtidig som andre skrudde løs deler av taket i vår vogn. Hundene var på jakt etter sprengstoff plassert av noen som ville øke spenningen her øst i Ukraina ytterligere.

Det hadde vært flere bombeeksplosjoner i Kharkiv de siste månedene, og myndighetene var i økt beredskap nå i ukene før 70-årsmarkeringen av slutten på andre verdenskrig. En og en halv time etter skjema kom vi oss så endelig av gårde.

– Forsinkelsen var deres skyld, spøkte den frodige kvinnelige konduktøren, før hun tilbød oss rykende varm te fra vognens samovar.

Hennes vennlige smil, og det at det tross alt fremdeles går et tog gjennom natten her fra Kharkiv til Moskva, gir et håp om at ukrainere og russere på et eller annet tidspunkt må finne en måte å snakke og leve sammen på.

Men hvor mye vold og elendighet folk her øst i Europa må tåle før det blir en realitet, det tør i alle fall ikke jeg å spå noe om.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt