Brown – mellom svart og hvit

I ettertid er det ingen tvil om at John Brown «did the right thing» som amerikanerne sier. Likevel ble han hengt for sine gjerninger. Eller mer presist, det var ugjerningene som gjorde at han den 2. desember 1859 måtte gå til galgen.

John Brown – terrorist eller helt?

For John Brown var noe så uvanlig som en militant, hvit slaverimotstander som tok i bruk voldelige midler for å avskaffe slaveriet. Hans mål var høyverdig, men midlene ulovlige. Han forsøkte med våpen i hånd å lede slavene i en reisning mot undertrykking og utbytting.

Han mislyktes og ble dømt for forræderi, samt mordet på fem slaveeiere. Men historikerne er enige om at uten John Browns opprør er det ikke sikkert at den amerikanske borgerkrigen hadde blitt utkjempet.

• LES OGSÅ: Opptøyene i Ferguson – lang forhistorie og dype røtter

Slaveriet – kilde til konflikt

Det ble tidlig klart at spørsmålet om slaveri delte USA. Plantasjeøkonomien i sørstatene med produksjon av bl.a. sukker og bomull krevde mange ansatte. På de kanter og på den tiden betydde det én ting: Slaver.

Men i nord, derimot, var klima og terreng, jordsmonn og oppgaver annerledes. Der «trengte» man ikke slaver. Arbeidsforholdene var annerledes og dermed også holdningene. I nord ønsket man – over tid – å avskaffe slaveriet.

I sørstatene ble dette sett på som et angrep på deres måte å organisere samfunnet på. For å unngå konfrontasjoner inngikk Kongressen i 1820 «Missouri-kompromisset».

Det innebar at for hver slavestat som sluttet seg til unionen, så skulle en fristat også bli en av de "forente stater". På den måten opprettholdt man en slags balanse.

Kansas – der alt toppet seg

Men det ble tidlig klart at slaveritilhengerne ikke hadde tiden på sin side. Import av slaver ble forbudt allerede i 1808, og de fleste stater nordpå hadde egne lover som forbød slaveri. For millioner av innvandrere fra Europa var slaveri en fremmed tanke.

• LES OGSÅ: Michael Browns far ber om ro når Michael Brown begraves i dag
• LES OGSÅ: – Drapet kan endre USA

USA vokste seg stadig større vestover, balansen mellom slavestater og fristater ble vanskeligere å opprettholde. I 1854 vedtok Kongressen «The Kansas-Nebraska Act», en lov som i praksis opphevet kompromisset fra 1820 og overlot til innbyggerne i de to nye statene å bestemme selv.

Kampen sto om Kansas og slaveritilhengere flyttet dit for å «redde» slaveriet. Slaverimotstanderne var like fanatiske. Og metodene ubegripelig brutale på begge sider. I flere år rådde ren terror i Kansas – «Bleeding Kansas» som perioden har blitt kalt i ettertid. Og John Brown var en svært aktiv deltager.

Væpnet kamp – ingen hindring

John Brown bodde nord i staten New York og var over 50 år da han mottok foruroligende meldinger fra sine voksne sønner i Kansas. Slaveritilhengerne var militante og mange, det var vanskelig å forsvare seg og de fryktet fremtiden. John Brown dro vestover og tok opp kampen – for familiens sikkerhet, mot slaveriet.

Hensikten helliget midlene og han gikk ikke av veien for å bryte de lover som gjaldt. Han var oppgitt over at slaverimotstanderne – etter hans mening – var tilbakeholdne og feige, i motsetning til ham selv som viste vei.

Sammen med sønnene tok han – angivelig – livet av fem slaveritilhengere i mai 1856. Han hevdet selv at han ikke var med på selve massakren, men støttet aksjonen.

Harpers Ferry – trafikknutepunkt

Etter at Kansas var sikret, så fortsatte John Brown kampen. Han reiste rundt, ofte under falskt navn, rekrutterte likesinnede og samlet inn penger. Hans idé var å igangsette et opprør som så ville starte en massebevegelse som etter hvert ville leve sitt eget liv.

Til det trengte han folk og våpen. Men denne gangen var ikke hensikten å forhindre slaveriet i å spre seg. Han ville slå til mot slaveriet som institusjon og det var slavene selv som skulle gjøre det.

Han valgte seg Harpers Ferry, et beskjedent ferjeleie helt nord i Virginia, men et særdeles strategisk trafikknutepunkt. Der skulle Brown og hans menn innta forsvarets velfylte våpenlager, nok til å utstyre en betydelig «frigjøringshær».

Men alt gikk fryktelig galt. Kort sagt: Ingenting gikk etter planen, ikke minst fordi planen var basert på ønsketenkning og ikke realiteter.

John Brown seiret – post mortem

Opprøret ble slått ned i løpet av et par dager og dødsdommen ble fullbyrdet i desember 1859. Men det hele satte en voldsom støkk i sørstatenes slaveritilhengere. De så det hele nærmest som en advarsel om hva som kunne komme.

Penger og prestisje, makt og tradisjoner stod på spill. De begynte å forberede seg på et liv utenfor unionen. De så ikke bort ifra at det som hadde pågått i «Bleedin' Kansas» var et forvarsel, en krig utkjempet av vikarer på bortebane.

Den virkelige kampen ville stå om sentrale slavestater som Virginia og Georgia. Valgkampen i 1860 og valget av slaverimotstanderen Abraham Lincoln samme år pekte i samme retning.

Tonen ble stadig mindre forsonlig og landet ble stadig mer splittet. Den 12. april 1861 brøt borgerkrigen ut. Den 1. januar 1863 opphevet president Lincoln slaveriet. Slik John Brown hadde ønsket.

100 år er lenge – men ikke alltid

I 1854 fikk John Brown bekymringsmelding fra sine sønner i Kansas. 100 år senere var en annen Brown i Kansas – Oliver denne gang – bekymret for sine barn. Mye hadde skjedd, men slaveriet var erstattet med systematisk forskjellsbehandling.

Riktignok bodde familien Brown i et blandet boligmiljø i Topeka, men lille Linda fikk ikke begynne på skolen i nabolaget sammen med de hvite lekekameratene sine. I stedet måtte hun først gå et langt stykke langs jernbanelinjen før hun tok en buss til en skole med bare svarte elever på en annen kant av Topeka.

Oliver henvendte seg til skolestyret, og lurte på om det gikk an å forandre dette, men fikk nei. I nordstatene var skolene integrert, men i det historisk splittede Kansas var barneskolene segregert.

Ungdomsskolene og de videregående skolene var derimot for alle. Oliver Brown likte dårlig at lille Linda ikke kunne gå på skolen rundt hjørnet.

«Brown vs. Board of Education»

Noe var på gang i USA. Kynisk sagt hadde 2. verdenskrig vært en god krig for USAs svarte befolkning. Ved begynnelsen av krigen var forsvarsmakten segregert, men ved fronten – når fienden presser på og faren for livet er som størst – da opphører hudfarge å være viktig.

Det var forsvarets erfaring så i 1946 tok president Harry Truman initiativ til å de-segregere forsvaret. Det skjedde formelt i 1948. Organisasjonen NAACP – «National Association for the Advancement of Colored People» – ønsket det samme på flere samfunnsområder, bl.a. skolene.

Men de trengte «cases», altså folk som var villige til å stå frem. Oliver Brown sa ja på Lindas vegne. Sammen med tolv andre familier gikk de til fellessøksmål mot skolestyret.

Siden alle de andre hadde etternavn som begynte på en bokstav som kommer etter -b i alfabetet var Oliver Brown den første på listen, derfor ble saken hetende «Brown vs. Board of Education».

En milepæl i amerikansk historie

Helt siden president Lincoln opphevet slaveriet hadde sørstatene vært organisert etter prinsippet «separate, but equal» – altså adskilt, men likeverdig.

Med andre ord: Alle hadde et skoletilbud, riktignok i adskilte bygninger av forskjellig standard, men skriving og regning er likt for alle, altså likeverdig og ifølge grunnloven rettferdig.

Men «alle» visste at kvaliteten på undervisningen var enormt forskjellig, og etter fire år fikk «Brown» medhold i sitt søksmål. Den 17. mai 1954 avsa høyesterett i Washington sin kjennelse: Å praktisere separate, but equal var det samme som å diskriminere «the Negro Children».

De svarte hadde vunnet en epokegjørende seier. Mange stater og skoledistrikt nølte og trenerte integreringen, men i og med Borgerrettighetslovene av 1964 var alle skoler i USA integrert – i hvert fall juridisk.

Brown vs. Brown vs. Brown

Brown er USAs fjerde mest vanlige etternavn. 1.4 millioner mennesker i USA heter Brown. Og navnet er nøytralt – det sier ingenting om politisk tilhørighet, rase eller religion, og de færreste er beslektet.

Det er særdeles liten sannsynlighet for at den hvite John Brown fra Harpers Ferry i 1859 har noe med Linda Brown født i Topeka i 1942 eller avdøde Michael Brown fra Ferguson, Missouri å gjøre.

De er neppe i familie med hverandre. Men deres skjebner sier mye om USA og det er et skjebnefellesskap mellom de tre «brownene». De er alle helt vanlige folk i ordets mest generelle betydning.

John Brown var en villfaren fanatiker, men han kjempet for en god sak. Han var ikke folkevalgt eller lønnet for sin innsats. Han var en rettferdighetssøkende mann, på samme måte som Oliver – Lindas far. Han krevde rettferdighet. Og dét er ordet som har gått igjen i Ferguson, Missouri siden 9. august også: Justice!

• LES OGSÅ: Fryktet at Michael Brown skulle slå ham i hjel

Presidenter kan utgjøre en forskjell

Det var president Lincoln som i 1863 opphevet slaveriet med sin Emancipation Proclamation. President Roosevelt tok initiativet til og president Truman fullførte avviklingen av raseskillet i USAs væpnede styrker.

Borgerrettighetslovene av 1964 var president Kennedys baby, men det var etterfølgeren Lyndon B. Johnson som ble lovens far.

Presidenter får ofte æren, men de handler ikke i et vakuum. De ser og forstår når tiden er inne; kanskje før folkeflertallet; men presidenters dristige og modige avgjørelser er som oftest trygt forankret i folkeviljen.

Derfor er det fullt mulig for president Barack Obama å gjøre «noe» i forbindelse med Ferguson. Ingen i USA ønsker at politiet skal drepe ubevæpnede 18-åringer. Ikke engang politiet.

Så hvorfor gjør han ikke noe ...?

En president er også politiets president, og USAs første svarte president er også de hvites president. Og han er de engsteliges og de feilinformertes president. Mange hvite amerikanere tror at unge, svarte menn er farlige. En president kan ikke innføre en lov mot fordommer og uvitenhet.

Han kan ikke pålegge den enkelte politimann bedre vurderingsevne, og det er ingen vits i å bestemme at alle borgere skal behandles likt. Det ble gjort for 50 år siden.

Derfor snakker president Barack Obama i runde termer om at dette er et nasjonalt problem, at årsaken ligger i de lange linjer fra slaveriet, via raseskilleperioden og den generelle marginaliseringen av den svarte befolkningen. At noe må gjøres.

... fordi han ikke kan!

Mange kommentatorer er av den oppfatning at en president vanskelig kan gå aktivt inn i en pågående sak. Det pågår en gransking og han kan ikke kommentere det som skjedde.

Da en Harvard-professor ble arrestert for fem år siden, mens han var i ferd med å bryte seg inn i eget hus (han hadde mistet nøkkelen), kritiserte Obama politiet. Det ble en voldsom brudulje, politiforbundet tok presidenten i skole og mediene løp løpsk.

Det hele endte med en svært beklemmende vennskapspils, også kalt «The Beer Summit», i Det hvite hus med president, visepresidenten, professoren og politimannen rundt bordet. Obama hadde lært.

Men presidenten kunne ha vært tydeligere og sterkere på nødvendigheten av holdningsendringer. Han kunne fått alle til å gå i seg selv og ta et oppgjør med egne vrangforestillinger. Invitert til nasjonal dialog og slått et slag for sosial takhøyde.

For én ting er viktig å huske: Han er også de klokes og de fordomsfries president, forsoningens og toleransens president.