BRICS må vike for MINT i en verden full av akronymer

Mange forkortelser er noe mer enn det, der er akronymer; såkalte initialord som lages av forbokstavene i en serie av ord uttales som det står skrevet.

Som FRELIMO, regjeringspartiet i Mozambique; en videreføring av forkortelsen for Mozambiques frigjøringsfront på 70-tallet. Noen ganger har selve nyordet et budskap.

I 1980 stiftet sinte amerikanske mødre MADD. Utgangspunktet var en mor i California hvis 13-år gamle datter ble drept av en som kjørte i alkoholpåvirket tilstand. Hun var ikke alene. Mødrene sørget, men de var også sinte på fyllekjøring og fyllekjørere. De organiserte seg i Mothers against drunk driving – MADD.

BRIC – vi snakker om Brasil, Russland, India og China – minner om «brick» altså murstein; noe solid, noe som holder, noe fundamentalt, noe å bygge videre på.

MINT assosieres med noe friskt: MINT er en nytt «påfunn». MINT er en tenkt allianse av landene på venteliste B i internasjonal politikk Mexico, Indonesia,
Nigeria og Tyrkia.

Jim O’Neill og 11. september 2001

Den britiske økonomen Jim O’Neill arbeidet for Goldman Sachs da de to kaprede flyene rammet World Trade Center i New York for mer enn 12 år siden.
Investeringsbanken hadde kontorer på nedre Manhatten, i nærheten av New York-børsen og er en integrert del av alt det terroristene ønsket å angripe og ødelegge.

Etter hvert begynte de langvarige konsekvensene av angrepet å demre for Jim O’Neill – verden ville aldri mer bli den samme, i hvert fall ikke sett fra Wall Street. Økonomisk globalisering ville i fremtiden ikke kunne være ensbetydende med vestlig kapitalisme i alminnelighet og «amerikanisering» i særdeleshet.

Vekst og utvikling måtte skje på andre måter, nye lands integrasjon i verdensøkonomien måtte ta nye veier. Sagt på en annen måte: Vestlige kapitalister måtte tilpasse seg den nye tid og tjene penger via alternative kanaler.

• Les: USA faller i konkurransedyktighet

«Fremvokstende markeder»

Etter Murens fall og Sovjetunionens sammenbrudd hadde det vært mange justeringer i internasjonal økonomi. Latin-Amerika var ikke lenger et lappeteppe av diktaturer og i Afrika var den klassiske kolonitiden slutt med Namibias frigjøring (1990) og apartheidsystemets endelige avvikling (1994).

I Kina reformerte Deng Xiao Ping økonomien i retning markedene og uten støtte fra Moskva måtte også India nyorientere seg i verden og åpne seg mot nye land.
Ved årtusenskiftet var mange land kommet langt, mens enda flere viste lovende takter hva lovgivning, skattefordeler, utenlandsinvesteringer og markedstilgang
angikk.

• Les: Utfordrer USAs «rett» til å ha sjefen for Verdensbanken

Dette var de kommende markedene, og blant de viktigste fant Jim O’Neill altså Brasil, India, Russland og China. I følge hans utregninger ville de fire landene
i løpet av 50 år kunne være verdens fire største økonomier. Han lanserte sine analyser og slik «skapte» han BRIC.

Lederne i disse landene så også det O’Neill hadde sett. De adopterte hans tabloidvennlige akronym og begynte å møtes, men det første toppmøtet med alle de fire landenes øverste ledere fant ikke sted før i 2009.

• Les: Utviklingsland krever mer makt over pengefondet

Kortvarig moro

Nå er ikke festen over for BRIC, men finanskrise og økonomisk stagnasjon har ført til at den opprinnelige begeistringen har kjølnet noe. India f.eks. har ikke lenger 10% årlig vekst som et realistisk mål. Nå kjemper de for å holde seg over 5%.

I Brasil er Klondyke-stemningen over, Russlands vekst skaper ikke akkurat overskrifter og selv om Kinas økonomi økte med imponerende 7.5% i 2013 så var det den svakeste veksten på 15 år og i så måte et foruroligende dårlig resultat for Beijing.

BRIC-landene, som i 2012 inviterte Sør-Afrika inn i klubben og ble BRICS, møtes jevnlig. Statsministre og presidenter avholder toppmøter, underskriver slutterklæringer og vedtar langtidsplaner. Samarbeidet har ennå ikke gitt de helt store resultatene, men Jim O’Neills opprinnelige analyse pekte et halvt århundre frem i tid.

Konjunkturene kan endre seg, det kan komme mye oppgangstider og de fire BRIC-landene kan fort komme på «pallen» i god tid før 2050. Per i dag er de alle
blant økonomienes ti-på-topp.

• Les: Inga semje om BRICS-bank

«Morgendagens menn»

I sportsjournalistikken ble unge talenter ofte omtalt som «morgendagens menn». De var lovende, det ble stilt forhåpninger til dem og man forventet at de skulle innfri.

I vår tid blir det etablert rekrutteringslandslag og avholdt egne treningsleire for de beste juniorene. Litt sånn er det i internasjonal økonomi også når Jim O’Neill nå
ser forbi BRIC og retter oppmerksomheten mot MINT. Mexico, Indonesia, Nigeria og Tyrkia er alle store land, med enorme folketall.

Men der de fire BRIC-landene alle tilhører de ti fremste både hva areal og befolkning angår, så henger de fire MINT-landene litt etter. Riktignok er Indonesia og Nigeria nummer fire og syv hva folketall angår; mens Tyrkia – som er akkurat like stort som Norge og Sverige til sammen – bare er det 35. største landet i verden.

75 millioner innbyggere plasserer Tyrkia på 18. plass i rangeringen av de mest folkerike statene; men Tyrkias historie og ambisjoner gjør at NATO-landet forsvarer plassen blant de fire «neste».

Og hva skulle Jim O’Neill uten Tyrkias forbokstav? Med Ukraina og Saudi (Arabia) ville det blitt MINUS og med Iran, Malaysia, Ukraina og Myanmar ville han ha endt
opp med MINIMUM, så en viss kommersiell tilpasning må man tillate.

Utfordinger og problemer

Jim O’Neill og BBC lanserte, presenterte og diskuterte de fire MINT-landenes muligheter tidligere denne måneden. Jim O’Neill har sett på insentiver og
interesse i de fire landene, på alderssammensetningen og ressurser, på tilpasning og byråkrati. Så det er noe mer ved MINT’ene enn gode forbokstaver.

Men alt er ikke på stell: I følge Transparency International er Mexico, Indonesia og Nigeria ikke blant de 100 minst korrupte landene i verden, med Tyrkia på
en – i denne sammenheng – hederlig 53. plass. Hvilket i seg selv er ille, men bedre enn alle BRIC-landene der Brasil er på 72. plass.

Hva menneskerettigheter angår har Amnesty International kraftige anmerkninger mot flere av så vel BRIC som MINT. På miljøfronten har vi hørt om luftforurensningen i Beijing, vannkvaliteten i Ganges, snauhogst i Amazonas og kjernefysisk avfall på Kola-halvøya.

• Les: Inga semje om BRICS-bank

MINT-landene har også sine svin på skogen med narkoterror i Mexico,
skogbranner og svedjebruk i Indonesia, Boka Haram og kristenforfølgelse i Nigeria og overgrep mot bl.a. kurdere og journalister i Tyrkia.

«Penger lukter ikke»

Alle de nevnte landene har altså sitt å slite med, uten at det behøver å bety noe for landenes omdømme og anerkjennelse i andre kretser. Beijing hadde
for eksempel sommer-OL i 2008, Russland har vinter-OL om få uker og Brasil har sommer-OL om to år. India hadde Commonwealth Games i 2011 og cricket-VM i 2012 – hvilket er viktigst på de kanter.

Man kan altså se en korrelasjon mellom markedsøkonomisk anerkjennelse og store idrettsarrangement. Mexico har allerede hatt både sommer-OL og fotball-VM, men ut i fra disse teoriene burde Istanbul blitt tildelt sommer OL i 2020. De har søkt fem av de seks siste gangene, men tapte i siste runde angivelig på grunn av de voldsomme protestene i fjor, bare måneder før IOC stemte for Tokyo.

Men det var altså før MINT-begrepet så dagens lys. Tyrkia har i 35 år slitt med å bli politisk stueren nok for å slippe inn i EU, men O’Neill har åpenbart ikke tatt ytringsfrihet, minoritetspolitikk eller trostoleranse inn i sine økonomisk regnestykker.

For, som kjent: Penger lukter ikke, selv om duften av fortjeneste river i nesen.